Luftslottet som sprakk

26. juli 2013

Det er fem år siden boblen sprakk. Veksten i USA var finansiert av lånte penger. Hele verdensøkonomien ble med i dragsuget da det viste seg at verdiene i det amerikanske boligmarkedet ikke var reelle. I år etter år hadde investorer, banksjefer og politikere ignorert faresignalene. Statsledere og sentralbanksjefer fortrengte risikoen og grep etter alle tilgjengelige halmstrå. De holdt børsfesten gående til det siste. Konsekvensene ble dramatiske. Kanskje har vi enda ikke sett de verste resultatene av finanskrisen.

Men børskrakket som rammet verden høsten 2008 var bare en prøvesprengning. Vi blåser fortsatt mer luft inn i det største luftslottet av alle. I dag bruker verden førti prosent mer ressurser enn jordkloden kan tåle over tid, samtidig som klimagassutslippene øker. Verdensøkonomien stanger hodet i taket. Akkurat som i 2008 finansierer vi veksten med lån, men denne gangen låner vi av våre barn og barnebarn, i stedet for mektige banker. En annen forskjell at oljenasjonen Norge er spesielt utsatt. Nesten ingen land er så avhengige av å selge olje og gass.

Systemfeil

Finanskrisen har fortsatt ikke løsnet grepet om den vestlige verden. I både USA og Europa står mer enn ti prosent av den arbeidsføre befolkningen uten jobb. I Sør-Europa er ledigheten nær førti prosent for de yngste gruppene. Sammen med britiske småsparere, amerikanske boligeiere, og europeiske skattebetalere bærer de byrdene av en feilslått finanspolitikk. Men hvis den store boblen sprekker vil mange flere rammes. Mye hardere.

Den samme systemfeilen bidrar til begge krisene. Vi har utviklet en økonomi som vokser uten at veksten er foranket i reelle verdier. Vi har fått en vekstkapitalisme som ikke forholder seg til naturens tåleevne. Og vi har fått en ustabil finansøkonomi herjer fritt med arbeidsplasser, boligmarkeder og råvarepriser. En økonomi som skal vokse med tre-fire prosent hvert år betyr nødvendigvis eksponensiell vekst i ressursforbruk. Det er ingenting som tyder på at teknologiutvikling og effektivisering klarer å holde tritt med slike vekstrater.

Økonomi uten veksttvang

Dagens økonomiske utvikling forutsetter at det ikke finnes fysiske grenser vi vil støte mot, og at alle skadevirkninger av veksten kan fikses med smartere teknologi og effektive markedsmekanismer. Det er åpenbart ikke riktig. Derfor må vi utvikle en økonomisk modell som forholder seg til faktske grenser. Tiden er moden for en ny systemkritikk som kan stake ut kursen mot en økonomi der økologien legger rammene for økonomien – ikke omvendt.

Ved å skape en økonomi uten veksttvang kan vi også bidra til å løse en tredje krise. Når vi erkjenner at ressursene er begrenset, erkjenner vi også at mer ressursforbruk i rike land betyr mindre ressurser til noen andre. I dag rammer den globale fordelingskrisen milliarder av mennesker. Titusener dør av fattigdom hver dag. Hvordan skal disse løftes ut av fattigdom samtidig som ressursbruken reduseres til et bærekrafig nivå? Svaret er innlysende: Vi må redusere vårt materielle forbruk. Vi må slutte å rope om bedre global fordeling samtidig som vi krever mer kjøpekraft til oss selv. Solidariteten må utvides til å gjelde på tvers av landegrenser og på tvers av generasjoner. Slik sett er det er det et trist paradoks at mange av solidaritetsidealenes gamle fanebærere på venstresiden fortsatt peker på mer økonomisk vekst, og økte lønninger som løsningen på alle problemer.

Green New Deal

Da alvoret i finanskrisen gikk opp for verdens ledere, kom redningspakker av uhørt størrelse på bordet umiddelbart. Handlekraft og ressurser finnes når kriseforståelsen er der. Klimautfordringene kan fortsatt løses ved å flytte på noen få prosent av verdens BNP. Men hvis vi venter til miljø- og klimagjelda forfaller, er det ikke sikkert vi kan betale oss ut. Det forskningen prøver å fortelle oss, er at endringene kan bli irreversible. I følge FN og IEA må mesteparten av de kjente forekomstene av fossil energi bli liggende i bakken. Ifølge FN må rike land som Norge kutte sine utslipp med 40% innen 2020. Det bør være en selvfølge at Norge følger opp FNs anbefalinger på dette området. Europa har allerede startet arbeidet med å legge om sin energiforsyning. Og det er bare et tidsspørsmål før en internasjonal klimaavtale vil redusere etterspørselen etter fossil energi kraftig.

I Europa har de europeiske grønne partiene møtt finanskrisen med krisepakken «Green New Deal». Sentrale virkemidler er omfattende investeringer i grønt næringsliv, fornybar energi og miljøvennlig infrastruktur. I Norge vil vi starte en planmessig utfasing av petroleumsnæringen med sikte på full avvikling innen 20 år. Vi vil sette samfunnets ressurser inn på næringer som bygger videre, både på den spisskompetansen vi har utviklet i petroleumsnæringen, og på kvalitetene i det landbaserte næringslivet. Hvis vil spiller kortene våre riktig kan vi fortsette å være verdensledende på flere områder, også etter at oljealderen er slutt.

Grønn økonomi

I tillegg må få vi finne løsninger på den grunnleggende systemfeilen: Veksttvangen i økonomien. Et sentralt tiltak er å ta ut produktivitetsøkningen i økonomien i kortere arbeidstid, fremfor økt lønn. Et annet er å gjøre indekser for økologisk fotavtrykk og tilfredshet i befolkningen til overordnede styringsverktøy. Et tredje grep er å jobbe for en betydelig utjevning av sosiale forskjeller, på tvers av både grupper og landgrenser. I tillegg vil vi regulere finansøkonomien langt strengere og innføre såkalt Tobin-skatt på finanstransaksjoner. Langt strengere krav til produktkvalitet og flere miljødifferensierte skattesatser er også viktige virkemidler for å sette fart på en omstilling av økonomien.

Men er selve kapitalismen moden for skraphaugen? I en grønn økonomi kan vi bygge videre på det beste ved dagens markedsøkonomi, men veksttvangen er borte. Forbruket er lavere og bedre fordelt. Den økologiske gjelden er nedbetalt. Men aller viktigst: En grønn økononomi setter seg nye mål: Det er livskvalitet og menneskenes grunnleggende behov som står i sentrum. En slik økonomi kan knapt kalles kapitalisme.

Rasmus Hansson, 1. kandidat i Oslo

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen mandag 22. juli.

Foto: Monica Løvdahl