Rasmus Hanssons åpningstale:

Kjære Landsmøte!

Det er vederkvegende å skue ut over denne blide forsamling av Norges mest ambisiøse, realistiske, optimistiske, radikale og systemkritiske, uredde og minst sjølhøytidelige parti!

Velkommen til partiet som ifølge NRK tjener minst, og ifølge andre undersøkelser kan mest!

Velkommen til en sal full av slitne, selvkritiske grublere og tvilere som synes at de aldri gjør det bra nok.

Velkommen til å huske at denne salen også er full av folk som gidder å gjøre noe ekstra for det vi tror på. Folk som framtidens livsgrunnlag, demokrati og menneskerettigheter er avhengig av.

Velkommen til Miljøpartiet De Grønnes landsmøte 2018!

På dette Landsmøtet skal vi diskutere det viktigste: Framtiden.
Den fjerne framtiden; Hvor er Norge om 30 år, i 2048?
Den nære framtiden; Hvor skal MDG være i lokalvalget i 2019?
Hva skal vi gjøre med distriktspolitikken, bypolitikken, den psykiske helsa vår? Med bioteknologien og plasten? Ruspolitikken, naturen, hydrogentog og klimaet og alt det andre som vi har 60 resolusjoner om?

Hva skal vi hete?
Hvem skal lede MDG inn i all denne framtiden?
Og framfor alt, kjære venner, på dette LM, starter kampen for et nytt, grønt lokalvalg i 2019.

På dette Landsmøtet feirer vi at det er 30 år siden MDG ble stiftet.
Birte var her. Ove, er du også her? Flere av de som var med å stifte Miljøpartiet De Grønne er fortsatt med i partiet. Få andre partier har så mange av sine stiftere fortsatt på høykant, og i full drift. Tråden fra da til nå er sterk og grønn.

Det er også 30 år siden FNs såkalte Brundtlandkommisjon la fram rapporten sin. Og 30 år etter at den ble lagt frem er Norge fortsatt langt fra å være bærekraftig.

Hvorfor har Norge brukt 30 år på å ikke bli bærekraftig? Omtrent alle de andre partiene har sittet i regjering. De har sagt “bærekraft” 2018 millioner ganger og hatt alle muligheter til å levere bærekraft. Men Ap vil ikke det. Høyre gidder ikke det. Sp mener bærekraftig utvikling er urettferdig mot folk i distriktene.

Det holder ikke, Landsmøte.

Derfor sier Miljøpartiet De Grønne det som bør sies i kommunstyresaler og i fylkesting; det de andre partiene ikke sier og ikke har sagt. Noen blir sure for det. Andre smiler overbærende. Men så begynner det å virke.

Etter seig kamp reddet MDGs “ravine-Eline” en av Sørums fineste raviner fra utbygging. Utbyggerselskapet Stor-Oslo Eiendom er ifølge Romerikes Blad “fortsatt litt i sjokk”. Madelen i Råde fikk flertall for penger til miljøvennlig alternativ til gummigranulat på kunstgressbanen. Erik i Østfold fikk fylkestinget til å utsette kantslåtten så blomstringen kunne bli ferdig og insektene spise og pollinere seg i fred. Øyvind i Samnanger fikk flytta biblioteket til et mer sentralt sted, med universell utforming, så det ble mer besøkt og kan brukes av alle. Grønn sentralisme i distriktene!

I Trondheim har MDG og Ola og de rødgrønne samarbeidspartiene lagd en matsentral, som har delt ut over ti tonn mat bare de tre første ukene, og de har styrket delekulturen i byen med frøbibliotek, verktøybibliotek og utlån av el-lastesykler.

