“Hvorfor skal jeg gidde? Dere politikere er jo like alle sammen. Dere gjør ingenting for meg uansett.” Dette sa en ung gutt til meg da jeg besøkte Drammen i august. Han hadde akkurat fylt 18 år og i år var første gang han kunne stemme. Flere tenkte visst det samme. Valgdeltagelsen i dette valget gikk ned.

Når vi nå starter arbeidet i det 168. storting står Norge og verden i større problemer enn på lenge. Flere og flere sliter økonomisk. Det er krig i Europa. Klimakrisen skaper kaos og ødeleggelse over hele verden, også her hjemme. Unge i dag er den første generasjon nordmenn som ikke tror de får det bedre enn foreldrene sine.  

Allikevel må vi bruke mye av tiden denne høsten på å diskutere vår egen oppførsel som folkevalgte. I månedsvis har det norske folk blitt rystet av en rekke habilitetssaker. Flere av våre ledende politikere har gått av, men andre velger å bli sittende.

Jeg frykter at våre to største partier ikke forstår alvoret. Den typen ansvarsfraskrivelser vi har sett de siste ukene, ville ikke fungert i møte med NAV eller UDI. Jeg er redd for at H og Ap driver et slags kappløp mot bunnen, der standardene senkes for hva folket bør forvente av sine representanter - fordi de store partiene beskytter seg selv og hverandre. Det vil først og fremst være bra for det aller største partiet i årets valg – nemlig sofapartiet. Men det er dårlige nyheter for demokratiet.

Folk må kunne være helt trygge på at vi fatter beslutninger basert på hva vi mener er best for alle, ikke hva som kan tjene oss selv og våre nærmeste, enten det er snakk om beslutninger, politiske utnevnelser eller andre ting.

Nå er jobben vår å gjenopprette tilliten. Vi må få strengere regelverk. Vi må vise mer åpenhet om hvem vi møter. Vi må være ærlige om og ha oversikt over hvilke økonomiske interesser vi har, og vi må vise at denne typen feil har konsekvenser. Derfor mener MDG at Solberg og Huitfeldt bør gå av, av hensyn til demokratiet. Så håper jeg at alle partiene nå vil være med på å innføre et lobbyregister her på Stortinget som et første skritt for å gjenopprette folks tillit. Noe annet vil være helt uforståelig.  

Det er så mange andre problemer vi burde bruke tiden vår på. 

I vinter besøkte jeg Kirkens bymisjon i Bodø. Og fra vinduet i kafeen der kan man se rett over på NAV sine kontorer. De ansatte hos bymisjonen kunne fortelle at folk som trengte hjelp ofte ble sendt over veien og til dem, når saksbehandlerne i NAV ikke har mulighet til å hjelpe dem. 

Det siste året har antall familier som ber om matkasse fra dem mangedoblet seg - slik vi har sett over hele landet. Frivilligheten er viktig og matsentralene og andre aktører bør få mer støtte. Men regjeringen kan ikke bruke frivilligheten som hvilepute, fordi velferdsstaten ikke strekker til. 

Krisene vi står i virker som forstørrelsesglass på ulikhet, og de delene av samfunnet vårt som ikke fungerer i dag. 

Det er på tide med en velferdsreform i Norge. I høst behandles et forslag fra MDG om å doble sosialsatsene, og innføre det som en garantert minsteinntekt. Det tror vi vil kunne bidra til at flere av de som har mulighet til det kommer ut i jobb, som var målet med arbeidslinja. 

Samtidig må vi bygge et mer rettferdig, og grønnere Norge også på sikt. Hvis regjeringen synes at det er vanskelig å fylle sin grønne bok med nok konkret innhold, kan de for eksempel:

• prioritere billigere kollektiv i hele landet 
• kutte momsen på frukt og grønt, så alle har råd til å spise variert,
• og på reparasjon og gjenbruk så det skal lønne seg å velge miljøvennlig. 
• kaste penger etter folk som gjennomfører strømsparetiltak: et ekte politisk kinderegg som vil redusere behovet for kraft, gjøre strømregningene billigere og gi byggenæringen mer å gjøre.
• Og så kan de begynne å gi alle like mye i strømstøtte, uavhengig av hvor mye strøm de bruker. Så de som har råd til å bruke masse strøm, ikke får mest, slik det er i dag.

Dette er tiltak som er bra for klimaet, for naturen og for lommeboka. Og jeg tror til og med det vil være ganske populært.

