– I et grønt samfunn har alle gode liv og har oppfylt sine menneskerettigheter, de kan leve fritt og i et fellesskap, uten at vi ødelegger naturen og ressursgrunnlaget vi er helt avhengig av, sa Ingrid Liland i innledningen til den viktige debatten.

– Det grønne samfunnet er et samfunn der vi har tid til det som betyr mest, vi har tid til hverandre og er fri fra undertrykkelse og diskriminering. Det er et demokratisk samfunn, der offentlige og private initiativene ikke er i konflikt med hverandre. De utfyller og utfordrer hverandre og samarbeide om å løse samfunnets behov, sa Liland.

Hun beskriver et samfunn der naturen og menneskene settes foran økonomisk gevinst, der naturens tålegrenser som jordkloden setter for oss er rammer for all politikk, og der menneskenes kreativitet og skaperkraft får blomstre.

Se direkte fra landsmøtet:

Se debatten om prinsipprogram og annet fra dag 1:

Vil ikke velge høyre eller venstre

Liland ga også et spark til journalister og politikere i andre partier, som aldri slutter å spørre om MDG hører til på den blå eller røde siden i politikken.

– Vi skal verken til høyre eller venstre, men fremover, sa Liland, som ikke vil akseptere merkelappene MDG får fra rød og blå side.

– Det er en gammel fortelling vi ikke passer inn i. Vår fortelling er den grønne, og den skal vi fortsette å skrive, sier hun.

Mye nytt i prinsipprogrammet

Landsmøtet har blant annet vedtatt:

• At Miljøpartiet De Grønne er et interseksjonelt feministisk og anti-rasistisk parti
• At frisk luft, rent vann, naturen og det biologiske mangfoldet må prioriteres foran økonomisk vekst
• At vår politikk stadig skal utvikles i møte med nye tider, ny innsikt og ny forståelse.

Les også: Her er hele prinsipprogrammet som er vedtatt

Vil du være med å skape det samfunnet som prinsipprogrammet beskriver? Støtt valgkampen med Vipps!

Her er talen Ingrid holdt om prinsipprogrammet:

(startet med sang: George Washington trekker seg, fra Hamilton)

Kjære Landsmøte,

alle solidaritetskamper handler om å bryte med etablerte maktstrukturer og få ei mer rettferdig maktfordeling.

Dette er en sang som synges av Kong George i musikalen Hamilton. Det er hans reaksjon på nyheten om at George Washington, USAs første president, velger å gå av og la folket velge noen andre som sin etterfølger.

Solidaritet handler om å fordele makt mer rettferdig. Reaksjonen til Kong George er et godt eksempel på 2 veldig vanlige måter alle solidaritetskamper blir møtt

De som har tjent på det bestående kan umulig se for seg at verden kan bli bedre ved at de får mindre makt
De kan ikke skjønne at andre mennesker fortjener eller er i stand til å ta mer makt, ta mer ansvar.

Det grønne samfunnet er et solidaritetssamfunn, der vi har trua på at vi alle har makt, at vi alle er i stand til å ta makt, at mennesker gjør fantastisk flotte storarta ting når de får makt, frihet og ansvar. Ikke minst er det grønne samfunnet bygget på en solidaritet som anerkjenner at menneskene lever i fellesskap med dyr, natur, økosystemer. Vi er en del av naturen. Ikke hersker over den, eller i konflikt med den.

Derfor tror vi på kunnskap, uten at vi er teknokrater. Vi tror at mennesker vil ha fellesskap, vil samarbeide, hvis de får sjansen til det. Kanskje litt naive? Men vis meg den positive samfunnsendringen som ikke har handla om å ha mer tillit til folk.

I et grønt samfunn har alle gode liv, har oppfylt sine menneskerettigheter, leve fritt og i et fellesskap uten at vi ødelegger naturen og ressursgrunnlaget vi er helt avhengig av.

Det er et samfunn der vi har tid til det som betyr mest, vi har tid til hverandre, og er fri fra undertrykkelse og diskriminering. Det er et demokratisk samfunn, der offentlige og private initiativene ikke er i konflikt med hverandre. De utfyller og utfordrer hverandre og samarbeide om å løse samfunnets behov. Det er et samfunn der naturen og menneskene settes foran økonomisk gevinst. Der naturens tålegrenser som jordkloden setter for oss er rammer for all politikk, og menneskenes kreativitet og skaperkraft får blomstre.

Prinsipprogrammet beskriver dette samfunnet, men først og fremst viser det hvilke verdier og prinsipper som får oss dit.

Det er veikartet for det politiske samfunnsprosjektet i det 21. århundret. Der vi lager velferd og gode liv. Uten å ødelegge naturen.