Og det er ikke bare Oslo som lager bilfri by. I Trondheim har snart på plass en bilfri midtby. På Stjørdalen har Tommy og de borgerlige kompisene hans berget en ørretbekk, to grendeskoler og fått Avinor til å støyskjerme beboerne ved flyplassen. Harald & kompani i Vestfold MDG har fått startet et helt banebrytende energi- og undervisningsprosjekt som heter Energifabrikken Færder.
Da vårt, SVs og KrFs forslag om nei til kroppspressreklame ble stemt ned på Stortinget, så gjennomførte byrådet det i Oslo.
Og det første fylket i Norge som gjør en bærekraftanalyse av sin utvikling heter Buskerud. Fordi Hanna Lisa og MDG fikk dem til å gjennomføre det.

Dette er bare bittelittegrann av det dere og alle de andre i Miljøpartiet De Grønne har fått til i det halvannet til to åra vi har sittet i posisjoner lokalt.

På Stortinget har Per Espen og supersekretariatet hans levert et rått antall forslag som vi får masse nytte av framover. Han har bygd samarbeid med høyre og venstre side. I forrige uke fikk han søren meg et smilende Storting med på nasjonalt forbud mot heliumballonger, enstemmig. En bitteliten og veldig symbolrik sak, som jeg vet at mange av dere har gjort godt arbeid med lokalt.

Kjære venner!

Vårt parti springer ut av kunnskap. Om den vesle kula som vi alle sammen bor på, som seiler alene i det uendelige rommet. Den vesle kula, som har alt, den er også alt vi har.
Vi springer ut av kunnskapen om at alt vi verdsetter, alt vi er glade i, det avhenger av at denne vesle kula fungerer.
Og vi springer ut av kunnskapen om at i dag fungere denne grønne kula stadig dårligere.
Det er kunnskap som MDG tar alvorlig. Det er kunnskap som MDG har vilje til å sette først.

De røde og de blå ideologiene inneholder mye som vi grønne forsyner oss av: Respekten for individets frihet, nødvendigheten av en stat som tar ansvar og fellesskapets ansvar for de svakeste.
Et liberalt syn på marked og konkurranse. Stor vekt på internasjonalt samarbeid. Forståelsen for at små forskjeller og like regler for alle er en fordel både for samfunn og økonomi.

Men grønn ideologi skiller seg fra rød og blå ideologi der de ustanselig snakker om bærekraft, men likevel fører en politikk der mennesker og økonomi fortsetter å forbruke mer og enda mer, på en planet som er og blir akkurat så liten som den alltid har vært.
Derfor passer ikke grønn ideologi inn i det tradisjonelle politiske blokklandskapet. Der vi først spør om politikken er grønn, og de andre først spør om den er rød eller blå.

MDG er fast bestemt på at små forskjeller i arbeidsliv og økonomi er forutsetninger for et godt samfunn. Vi har til dels en mer progressiv skattepolitikk enn SV. Men vi vil at solidariteten rekker lenger enn bare til oss selv. Hvis et løpsk klima samtidig river vekk livsgrunnlag og jager millioner på flukt i andre deler av verden, så er det ikke ekte solidaritet og det undergraver til slutt vårt eget fellesskap.
Bærekraft er mangfoldig. Et grønt fellesskap er et mangfoldig fellesskap. Ulike livsformer, livsmåter, meninger har verdi i seg selv.

Derfor er De Grønne partiet til nerdene som balanserer sitt personlige ressursregnskap på excel-ark, og vi er partiet til helt vanlige folk som bare vil ha det lettere når de skal leve miljøvennlig i hverdagen, og vi er partiet til vriompeiser som vil leve grønt på sin egen måte og får glutenallergi av sosialdemokratiske A4-løsninger, internettmogulenes tyveri av privatlivet og liberalistenes tomme egoisme.

Landsmøte!
Både røde og blå partier reagerer som alkiser du rapper flaska fra når De Grønne begynner å pirke på vekstavhengigheten deres.

Vi er også begeistret for vekst; i tanker og kunnskap, teknologi og kunst, trivsel og nysgjerrighet.
Vi er begeistret for framskritt. Vi forstår like godt som andre hvor innstøpt samfunnet vårt er i en økonomi som har behov for vekst.
Og kanskje vil veksten fortsette i økonomien, hvis veksten virkelig er grønn.