Når renta og prisene stiger, rammer det både folk og bedrifter. En veldig underkommunisert grunn til at renta stiger er at Stortinget i 2020 prioriterte en subsidiepakke til oljenæringa. Som nå bidrar til å skape farlig oppvarming av kloden og av økonomien. Flertallet på Stortinget prioriterte altså mer oljeutvinning i en tid der verden trenger at vi slutter med fossil energi.

Samtidig har regjeringen økt skattene på fornybarnæringen. Det bidrar til å redusere investeringene i det vi trenger mer av. Og i sommer gikk regjeringen inn for å rasere naturen i Finnmark for å grønnvaske oljeindustrien enda mer. 

Det er under 7 år til 2030. Da skal Norge ha kuttet halvparten av utslippene våre. Kan vi ikke bare være enige om at norske regjeringer må slutte å gjennomføre politikk som tar oss i motsatt retning?  

Et av de pinligste øyeblikkene i årets kommunevalgkamp var da alle partilederne ble spurt om de trodde at regjeringen kom til å nå klimamålene, og statsministeren ble stående alene med hånden litt nølende i været. 

Aldri har den globale oppvarmingen vært mer synlig rundt oss. Nye heterekorder, enorme skogbranner, oversvømmelser, tørke, ødelagte avlinger. Det skjer ikke bare et sted langt borte, eller en gang i framtiden, det skjer nå, foran øynene våre. 

Norske regjeringer har kuttet mindre enn 5 prosent av utslippene siden 1990. Aldri har Norge klart å holde et eneste av klimamålene, selv om de har vært vedtatt av breie flertall på Stortinget. 

Det er på tide å gå fra ord til handling. 

I dag fremmer MDG igjen forslag om å slutte å lete etter mer olje, og innføre en produksjonsavgift på olje og gass for å reversere virkningen av oljeskattepakken. Dersom regjeringen ikke gjør det, blir alle forklaringer om at de ikke kan hjelpe de som sliter nå mer i statsbudsjettet fordi det vil drive opp renta, fullstendig hule. 

Å dempe presset fra oljeindustrien vil redusere presset på norsk økonomi, det vil frigjøre kapital og folk til grønne næringer, og det er bra for framtidens generasjoner som vil få mindre klimaendringer å beskytte seg mot.

Næringslivet som vil satse på grønn omstilling roper etter forutsigbarhet. Det de trenger er politikk med 50 årsperspektiv - slik olja i realiteten får, når de får lete etter nye felt som skal produsere til slutten av dette århundret. 

Beslutningene vi fatter denne stortingsperioden legger grunnlaget for hvilket Norge vi skal ha i lang tid framover. Et grønt samfunn og en sirkulær økonomi er radikalt annerledes enn nå. Det krever aktiv planmessig vilje til omstilling. Derfor inviterer MDG regjeringen til å:

• Slutte å lete etter mer olje og gass og sette ned en oljekommisjon med partene i arbeidslivet. 
• Prioritere krafta vi har til næringslivet vi vil satse på framover, istedenfor å elektrifisere oljeplattformene. 
• Bygge ut fornybar kraft til havs og på land uten å bygge ned urørt natur eller bryte menneskerettighetigheter.  
• Slutte å rasere natur, og starte å restaurere den. 
• Følge energikommisjonens anbefalinger om en massiv satsing på energisparing og - produksjon i alle norske hjem og bygg. 
• Satse på framtidens sirkulære og fornybare næringsliv gjennom å tilføre grønt næringslivstatlig eierskap og kapital, slik Petoro i dag gjør for oljenæringen, - slik at vi får kuttet punktutslipp og skaper trygge arbeidsplasser.  
• Få på plass en grønn skatte- og avgiftsreform som sørger for at det blir lett å velge miljøvennlig og vanskelig å forurense. 

I møte med klima- og naturkrisen, økt ulikhet og uro, er den tradisjonelle blokkpolitikken utdatert.  

Vi i De grønne blir ofte sett på som kompromissløse, men egentlig er vi det mest samarbeidsvillige partiet i landet. Det eneste vi krever er at partiene vi samarbeider med, enten de er såkalt borgerlige eller sosialdemokratiske, er at de går fra ord til handling på vegne av klima, naturen og vår felles framtid. 

Det burde alle ha interesse av.

Dersom vi ikke klarer å stoppe raseringen av det globale artsmangfoldet og den dramatiske oppvarmingen av kloden, så vil de fleste andre problemer vi forsøker å løse i denne salen framstå som bagateller i framtiden. 

Derfor mener vi at de mest miljøengasjerte partiene bør samle seg i en grønn blokk. Om vi jobber sammen kan vi presse de grå partiene slik at ingen kan få styre uten å overholde naturens tålegrenser. 

Med det tar jeg opp MDGs forslag.