Hovedinnlegg i trontaledebatten

04. oktober 2016

Tirsdag 4. oktober holdt nasjonal talsperson og Miljøpartiet De Grønnes representant på Stortinget Rasmus Hansson sin trontale ved oppstart av Stortinget. Han pekte her på hva De Grønne vil jobbe for det neste året.

 

De Grønnes hovedinnlegg i trontaledebatten:

President,

I årets trontale sier regjeringen at “Parisavtalen gir oss en ny ramme for klimaarbeidet, og at alle land, også Norge, må følge opp sine forpliktelser”. Og i regjeringserklæringen og tidligere trontaler og i uttalelser fra en rekke andre partier får vi høre det samme. Vi får henvisninger til forvalteransvaret, føre-var-prinsippet, osv.

Og det er jo morsomt å være i Miljøpartiet De Grønne når alle andre partier er enige i det vi vil.

Men jeg sitter i energi og miljøkomiteen president, og der får vi ikke planer til behandling fra regjeringen om hvordan vi skal få ned klimagassutslippene 40% de neste 13 årene. Og vi behandler ingen samordnet politikk for å stanse tapet av natur i Norge. Og i Stortinget blir våre forslag om å få en plan for å få forbruket i Norge ned til et bærekraftig nivå, i samsvar med FNs bærekraftige mål, som regjeringen nylig sluttet seg til, nedstemt med stort flertall.

Selvsagt skjer det bra ting president, og det er bra at regjeringen har lagt fram en ny klimalov – selv om den er daff foreløpig. Det kommer mer midler til kollektivtransport og teknologi og innovasjon – og det er fint, og det er flott med penger til karbonfangst. Opposisjonen fremmer i tillegg en rekke gode forslag, som driver den politiske agendaen i riktig retning.

– Men så trekker statsministeren vår pusten, og så uttaler hun favorittbesvergelsen som gjør at alt blir helt greit: «To tanker i hodet på én gang». Og så deler hun ut penger til motorveier og oljeforskning og oljelisenser og fellingslisenser på ⅔ av norske ulver. Og Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemmer for, og sier tvert nei til å løfte litt mer miljøfornuft inn i prisene på flyseter og fossildrivstoff.

Summen, president, av to tanker i hodet-politikken, er som kjent at utslippene ikke går ned, og at i følge Miljødirektoratet forsvinner 200 nye kvadratkilometre med inngrepsfri natur i Norge hvert år, at matjord fortsatt bygges ned, og at det materielle forbruket øker – uten at folk blir lykkeligere av det.

President, regjeringens og store deler av opposisjonens løsning på alt dette kalles grønn vekst. Det er en vakker idé, hvis den omsettes i praksis. Men Per Espen Stoknes og Handelshøyskolen BI har gått gjennom OECDs tall for grønn vekst, og de viser at Norge har mye mindre grønn vekst enn landene rundt oss. Han slår fast at «Norge henger igjen i en brun vekstmodell fra 1900-tallet, i en verden hvor våre naboland legger om. Og det er særlig to sektorer hvor Norge ligger etter, nemlig offshore og transport». Og i offshore lar Høyre som kjent FrP styre showet, i trygg forvissning om moralsk og som oftest politisk støtte fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og med Venstre og Kristelig Folkepartis parlamentariske velsignelse.

MDG har lenge påpekt at det er særlig i offshore og transport hvor vi må gjøre de store endringene i norsk politikk, hvis det skal bli en endring. Og for to dager siden slo en fagartikkel fast at hvis vi utvinner all kull, olje og gass i de feltene som allerede er i produksjon, altså de feltene som allerede er i produksjon, så vil ikke verden greie 2-gradersmålet.

Altså; Det er stadig mindre rom, sannsynligvis, i de klimaforpliktelsene vi allerede har inngått, for å åpne nye olje- og gassfelt. Derfor vil vi at vi tvert om må begynne å diskutere stenging av de forurensende norske feltene.

Og i morges refererte NRK undersøkelser som viser at det er mindre energikrevende og dermed mindre klimaforurensende å produsere olje i Midtøsten, enn i store norske oljeplattformer langt til havs. Fysisk sett er jo det helt innlysende, og har vært det lenge.

Altså: Det store moralske argumentet for norsk oljevirksomhet forvitrer, og Miljøpartiet De Grønne ønsker at vi nå får et reelt klimaregnskap for de faktiske utslippene som en samlet Norsk oljesektor nå står for. Alt dette betyr at Miljøpartiet De Grønnes forslag om en planmessig utfasing av olje- og gassvirksomheten over en 20-års periode blir stadig mindre radikalt. Forholdet er tvert i mot at nå må de øvrige partiene på Stortinget snart ta innover seg fakta, og bli med på en saklig debatt om hvordan vi gjør det.

President, regjeringen sier i trontalen at den vil basere sitt arbeid med å omstille Norge til et lavutslippssamfunn på tre erkjennelser: For det første at vi kan nå våre samfunnsmål, for det andre at velferden er avhengig av høy verdiskapning, og for det tredje at vi må reformere offentlig sektor fordi petroleumsvirksomheten har gitt oss vind i seilene. En ganske merkverdig metafor for øvrig.

President, disse erkjennelsene kan være et interessant utgangspunkt, men vi må forstå dem og tolke dem riktig. Ja, vi kan nå våre samfunnsmål, men da må vi først erkjenne hva samfunnsmålene faktisk må være.