Men grønn vekst må bety at hver prosent vekst fører til mindre miljøødeleggelse, bedre ressursregnskap og større sosial balanse.
Det har ingen så langt levert. Og det gjenstår å se om det er fordi de ikke vil, eller at det i praksis er ikke er mulig.

Den veksten som Erna Solberg og Trine Skei Grande kaller grønn, den er blå som blåsyre og fortsetter å forgifte mer og mer av livsgrunnlaget vårt. Den gir oss ikke en rikere framtid. Den gir barna våre en fattigere, tristere og farligere verden. Derfor trengs MDG.

Venstre- og høyresida tar det fortsatt ukritisk for gitt at økende BNP og kjøpekraft er avgjørende for at folk skal trives.
Men det tar de jo feil i. Det er lenge siden den kjempestore BNP- og kjøpekraftøkningen i Norge gjorde oss lykkeligere.

Folk skal ha anstendig kjøpekraft, og de fleste har det. Men vi ser noe foruroligende rundt oss: Mens kjøpekraften vokser faller flere mennesker utenfor, ikke færre. Flere blir fattige sammenlignet med andre, ikke færre. Flere ungdommer skjønner ikke vitsen, flere får vondt av prestasjons- og kroppspress.

Noe er ikke helt på stell her i verdens rikeste land. Vi har blikket festet på feil mål.

Landsmøte,

Det endelige målet for politikken må jo være at folk trives.
Derfor vil MDG utforme samferdselspolitikk, arbeidslivspolitikk, skolepolitikk og helsepolitikk med folks trivsel som overordnet mål.
Det naturlige framfor det syntetiske. Samfunnsansvar foran maks profitt. Fri natur uten plast i stedet for masseturisme som ødelegger reisemålet. Langstekt mat i stedet for hurtigmat. Det lokale i stedet for det masseproduserte. Det gåvennlige sentrum i stedet for det fjerne kjøpesenteret. Reparasjon og brukt i stedet for bruk og kast.
Det fleksible og inkluderende arbeidslivet i stedet for 9-21 for noen og ingenting for andre. Mer ferie i stedet for mer kjøpekraft!

Jada, det høres ut som MDG vil gjøre Hakkebakkeskogen til universell samfunnsmodell.

Men MDG mener selvfølgelig også at antall tonn poteter og antall publikasjoner i internasjonale tidsskrifter er viktig. Men hvis folk får det kjipere jo mer poteter vi produserer, hva er da vitsen med alle potetene?

Per Espen, forresten, fikk nettopp flertall, sammen med flere andre partier, for mer statlig måling av livskvalitet i stedet for bare BNP og kjøpekraft. Nok et MDG-bidrag til at norsk politikk tar nok et skritt i riktigere retning.

Og så er det jo ganske enkelt sånn at folk som trives er mer produktive, belaster helse- og sosialbudsjettene mindre og er greiere å ha med å gjøre.

Hakkebakkeskogen lønner seg!

Landsmøte!

Xi Jinping, Kinas nye evige president, innfører en elektronisk detaljstyring av sine innbyggere som kan få George Orwells 1984-samfunn til å ligne en barnehage. En sånn helvetesmaskin for sosial kontroll kan mange makthavere få lyst til å kopiere.
Putin vinner respekt hjemme i Russland ved å bombe ihjel tusenvis av barn og kvinner i Syria og stjele deler av nabolandene.
I USA gjør presidenten kunnskapsforakt til stormaktspolitikk, river i filler tilliten til USAs allierte, starter handelskriger som hans egne velgere kommer til å tape aller mest på. Han vil erstatte Irans atomavtale med mer hat, mer konflikt og mer fattigdom.
I mange europeiske land ser folk at økonomi og jobber forvitrer, i et stort spill der de føler seg maktesløse.