Så folkens, vi skal vedta et nytt prinsipprogram. Vår visjon, vår ideologi og våre prinsipper skal fornyes. Trengs det egentlig? Folkens, vi trenger ikke ny verdier, men jeg tror at skal vi vokse og få mer makt i Norge så må vi være mye tryggere og kjent med verdiene våre

Tillit fra folk får vi først når de vet hvem vi er. De må vite hva vårt politiske kompass er. Jeg tror, at et av de viktigste hinderene for å få mer tillit, er at vi også har vært usikre på hvem vi er.

Det er ikke så rart. En fjerdedel av våre medlemmer, 3000, meldte seg inn i 2021. Vi har vokst i en utrolig fart siden 2011. Da jeg ble nestleder i fjor så sa jeg til avisa at det var en ting jeg angret på i løpet av min lange tid, gjennom mange programprosesser var at jeg hadde vært med på å gjøre MDG mindre sært. Mer lik de andre partiene. Og derfor gikk jeg i fjor til valg på å lage et rarere MDG.

Og med dette prinsipprogrammet er vi litt mer kjent med oss sjøl: vi utfordrer veksttvangen, og er ikke låst fast i grå debatter om offentlig eller privat, men åpner opp for nytenking i arbeidsliv, velferd, ruspolitikk og teknologiutvikling.

For det er ikke sånn at vi like gjerne kunne vært AP eller Høyre, bare med høye miljøavgifter og en unaturlig stor kjærlighet til klimarapporter. Nei, vi har et helt grunnleggende annerledes syn på forholdet mellom mennesker og natur.

Det store spørsmålet i prinsipprogrammet, som kanskje spesielt de bakerst i salen lurer på kommer nå: er vi røde, eller er vi blå? Hører vi til venstre eller høyre side i norsk politikk? Eller som mange av oss de neste månedene kommer til å få spørsmål om, eeeh, hvor i panelet skal jeg plassere dere egentlig?

Nå er spenningen over, endelig kan jeg som leder av prinsipprogramkomiteen slå fast for alltid: det svaret får dere aldri. Vi er grønne. DET betyr at vi ikke må akseptere merkelappene vi får fra rød og blå side, for det er en gammel fortelling vi ikke passer inn i. Vår fortelling er den grønne, og den skal vi fortsette å skrive.

Det betyr venner, at når vi om noen timer er stolte over det nye prinsipprogrammet vi har vedtatt, så må vi ikke tro at jobben med å finne oss sjøl og gi folk sjans til å kjenne verdigrunnlaget vårt er ferdig. Nei, den har bare så vidt starta. Hver eneste dag, i hvert eneste vanskelige politiske veivalg, når vi skal i gang med ny stortingsprogramprosess etter den helga her, så må vi bruke og videreutvikle prinsippene våre.

Har allerede begynt, oppvekst, skolestart, skjerm og lek
Ny samfunnskontrakt med tid og borgerlønn og et skattesystem som tar tak i de største driverne av ulikhet, og gjør at ressursforbruk er mindre attraktivt enn å delta, arbeide og skape, så får vi en ekte smultringøkonomi, eller sirkulærøkonomi som sikrer både menneskerettigheter og naturens tålegrenser
Velferdsamfunn, ikke velferdsstat

Vi er i gang, men for å få den grønne polen til å vokse seg enda sterkere i nasjonal og lokal politikk må vi bli enda sterkere på vår egen ideologi, det særegne grønne, for å gi folk sjans til å bli kjent med hva det grønne er. Det beste folkens, det e utrolig artig å driv politikk basert på nytenking i stedet for gamle, grå dogmer.

Og dette veikartet må gjennomføres raskt. Akkurat nå så endrer verden seg i rekordfart og flere og flere langt utenfor MDGs partiorganer ser at samfunnet er på feil kurs. Vi møter ressursveggen. Enten det handler om strøm, mat, arealer, natur, velferd eller et levelig klima. Så begynner jordkloden og mennesker å si ifra til oss at tålegrensene for lengst er møtt.

Det hadde vært lett for de som grunnla partiet i 1988 og gikk til valg på kretsløpsøkonomi, brems i oljeutvinning og human ruspolitikk å si “hva var det vi sa?”.

Men, det er kanskje sånn at det må brytninger til for at nye paradigmer får vokse frem.

Norge har god erfaring med å bruke politikk til å gjøre samfunnet sterkere, spesielt når det er vanskelige tider. De som bestemte seg for å innføre folkeskolen, for at alle “vanlige folk” skulle få grunnutdanning, innføring av almenn og etterhvert alkvinnelig stemmerett, de som bygget sosialdemokratiet, de som sikret sosiale og liberale rettigheter.