Miljøpartiet De Grønne vil ha mer enn et lavutslippsamfunn. Vi trenger et bærekraftig samfunn – og det er et annerledes samfunn. Det er ikke en svakt justert versjon av Norge i 2016. Det er et samfunn i likevekt med livet på jorda, og det er et samfunn der velferd og utvikling ikke er basert på å bruke og belaste omgivelsene stadig mer, og det er et samfunn hvor veksten skjer innen kunnskap, erkjennelse, kvalitet, fred og inkludering. Det er De Grønnes samfunnsmål.

Men hvilke samfunnsmål ser vi noen tiår framover hvis vi tar på oss Høyres, Arbeiderpartiets, Senterpartiets, Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets politiske briller? Jo, vi ser mer grønn teknologi, vi ser flere grønne løsninger, og kanskje litt lavere utslipp. Kanskje. Men vi ser også stadig flere motorveier og enda flere flyplasser, vi ser stadig mindre natur, og stadig mindre matjord. Vi ser mer forbruk, og vi ser oljevirksomhet ved Nordaustlandet, og vi ser ingen ulver.

Framfor alt hører vi 2040 og 2050-tallets Solberger, Stører og Slagsvold Vedumer rope “vi må ha enda flere motorveier, eller så stryker næringslivet med. Framtidas velferd er avhengig av at vi forbruker enda mer, og norsk oljevirksomhet vil alltid være en velsignelse for jordas klima. Her og nå er dette det reelle framtidsperspektivet for den politikken som de fleste partiene på Stortinget fører. Og det er jo ikke dit vi skal.

Ja president, velferd krever verdiskapning, men det må være en verdiskapning som ikke fortsetter å ødelegge verdier. Enda mer forbruk i 2050 vil gi folk et dårligere liv, når konsekvensen av forbruket kommer med i regnestykket.

Ja, vi må reformere offentlig sektor, men ikke for å innføre mer new public management. Vi må reformere offentlig sektor til å understøtte og å sikre kvaliteten i det norske endringsprosjektet, ikke være en bremsekloss som offentlig sektor altfor ofte er.

Og president, vi må endre det som veier tyngst i det norske regnskapet, som har størst signaleffekt og som er mest troverdig bekreftelser på at vi virkelig satser på overgangen fra fossil til bærekraftsamfunnet. For folk og næringsliv sier jo klart at de ønsker en mer ambisiøs grønn politikk. Og de kommer til å tro på Stortinget og at Stortinget ønsker det den dagen det blir flertall for å flytte de tyngste virkemidlene over til grønn næringsutvikling, og bort fra livsforlengelse for oljevirksomheten. De kommer til å tro det når hovedinnsatsen flyttes til mer kollektivtransport og bort fra motorveier. Det er da vi utløser endringsviljen i befolkning og næringsliv.

President, ondskapen og lidelsene i Midtøsten tar pusten fra oss. EU knaker i sømmene, og Donald Trump er ikke bare en usannsynlig parodi. Er da alt snakket om norsk natur, miljø og klima bare trangsynt ensakspolitikk og manglende overblikk?

Nei det er ikke det, fordi miljøpolitikkk er fundamental solidaritet og ansvarlighet. Globalt er det den mest effektive politikken for å motvirke framtidas største konfliktårsak, nemlig at livsgrunnlaget ødelegges for millioner og kanskje hundrevis av millioner mennesker, og hjemme er det den politikken som i størst grad vil gi et samfunn som tar vare på virkelige verdier, og som inkluderer flere i samfunnet vårt.

Vi fremmer derfor fire løse forslag president:

– For det første, at Stortinget under henvisning til Parisavtalen og EU-mål om 40% kutt i klimagassutslippene ber regjeringen trekke utvinningstillatelsene etter olje og gass, 23. konsesjonsrunde og avlyse 24. konsesjonsrunde.

– For det andre at Stortinget ber regjeringen sørge for at statsbudsjettet i 2017 reduserer klimagassutslippene i tråd med målene om at de skal ned med 40% innen 2030. Dvs reduserer med 1,6 millioner tonn i 2017.

– For det tredje at Stortinget ber regjeringen overføre ubrukte midler av de 7,3 milliardene som er satt av til flyktningekostnader i Norge i 2016 til utenlandsbistand for bruk i 2016 og 2017.

– Og for det fjerde at Stortinget ber regjeringen stanse den planlagte ulveskytingen som er foreslått av Rovviltnemndene og opprettholde ulvestanden i Norge på dagens nivå.

Takk.

 

De Grønnes olje- og energipolitikk kort oppsummert:

1. Umiddelbart starte utfasingen av de mest forurensende oljefeltene i Norge stor økonomisk- og miljømessig risiko.

2. Etablere et uavhengig klimaregnskap for utslippene fra norsk olje og gass, inkludert utslipp fra metan-lekkasjer. 

3. Trekke tilbake letetillatelsene som er gitt i 23. konsesjonsrunde. 

4. Avlyse all ny letting etter mer olje og gass, inkl. 24. konsesjonsrunde. 

5. Umiddelbart starte en ansvarlig og planmessig utfasing av olje- og gass over en 20 års periode og erstatte dette med andre grønne næringer. 

6. Avvikle all statsstøtte og subsidier, inkludert forskningsstøtte, til olje og gass, og flytte dette til fornybar energi.