Kjære landsmøte,

Høstens lokalvalg er i ferd med å bli historisk.

Ikke på grunn av bompengeopprør. Men det klimastreikerne går ut av klasserommene for, er vår tids største generasjonsoppgjør. Et oppgjør for mennesker og miljø.

Ungdommen er forbanna. De skal ikke bare måtte ta de utslippskuttene vi ikke tar. De skal arve klimaendringene som kommer hvis vi ikke gjør nok, fort nok: Dårligere avlinger, dårligere veier, mindre fisk langs kysten. Mindre penger til velferd, fordi de som er unge i dag må bruke flere milliarder årlig på klimatilpasning.

Dette er ikke dommedagsprofetier: Det er virkeligheten.

Ungdommen krever stans i ny oljeproduksjon. De krever 60 prosent kutt i norske utslippskutt innen 2030. Og de krever 65 milliarder til klimabistand i utviklingsland.

De krever en framtid. De krever retten til å vokse opp i en fri og trygg verden, slik Erna Solberg har fått gjort.

Ethvert konservativt parti, ethvert liberalt parti, ethvert sosialistisk eller sågar kommunistisk parti - ethvert parti i et fantastisk land som Norge - uansett ideologi - har hver for seg et hav av grunner til å ha miljøet vårt som viktigste sak. Om de bare tenkte noen tiår fram i tid, i stedet for fram til neste valg.

Vi deler denne kloden med andre vesener. Bare i Norge er nå over 2000 arter utrydningstruet. Blant arter som er kritisk truet er fjellrev og ulv, og den herlige, sosiale sjøfuglen lomvi, som jeg faktisk har dykket sammen med ved Hornøya utenfor Vardø, sammen med Farid fra Vadsø og Ørjan fra Vardø.

Klimaendringer er én grunn til at artene dør ut. Men den viktigste grunnen er at vi mennesker tar opp mer og mer areal, vi fortrenger dyrene. Vi spiser opp, bygger ned, bruker opp leveområdene deres.

“Bevisene er krystallklare, sier verdens fremste naturforskere i FNs naturpanel: Naturen er i trøbbel. Derfor er vi i trøbbel.”

Dattera mi på halvannet år og jeg kikker ofte i bøker om dyr. Vi peker og lager lyder og øver på ord. Her om dagen slo det meg, at når hun en dag skal bla i de samme bøkene med sitt barn, så kan mange av de dyrene være utryddet.

De blir bilder av komplisert, sosialt liv på planeten som var, men som ikke lenger er, på grunn av oss mennesker.

Med mindre vi klarer å hindre det! Og det er det, kjære landsmøte, vi går til valg på!

Forskjellen på oss i De Grønne og andre partier er at vi har skjønt at miljø ikke er en enkeltsak - at menneskesamfunnet ikke står utenfor naturen, vi er en del av den.

Over hele Norge er vi i De Grønne som er naturens stemme inn i lokalpolitikken. Det er vi som ønsker dyr og planter tilbake inn igjen i tettstedene, vi som vil verne friluftsområdene, våtmarkene og villmarkene.

Takk til Elisabeth i Mandal for å kreve insektsvennlig beplantning. Takk til Kristin i Nannestad for arbeid med biomangfoldsplan. Takk til Ståle i Drammen for å ta naturen tilbake langs elva. Og takk til Tommy i Trøndelag for alt du gjør for naturen og fjorden.

Takk til Leif i Meland som kjemper for å bevare Øksnesmarka, Lan i Oslo, Anne i Enebakk, Marte i Ski og Ernst i Lørenskog som alle prøver å få på plass nasjonalpark i Østmarka.

Og alle dere andre!

Det er godt å tenke på at hundrevis av grønne politikere er i sving for å redde naturen.

Og vi skal bli enda flere til høsten!

Så dere, helsekøer er en enkeltsak. Å få slutt på dyremishandling, som jeg personlig er veldig opptatt av, er en enkeltsak. Bompenger, folkens, da snakker vi enkeltsak!