Gode venner, vår tids solidaritetprosjekt er i gang. Men den har selvfølgelig motstandere. De er ikke onde. De er til og med ikke dumme. Men i likhet med Kong George så kan det være vanskelig for de som har fått makt i det eksisterende systemet å ha trua på at endring blir bra for alle. I den grå logikken så kan ikke et naturvennlig samfunn være bra for folk.

For å komme oss ut av krisetida som et mer demokratisk samfunn så må vi ut av den grå autopiloten. Vi kan ikke løse dagens kriser med den samme politikken som førte oss hit. Vi kan ikke akseptere den grå fortellinga om at eneste løsninga på eldrebølgen, jo det er å kutte i velferdstilbud for de unge. Eneste løsninga på klimakrisa er å bryte med urfolksrettigheter og ødelegge natur. Eneste løsninga på velferdskrisa er at alle springer fortere og kjøper mer.

Nei, krisetid trenger ikke falske interessemotsetninger, splittelse og skuldertrekk fra de som bestemme om hvor vanskelig det er. Krisetid trenger ærlighet, en klar kurs mot det samfunnet vi har tenkt å skape, og handling som faktisk får oss dit. Som Knut Nærum så fint har sagt det: det er så enkelt at man nesten må være barn for å forstå det.

Åpenbare eksempler lakseskatt
Jordbrukspolitikken
Næringspolitikken

Egentlig så handle det om trua om at politikk virker. Om at hvis vi har ærlige, åpne, debatter, så vil vi klare å ta gode valg. Men når de styrende politikerne lytter mer til oljelobbyen, og ekspertene som rettferdiggjør status quo, enn hva folk mener er målene for samfunnet, da får ikke folk mulighet til å bestemme hva slags samfunn. Når det blir viktigere å sikre framtida til oljebransjen enn framtida til naturen, så er det med på å ødelegge demokratiet. Det er MDG og den grønne polen i norsk politikk som må ta jobben med å male bildet av samfunnet vi skal skape sammen, og gi folk en reell ny kurs å være med på.

Den røde og den blå ideologien har sørget for ekstremt viktige framskritt for å fordele verdier mellom mennesker i samfunnet vårt. Dette prinsipprogrammet bygger videre på det beste vi har lært av historien. Men det verken den røde og blå ideologien har klart å ta innover seg er at verdiene vi fordeler kommer fra et ressursgrunnlag, en natur, en jordklode med begrensa ressurser.

Økonomimodeller består ikke av naturlover, de er like menneskeskapte som klimakrisa. Men naturen består bare av naturlover. Det er først når samfunnet og økonomien er innramma av naturens tålegrenser at vi kan sikre menneskerettigheter og gode liv for alle, for alltid.

Vi har ikke bare et grunnleggende annerledes prosjekt enn de andre partiene, vi driver også politikk på en annen måte. Vi er grasrotpartiet over alle. Og skal du være leder med et sånn syn, ja da snakker du sant, upolert, du gjør det du sier og du sier det du gjør. Når jeg har besøkt bedrifter over hele landet så er det en avgjørende faktor som gjør at de er oppgitt over politikere: nettopp at politikere kan si en ting og så skjer det ikke. Det er bedrifter over hele landet som har investert eller vurdert å investere i miljøteknologi og sirkulære forretningsmodeller fordi noen sa for 15 år siden at nå skal det omstilles. Men det har ikke skjedd, politikerne har ikke levert.

Det er bare ett eksempel på hvor utdatert den rød-blå aksen er. For det lokale næringslivet er ikke de største hinderne for omstilling, det er for så vidt heller ikke det offentlige. Det er politikerne som stikker kjepper i hjulet for begge to og insisterer på at de skal krangle med hverandre.

Når GRÅ politikere snakker om grønt skifte, så betyr det ingen ting. Så langt har grønt skifte betydd grønt tillegg. Men poenget med det grønne samfunnet, der kong George og oljelobbyen har mye mindre makt, er nettopp det næringsliv og lokalsamfunn sjøl ønsker: et samfunn der vi er på lag med hverandre, sameksisterer med naturen og dyrker fellesskap og tillit framfor interessekonflikt og naturødeleggelser. Og ikke minst, som siste avsnitt i prinsipprogrammet sier: i et grønt samfunn så tror vi aldri at svarene våre er endelig utvikla. Vi fortsetter å lære og utvikle løsningene våre. Så jeg sier:

Få de GRÅ kongene ut av politikken, gi folk og natur makta tilbake. For som Arild sa: klart vi kan.