Parisavtalen: Urealistisk, men nødvendig

22. april 2016

Klimaavtalen løser ikke klimakrisen, men er et kraftfullt signal til verden om å kutte utslippene. Det er håp. Men da må Norge gjøre mye, mye mer. Og det fort.

Av Rasmus Hansson, nasjonal talsperson og stortingsrepresentant for De Grønne

Julenissen kom tidlig i år: Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius utførte nærmest et mirakel ved å få med 195 land på å begrense global oppvarming til maksimalt 2, helst 1,5, grader. Statsminister Erna Solberg kaller dette en historisk avtale. Hun har rett. Gratulerer verden!

Dessverre er mirakelet tilnærmet uoppnåelig i praksis: Med dagens utslippsnivå vil verden i 2020, når avtalen trer i kraft, allerede sluppet ut alt karbon som kan slippes ut hvis den globale oppvarmingen ikke skal overstige 1,5 grader.

Liv og lære

Håpet ligger i at Parisavtalen målbærer en erkjennelse verden aldri tidligere har vært i nærheten av. At tilnærmet alle verdens land er enige om at klimaproblemet er stort, akutt, og krever mye mer handling, er helt nytt. Det avslutter i prinsippet all debatt om hvor vi skal i framtida: Ut av fossil og inn i fornybar, veldig fort.

Folk må ha jobbene sine og næringslivet skal tjene pengene sine i fornybar virksomhet, ikke fossil. Alle land har en kjempejobb foran seg med å gjøre dette til virkelighet. Det klart største ansvaret ligger på rike land, særlig de som tjener penger ved å skape global oppvarming.

Ren fiasko

Norges tidligere klimaminister Sundtoft og hennes veldig dyktige klimabyråkrater fikk fortjent skryt for sin innsats i Paris. Men hjemme fører regjeringen politikk basert på et klimaforlik som er en ren fiasko. Vi har ikke kuttet klimagassutslipp.

Bærebjelken i norsk økonomi er en stortingsmelding som slår fast at petroleumsvirksomhet skal fortsette veldig lenge. Gjennomsnittsnordmannen slipper ut dobbelt så mye som gjennomsnittssvensken. Norsk klimapolitikk skårer dårligere enn land som Hellas og Slovenia. Til og med Kina ligger an til å nå utslippstoppen før oss.

Minimumsinnsatsen

Avtalen regjeringen undertegnet betyr at de nå må føre en langt mer ambisiøs klimapolitikk. Rike land må kutte veldig mye. For Norge betyr målet om 1,5 grader minst 60 prosent kutt innen 2030, slik De Grønne har foreslått. Regjeringens mål om 40 prosent er for lite. Forestillingen om at vi kan kjøpe utslippskutt i andre land og fortsette å kutte lite selv må endelig skrinlegges. Alle land må kutte mye.

Hvis stortingsflertallet vil ta Parisavtalen alvorlig er fem tiltak uunngåelige:

1: La olje ligge. FNs klimapanel slår fast at omkring 80 % av all kull, olje og gass vi allerede har funnet må bli liggende hvis vi skal greie togradersmålet. Da er det meningsløst å lete etter mer. 23. konsesjonsrunde og planer om oljevirksomhet i Arktis må avlyses. Store skattefordeler, gunstige avskrivingsregler og garantiordninger, og nesten 40 milliarder kroner i direkte statlige investeringer i oljesektoren i 2015 er en bruk av fellesskapets midler som ikke lenger kan forsvares verken ut fra klimahensyn eller finansiell risikovurdering.

2: Gjør oljefondet fossilfritt. Oljefondet må bli vårt viktigste klimaverktøy. Etter at De Grønne som det første vi gjorde på Stortinget forslo å trekke oljefondet ut av kull, har stortingsflertallet fulgt etter. Nå anbefaler ekspertrapporter at oljefondet skal investere i grønn infrastruktur. Det er riktig utvikling. Å investere primært i bærekraftig og klimavennlig virksomhet må inn i Oljefondets mandat.

3: Styrk klimafinansieringen: Parisavtalen fastslår at rike land skal støtte utviklingsland sin klimapolitikk økonomisk. Etter 2020 skal det skaffes til veie minst 100 milliarder dollar i året til slike tiltak. Til nå har Norge bidratt med 100 millioner dollar. De Grønne har foreslått at Norge årlig skal sette tilsvarende en prosent av brutto nasjonalinntekt, ca 30 milliarder kroner, av oljefondet inn i FN grønne klimafond. Norge har tjent mye på å bidra til global oppvarming. Vi må bruke av disse midlene til å begrense konsekvensene.

4: Innfør en klimalov. Politikk som ikke lovfestes vil skifte med ulike politiske flertall. Vi kjenner resultatet av en uforpliktende klimapolitikk i Norge: Ingen utslippskutt. Stortinget har nylig vedtatt De Grønnes forslag om klimalov. Det må bli en lov som forplikter regjeringer juridisk til å planlegge, tallfeste og gjennomføre langsiktig opptrapping av utslippskutt nasjonalt og i hver sektor, inklusive oljesektoren. Utslippskutt må rapporteres årlig til Stortinget og justeres opp der de ikke leverer.

5: Avvikle oljenæringen. Det er meningsløst å signere på en avtale om et 1,5 graders mål, og så dra hjem og presse fram mer oljevirksomhet. Regjeringen må legge en plan for en myk landing i norsk olje- og gassindustri over de neste tjue årene, slik De Grønne har forslått. Det grønne skiftet må bli regjeringens viktigste politiske mål, og etableringen av nye grønne næringer må overta førsteprioritet fra oljenæringen.

Den ekstremt ambisiøse avtalen Norge har underskrevet krever nødvendigvis like ambisiøse, konkrete politiske svar i hvert enkelt land. Norge må prioritere, investere, risikere og eksperimentere. Gevinsten blir en framtid der menneskelige, sikkerhetspolitiske og økonomiske kostnader på grunn av klimaendringer blir mulig å håndtere.  Gevinsten kan også bli et framtidig velferdssamfunn med høy livskvalitet basert på at Norge blir blant pionerene i grønn teknologi og samfunnsplanlegging.