I en sånn utvikling er det naturlig at folk søker mot det nære.
Men nasjonalisme, fremmedfrykt og egoistisk politikk er feil svar!
Og når til og med den norske valgkampen dreier seg om hvem som er mest mot byfolk og innvandring, er det usunt!

Kjære MDGere: Den aller sterkeste motgiften mot dette heter grønn politikk. Det heter grønt samfunnsansvar, grønn internasjonal solidaritet. Grønt samarbeid. Og ikke minst grønn lokal politikk. For det starter her hjemme.

Det er bare ett og et halvt år til kommune- og fylkestingsvalget 2019.
MDG er 30 år og derfor det yngste partiet på Stortinget, mens i riks- og lokalpolitikk er vi bare drøye fem år. I historisk perspektiv er MDG så vidt ut av startgropa og vi har vokst med rakettfart.

Derfor har vi hatt barnesykdommer. Det skulle jaggu meg bare mangle.
Vi har hatt litt tendens til å synes at maktposisjoner i vårt eget parti er en mistenkelig ting, også har vi glemt at vi har bedt folk om å ta de maktposisjonene.

Vi har vært litt for vant til å se på oss selv som små, og litt for lite vant til å tenke at hver morgen skal vi stå opp og slipe albuene våre, og dunke dem inn i nyrene til nabopartiene for å komme forbi dem og inn dit hvor det bestemmes.

Men: Det er visst noe magisk med to år. Veldig mange av dere er blant dem som nå har sittet i lokalpolitikk og fylkespolitikk i to år.
Vi i Sentralstyret har ringt rundt til mange folkevalgte i partiet i det siste. Alle dere som kom inn i 2015, og de som satt der fra før. Det skulle vi gjort for lengst, men nå gjør vi det i alle fall. Det er inspirerende saker.

Mange svarer: Ja det har vært tøft. Men når er det gått to år, og nå går det bedre. Jeg begynner å få tak på det. Partiet inspirerer meg. Jeg får mer hjelp av kolleger i andre kommuner. Vi får gjennom flere ting. Vi blir hørt mer. Og til og med det jeg ikke får gjennom, det jeg ble deppa av før. Det ser jeg nå at også er politikk, for det viser folk i kommunen hva de kunne fått om Ap, Sp og Høyre hadde stemt for MDGs forslag. Det er gøy å være grønn, sier våre folkevalgte.

I en av Norges fattige kommuner, Nannestad i Akershus, har Kristin overbevist kommunestyret om klimabudsjett OG klimaregnskap OG å skifte ut den kommunale bilparken med elbil OG utrede etiske og miljøvennlige innkjøp!

Og hva gjør Miljøpartiet De Grønne når vi virkelig får klaff, og virkelig makt? Jo, det besvarer Dagsavisas leder lørdag 28 april slik;

“..De Grønne i Oslo har samarbeidet med det langt mektigere Arbeiderpartiet, stått steilt på sitt program, levert varene til byens befolkning og gjort det de har lovet velgerne”.

Det er dette 2019-valget handler om: Det er dette vi skal gjøre mer av!

I 2019-valget synes vi jeg bør stille lister i minst like mange kommuner som i 2015-valget, justert for kommunesammenslåinger.
Jeg synes vi bør prioritere kommuner med mange innbyggere så vi når enda flere velgere enn vi gjorde sist.
Jeg synes alle kandidater bør ha ambisjoner om å komme i posisjon, få makt og gjennomføre politikk.
Jeg synes vi bør komme til makt i alle de store byene.
Jeg synes vi bør få vår første grønne ordfører, et eller annet sted.
Og dette greier vi, om vi holder kursen, og stokker beina.
Men da må vi ikke rote oss bort!

Landsmøte!