Men en rik natur og et stabilt klima - det er livsgrunnlaget vårt. Det er fundamentet for all annen trygghet, frihet, utvikling og velferd.

Og det er også derfor miljø og klima er den suverent viktigste solidaritetssaken i vår tid. En solidaritet som strekker seg på tvers av generasjoner, landegrenser og arter.

Det er en slik moderne, grønn og grenseløs solidaritet som er drivkraften når vi skal bygge om dagens grå velferdsstat til en grønn velferdsstat.

En velferdsstat hvor fremskritt måles i livskvalitet, ikke penger.

Hvor det ikke betyr noe om du heter Hansen eller Hamsi, men hvor du får samme muligheter uansett.

Et samfunn med mindre ulikhet, og hvor unge ikke blir syke av prestasjonsjag og kjøpepress.

Et land hvor vi fortsatt kan gå tur i gammel skog og fiske i fjorden, gå på ski eller bade i rent hav.

Et land, hvor det ikke finnes søppel, bare ressurser som blir brukt igjen og igjen.

Vi må bygge et samfunn hvor vi har det bedre, med mindre fotavtrykk og med mer tid til hverandre.

Og det haster!

Derfor, etter at 40.000 barn og unge streiket for to måneder siden, leverte vi forslag i Stortinget om å innfri disse kravene de streiket for.

Miljøpartiet De Grønne er det eneste partiet hittil som forplikter oss til alle kravene: 60 prosent utslippskutt innen 2030, ingen flere utvinningstillatelser til oljeindustrien, og 65 milliarder årlig til finansiering av klimatiltak i fattige land.

For en uke siden var det høring om forslaget. Noen som så den?

Det var ungdommer og ungdomsorganisasjoner som satte oss skolerett. For å føre en miljøpolitikk som er urettferdig globalt og som ødelegger deres fremtid. Jeg anbefaler alle å se den høringen!

Denne generasjonen er klar for endring. De er klare for politikere med visjoner. Og de er klare for nye standarder for åpenhet og ærlighet i økonomi og politikk, slik at selskaper ikke springer unna med overskudd som de ikke betaler skatt for. Og slik at velgerne beholder tilliten til sine folkevalgte.

Denne generasjonen er klar for mindre #metoo og mer #yes we can!

Så la oss være neste generasjons politikere - de som holder det de lover og er åpne om penger og makt.

Ungdommen krever avvikling av olja. Ikke over natta. Men så fort som mulig.

Likevel, en måned etter 40.000 barn og unge streiket i gatene, stemte regjeringspartiene, med støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, for å fortsette utbyggingen av Sverdrup-feltet.

Johan Sverdrup skal holde på i femti år framover. Det betyr 1,3 milliarder flere tonn CO2 i atmosfæren. Det er 25 ganger Norges årlige utslipp i dag! Og det er like mye som 650 millioner personbiler slipper ut i året.

Oljepartiene kaller det fremskritt. Jeg kaller det generasjonsran. Sannsynligvis vil framtiden vise at det var det største generasjonsranet vedtatt i Stortinget dette tiåret.

Regjeringen, Arbeiderpartiet og Senterpartiet låser de som er barn i dag i et umulig spill, hvor framtida deres taper uansett:

Hvis klimapolitikken lykkes, taper de penger og får arbeidsledighet.

Hvis klimapolitikken feiler, taper vi penger, velferd, frihet og matsikkerhet.

Det spørsmålet vi hører oftest er “Hva skal vi leve av etter olja?”.

Jeg mener ikke å støte noen her, men det er ærlig talt ikke et spesielt godt spørsmål. Det er et oljerusa spørsmål, et spørsmål oljetoppene elsker at blir stilt, for det får det til å høres ut som Norge lever av olja i dag. Det gjør vi ikke.

Velferdsstaten Norge finansieres av at folk flest er i jobb. 9 av 10 mennesker i Norge har ingen tilknytning til olja overhodet i sin jobb.

Inntektene fra sokkelen hvert år går dessuten inn i oljefondet, ikke direkte til statsbudsjettet. Det er avkastningen fra fondet på 9000 milliarder kroner som brukes på statsbudsjettet.

