Lysbakkens miljøpopulisme

02. november 2011

Foto: Helle Bakke

Miljøpartiet De Grønnes talspersoner Hanna Marcussen og Harald Nissen kritiserer SV og Audun Lysbakken for å være uforutsigbare og mangle helhet i miljøpolitikken.

I Klassekampen 21. oktober presenterer Audun Lysbakken sitt miljømanifest. Vi er glade for at Lysbakken signaliserer at han vil prioritere miljø høyt hvis han blir ny SV-leder. Men etter innsatsen til SV i regjering de siste seks årene er tillitten ganske tynnslitt. På område etter område har SV vist at de mangler en miljøpolitikk som henger sammen, og at det skorter på kunnskapene. SV kaster seg ofte på trender uten å sette seg inn i konsekvensene. Her er fire eksempler:

1. I 2007 innførte regjeringen avgiftsfritak for diesel, fordi dieselbiler slipper ut litt mindre C02 enn bensindrevne biler. Det man ikke hadde tenkt på var at forbrenning av diesel fører til utslipp av den helseskadelige NOx-gassen. I statsbudsjettet for 2012 slår regjeringen full retrett og reverserer tiltaket, og Solheim innrømmet at forslaget ikke var godt nok gjennomtenkt. Byene våre trenger null-utslippsbiler som el- og hydrogrenbiler, ikke mer forurensing. Vi kan ikke løse problemer med å skape nye.

2. Noe liknende skjedde i 2009 da SV presset Ap til å øke andelen biodrivstoff i diesel til fem prosent. Så foreslo regjeringen med SVs samtykke å innføre en avgift på biodiesel  i 2010, før SV snudde og var motstander av avgiften likevel. Den vinglete politikken førte til usikkerhet for næringslivet, og det ble kroken på døra for biodrivstoff-fabrikken Uniol i Fredrikstad som Erik Solheim hadde åpnet med brask og bram. Biodrivstoff er for øvrig en svært lite energieffektiv løsning, og i en verden hvor en milliard sulter er det galimatias å fylle bensintanken med plantevekster som soya, mais og sukker. Her mister SV helheten av syne.

3. Lysbakken trekker fram elektrifisering av sokkelen, men unnlater å nevne at det er et veldig dyrt tiltak som bare vil føre til en minimal nedgang i CO2-utslippene. Ved å overføre strøm gjennom sjøkabel til oljeplattformene vil en forbruke energi som ellers kunne blitt eksportert til Europa og erstatte kull og gass. Kraftbehovet som oppstår betyr også flere monstermaster på Vestlandet – som SV er i mot. Det som trengs er å redusere utvinningstempoet og fase ut oljeindustrien, kombinert med en massiv satsing på energiøkonomisering og fornybare næringer. Det har vi sett lite til med SV i regjering.

4. Fangst og lagring av karbon er blitt regjeringens flaggskip i klimapolitikken, og SV har investert all sin politiske miljøkapital i dette prosjektet. Det til tross for at det er knyttet usikkerhet til om CO2-en vil bli liggende under bakken, og om lagringen vil utgjøre en fare for omgivelsene. SV godtok utbygging av forurensende gasskraftverk på betingelse av at rensing skulle starte fra 2014, men siden har det blitt utsettelse på utsettelse. Imens øker utslippene.

Det er symptomatisk at SV går inn for kosmetiske endringer uten å gjøre noe med degrunnleggende problemene. Både elektrifisering av sokkelen og karbonfangst og -lagring ser ut til å ha blitt en sovepute for regjeringen som har utsatt å starte omleggingen til fornybarsamfunnet. Dette har SV langt på vei akseptert.

Vi synes det er positivt at Lysbakken går til rette med veksttvangen i økonomien. Dessverre har det private forbruket fortsatt å øke hvert eneste år mens SV har sittet i regjering. I år øker det med 2,7 prosent, og i statsbudsjettet er det lagt opp til at det skal øke med fire prosent neste år. Med Kristin Halvorsen i finansministersetet hadde SV en unik mulighet til å reise en debatt om en omlegging til en grønn økonomi, med virkemidler i avgifts- og skattepolitikken. Den muligheten grep de ikke.

Vi blir ikke overbevist av Lysbakkens luftige retorikk. Vi tror tiden er moden for et grønt parti som har en helhetlig og langsiktig miljø- og klimapolitikk, slik at velgerne slipper å lure på om partiet skifter standpunkt fra den ene dagen til den neste. Skal vi klare å løse klima- og ressurskrisen kreves det store omstillinger, men det er en fordel å vite hvilken retning man skal gå i.

Harald A. Nissen og Hanna E. Marcussen, nasjonale talspersoner i Miljøpartiet De Grønne. Innlegget stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 26. oktober.