Jeg er helt sikker på at samtlige her og i hele partiet brenner etter å få fram mer av bredden i MDGs politikk.
Alle er vi dritlei blærete beskyldninger om at vi bare er hårblomstermosens og tinnvokssoppenes enøyde beskyttere.
Vi blir stressa av at Høyre sier vi ikke har peiling på økonomi og at SV sier at vi mangler sosialpolitikk.
Vi vil så gjerne vise fram at vår skole-, helse og sosialpolitikk, landbrukspolitikk, nærings- og skattepolitikk er bedre enn de andre partienes. Og det er bra at vi vil det.

Men Landsmøte, det er en felle vi ikke må gå i: Å prøve å ligne Høyre for å berolige Høyrevelgere, eller å prøve å ligne SV for å slippe kritikken deres. Resultatet av sånt er bankers: Vi får ikke en eneste Sp-velger av å gjøre som Sp sier. Ikke en eneste Høyre-velger, ikke en eneste SV-velger.

Landsmøte! Vi må være oss sjøl!
Det må aldri være tvil om at Miljøpartiet de Grønne er det soleklare valget for alle som mener at miljø og bærekraft er viktigst. Gir vi slipp på bærekraft, klima og miljø så gir vi slipp på oss selv.

Vi trengs fordi de andre ikke har gjort miljøjobben. Vår miljøpolitikk er grunnlaget for vårt parti, og for vår ideologi. Kompromisser vi på det, eller skaper inntrykk av at vi blir mer opptatt av andre saker, så taper vi.

Vi er et lite parti i en stor politisk virkelighet og et daglig bikkjeslagsmål om medienes oppmerksomhet. Vi må prioritere ressursene beinhardt for at folk i det hele tatt skal få med seg at vi finnes.

Miljø er der vi har høyest troverdighet, høyere enn de andre og det der vi tiltrekker oss interesse.

Hvis ikke vi peker på oljebransjen, hvis ikke vi spør hvorfor regjeringen ikke kutter klimagassutslipp, hvis ikke vi krever bilfrie gater og utslippsfri oppdrett, hvem kommer da til å spørre hva vi mener om eldreomsorg?

Og dette er altså poenget: Miljø er kubeinet som vi har i dørsprekken til den politiske oppmerksomheten. Bruker vi dét kubeinet tøft og smart, så kan vi få plass til andre ting også.

For miljø er jo samferdsel, og samferdsel er barns skolevei og luftkvalitet for hundretusener, og helseeffekten av å ikke sitte stille i en bil men å bruke beina. Det har vi troverdighet til å snakke om, med miljø og bærekraft som utgangspunkt.
Miljø er grønne offentlige innkjøp, og det er lokal næringspolitikk og nye arbeidsplasser.

Miljø er landbruk og dyrevelferd, og det har MDG mye relevant å si om – med miljø som utgangspunkt.
Vi kan skaffe oss rom til å snakke om mye av politikken vår, men vi må bruke kubeinet vårt til det det er best til!

Når vi gjør det er det viktig at vi er mer, ikke mindre, av oss selv. Vi må bli bedre til å formidle våre grunnleggende, grønne verdier i all politikk som vi arbeider med.

At livsglede må være politikkens samlede mål. Skepsis til at økonomi går foran alt annet. Fellesskap og internasjonalt samarbeid. Frihet til å være annerledes. Å stå opp for mer åpenhet og mer demokrati.

For! Det som skjer når vi vi er oss selv og andre må konkurrere med oss på våre premisser, det er at det går til vår fordel.
Nå vil jo Høyre konkurrere om hvordan de skal gjøre Oslo enda mer miljøvennlig enn byrådet og MDG greier. Det skal de visst gjøre ved å drukne folk i gulrøtter. Stakkars folk.
Men det er bra for MDG at politikken handler om MDG, og det er bra for Norge at debatten handler om miljø.
Og Frp, som det er grunn til å si mye stygt om, de har i det minste definitivt en følsom nese for hvor den politiske brisen blåser. Og nå vil de være miljøvennlige.

Halleluja!