Disse pengene forsvinner ikke så lenge vi investerer fondet klokt. Vi trenger ikke å fortsette å pumpe opp olje.

Ja, så klart krever det strategier og innsats å avslutte oljeeventyret. Vi forstår det. Og så klart kan det oppstå utfordringer på veien. Vi forstår det også.

Det er derfor vi mener vi må begynne planleggingen nå, og den må innebære en tanke om når olja skal være slutt. Det er sånn vi unngår arbeidsledighet som vi så i 2014 og 2015, da 50.000 mistet jobben på grunn av oljeprisfall. Det samme kan skje igjen, fordi verden elektrifiseres og oljeprisen da plutselig raser nedover.

I stedet for å se til høyre eller til venstre, vil vi i MDG se fremover:

Vi vil satse mye mer på grønn skipsfart og havvind, hjelpe fram næringer basert på biologiske, fornybare ressurser. Vi vil virkelig tørre å satse på menneskene, på kunnskap, forskning og teknologiutvikling.

En storstilt satsing på havvind vil gi Norge mange tusen nye arbeidsplasser. Dere, hvis vi vil kan vi mangedoble antallet som jobber med å installere solcellepaneler ved å bare få fart i bransjen.

Det grønne skiftet er fullt av jobber.

Og grønne jobber er med og løser miljøproblemene samtidig som det gir oss arbeidsplasser og posisjonerer norsk næringsliv for en verden som etterspør rene, fornybare løsninger.

Vi i De Grønne er et internasjonalistisk parti. Vi elsker kloden. Vi elsker mangfold. Og vi elsker samarbeid, mellom arter, mellom generasjoner og mellom land.

Kjære landsmøte, denne helgen er det innspurt i EU-valget. Til dere som kikker på og har stemmerett i et EU-land: Stem på håp, på solidaritet og mangfold, stem De Grønne, den viktigste politiske stemmen i Europa mot frykt, rasisme, nasjonalisme og ikke minst: mangel på realisme.

Også her hjemme er vi en motstemme til FrP. Partiet som ikke vil ha flyktninger til Norge. Noe som forresten skulle bety at klimaendringer som tvinger hundrevis av millioner av mennesker være deres aller viktigste sak. Men det er det ikke.

Heller ikke for Erna Solberg. Hennes prosjekt med å ta regjeringsmakt var aldri å få til et grønt skifte. Det har kommet som en irriterende veps i etterkant, noe hun må tillate litt av for å kunne beholde makten for helt andre formål. Derfor er Granavolden-plattformen full av kompromisser mellom vassent formulerte miljøambisjoner og navlebeskuende bilromantikk.

Vårt politiske system er bra når vi trenger kompromisser, men fungerer dårlig for kriser som ligger noen år fram i tid.

Jeg møtte miljøministeren i California nylig. De er en av mange stater i USA som nå er tydelig motmakt mot Trump i klimapolitikken. Så verden går fremover, også i USA. Han sa det godt:

“Det finnes en fysisk virkelighet og en politisk virkelighet. Når den fysiske virkeligheten sier vi har 12 år på oss på å hindre krise; mens den politiske virkeligheten tror den har flere tiår: then we’re screwed.”

Økosystemene, klimaet, havisene på denne planeten inngår ikke kompromisser. De har bare tålegrenser.

Vi, De Grønne, garanterer at vi skal kutte utslipp og bevare naturen og livsgrunnlaget vårt når vi får makt, om det er i Trondheim, i Bergen, i Tromsø, i Kristiansand, Drammen, eller i noen av kommunene hvor vi fikk høyest oppslutning i 2015: Aurland, Vardø og Nesodden. Alle sammen over 11 prosent.

Kjære landsmøte. Vi erklærer herved natur- og klimakrise. Og vi går til valg på en gjennomgripende samfunnsendring for å redde naturen som vi mennesker er avhengige av.

Og det kommer Norge til å merke. For la meg si det sånn:

Tiden for å spørre pent er forbi.