Norsk landbruk er verdt å betale for

16. mai 2013

Et grønt parti på Stortinget vil styrke landbrukets stilling i norsk politikk, skriver Harald A. Nissen i denne kronikken.

Det tverrpolitiske ønsket om et «norsk landbruk omlag på dagens nivå» har bremset utviklingen mot nedleggelse og industrialisering, men ikke stanset den. Skiftende Storting fastholder en uverdig mellomløsning: Landbruket skal fortsatt profileres som idyllisk, naturnært og dyrevennlig, men man er ikke villig til å betale for å opprettholde glansbildet.

Matpolitikk handler om trygghet og livskvalitet for mennesker og husdyr. Bonden forvalter livsviktige evigvarende ressurser, skal bære ansvaret for at fem millioner nordmenn spiser seg mette hver dag, og for at husdyrene får et anstendig liv. I en tid der folkeøkning, klimaendring og erosjon varsler store utfordringer for verdens mattilgang, mener De Grønne at bondeyrket fremdeles er det viktigste av alle yrke

Statens tilbud i landbruksoppgjøret er bedre enn i fjor, men ser vi det årlige landbruksoppgjørene i sammenheng er det ingen tvil om at landbrukspolitikken forblir et «kompromiss» for fortsatt seigpining av næringa, hvor bonden må jobbe kronisk overtid på eget bruk eller i tilleggsjobb for å sikre økonomiske betingelser som andre yrkesgrupper. Paradoksalt nok har den viktigste yrkesgruppa i samfunnet endt opp med de dårligste betingelsene. Skal denne trenden endres over tid må landbrukets stilling styrkes i norsk politikk.

I dag er de fleste norske bønder å betrakte som idealister – det er andre ting enn god timelønn som driver dem. Men dette holder ikke i lengden, og konsekvensene viser seg på en rekke områder. Den reelle selvforsyningen i norsk landbruk og matforsyning er synkende, om vi inkluderer den økende importen av kraftfôr. Utmarka gror igjen, og stat og kommuner går ikke av veien for å legge den beste matjorda under asfalt og betong. Småbruk forsvinner i rekordfart, mens de gjenværende vokser på bekostning av fagmiljø, biomangfold og til dels dyrevelferd.

Matrygghet er en menneskerett, og som andre menneskeretter merkes den best der den mangler. I Norge kan vi enn så lenge kjøpe oss mette på verdensmarkedet, men en voksende global middelklasse melder seg nå i konkurransen om maten. Kina kjøper opp afrikansk jord i stor stil for å sikre seg selv, og Norge beslaglegger 2,5 millioner dekar matjord i utlandet for å holde husdyra våre med kraftfôr. Begge deler bidrar til stigende internasjonale matpriser, mens en milliard mennesker lever på sultegrensen i ulike deler av verden. Derfor handler norsk selvforsyning vel så mye om internasjonal solidaritet som egen mattrygghet.

MDG er det eneste partiet som ønsker full omlegging til et reelt selvforsynt og økologisk landbruk over hele landet. Vi tør også snakke åpent om at bærekraftig landbruk krever helt nye virkemidler. Vi mener for det første at matvanene våre må endres. Ved å redusere kjøttforbruket feks til samme nivå som i 1980 (vi var ikke akkurat vegetarianerer den gangen heller!) kan kostholdet bli langt mindre miljøbelastende og landbruket mer selvforsynt. For det andre ønsker vi å videreutvikle vårt konkurransefortrinn på hjemmemarkedet knyttet til naturlig, lokalprodusert kvalitetsmat. Å gå i retning EUs industrialiserte drift er et blindspor i alle henseender. Det er verken lønnsomt eller verdig å forsøke å konkurrere med en driftsform der tusenvis av kyr og hundretusener av dekar er samlet i fabrikkliknende enheter.

Men ingen av disse målene kommer av seg selv. Vi trenger fremdeles et offensivt regime for direkte tilskudd, men det er grenser for hvor stor del av bondens inntekt som bør være subsidier. Denne andelen er nå høyere enn noen gang – selv om jordbruksstøtten sin andel av statsbudsjettet har gått nedover. Selv om Norge har råd til å øke subsidiene, vil en slik utvikling være uheldig for bonden sin status som selvstendig næringsdrivende, og svekke intensivet til produktivitet innen de rammene vi setter av hensyn til helse-, miljø- og dyrevern. Slik sett slutter vi oss til høyresidens ønske om i større grad å la bøndene få inntekten sin fra det de produserer og selger, men der slutter enigheten. Å satse videre på importert fôr, maskinell effektivisering og sentralisering er et alvorlig feilspor.

Vi ser ikke noe alternativ til en sterk allianse mellom landbruksnæringa og de bevisste forbrukerne, der betydelig økte priser både i butikken og ut til bonden blir en bærebjelke. Merverdiavgiften kan brukes offensivt til å kompensere de sosiale sidene ved økte matpriser, ved å senkes eller fjernes helt på miljøvennlige basismatvarer. Vi innser at det vil koste noe å gi norske forbrukere anstendig mat og norske bønder anstendige levekår. Men dette tåler vi: Myten om at nordmenn betaler uforholdsmessig høye priser i matbutikkene er dessverre godt etablert i norsk opinion, men statistikken sier noe annet. Vi bruker nå omlag 10% av inntekten på mat, sammenliknet med førti prosent i 1955. Slik sett er norske dagligvarer blant de billigste i verden.

Det er ikke like lett å sette en prislapp på verdien av en trygg og bærekraftig matforsyning, bosetting i distriktene, glade kyr og et levende kulturlandskap, men for oss er dette et verdispørsmål som bare kan ha ett svar. Norsk landbruk er verdt å betale for! Et sterkt grønt parti vil bryte med det fastlåste sporet der de årlige jordbruksforhandlingene bringer mer fortvilelse enn optimisme for alle som er opptatt av trygghet for vårt daglige brød.

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Nationen 15. mai.

Foto: Monica Løvdahl