Frps miljøpolitikk er visst foreløpig å være mest mulig mot MDGs miljøpolitikk.
Men det tjener vi på. Så lenge vi er oss selv.

På Stortinget begynner Arbeiderpartiet nå å snuse på politikk de var totalt allergiske mot før. De ble med på Klimalov-forslaget, nå vil de også ha sektorvise klimabudsjett og kanskje norske utslippsmål for kvotepliktig sektor – som altså stort sett er oljesektoren.
Arbeiderpartiet har helt opplagt godt av å samarbeide med MDG.
Og Norge har opplagt godt av at vår politikk påvirker Arbeiderpartiet.

Landsmøte!
I 2019-valgkampen skal vi beholde og forsterke det som i 2015 ble MDGs nye grunnmur: Dere, og alle de andre som ikke er på landsmøtet men som fyller jobbene i kommunestyrer, fylkesting, byråd- eller bydelsutvalg.

Dere er grunnmuren. Dere er første store generasjon MDGere med praktisk, lokalpolitisk kunnskap og erfaring. Dere er den første store generasjon grønne politiske håndverkere.

Og hør nå her folkens:
Det betyr at dere må fortsette! Det er det riktignok nominasjonskomiteene som bestemmer, men dere bestemmer dere først om dere vil. Og dere må ville. Dere må få med dere de andre folkevalgte. Dere må å bygge videre på kunnskap og ferdigheter.
For dere – og alle de andre utenfor denne salen – er blitt mye bedre enn dere var. Proffere, smartere, tøffere, dere kan mer: Vi som parti kan mer. Og om ett år er vi enda bedre.

Verden og Norge, venner, har store muligheter. Vi har kunnskapen. Vi har teknologien og pengene. Vi har de internasjonale avtalene og vi har partiprogrammene. Vi har til og med solid kunnskap om at det blir lønnsomt, sosialt, politisk og økonomisk.
Vi trenger bare – og i historisk perspektiv er det bare – å gjøre det.
Derfor har MDG sagt – i 30 år faktisk, at vi trenger et parti som setter disse forutsetningene først i politikken. Og fortsatt er det bare vi som gjør det fullt ut.

De 30 årene som har gått siden Brundtlandrapporten kom og siden MDG ble stiftet, har altså de andre partiene brukt til ikke å gjøre Norge bærekraftig. Men det er utelukket at Norge kan somle like mye de neste 30 årene. De andre partiene sier det selv. De sier vi skal ha stanset artstapet og kuttet klimagassutslippene med minst 40% (vi sier riktignok 60%) innen 2030.

Når de neste 30 årene er gått, i 2048, skal vi være karbonnøytrale, og helst karbonnegative. Og vi skal være et samfunn som har reddet alle artene. Det er et helt annet samfunn enn dagens samfunn.

Og derfor krever det en helt annen politikk enn den som har brakt oss hit. En annen distriktspolitikk, helsepolitikk, skolepolitikk, og så videre. Sånn politikk må heretter ha bærekraft som mål. Fortsatt er det fremdeles mange der ute som sier det Erna Solberg sa for noen år siden (dette er ganske omtrentlig sitert) “Sommerfugler er vel og bra, men vi må jo bygge veier og boliger”. Med andre ord: “Jeg har egentlig ikke skjønt et kvekk av det hva det derre med bærekraft er for noe”.

Det betyr én ting: Det betyr at MDG trengs enda mer i de neste 30 årene enn vi har gjort de foregående 30 årene.

Dette Landsmøtet skal handle om alt det vi skal videreføre, om alt det vi skal bygge sterkere.

Og når dette Landsmøtet er slutt, slutter jeg. Det skal jeg si noen ord om da. Men fram til da skal dere høre på meg, for jeg er fortsatt sjef.
Og jeg sier: Nå starter Landsmøtet, og nå starter valgkampen 2019!

Godt Landsmøte, Miljøpartiet De Grønne!