Konsumkultur – en sminket grådighet

19. mai 2011

Sultan stiller til valg i Oslo som tredjekandidat for Miljøpartiet de Grønne.

 

En trenger ikke å akseptere den katolske kirkens syn på synd for å identifisere grådighet som en alvorlig synd og et problem. Men grådighet har modernisert seg og er knapt gjenkjennelig der den i dag kommer ikledd designerklær med merkevarer som skriker ut om hvor vellykket den som bruker dem er. Den kontinuerlige konsumkulturen er en kultur med grådighet som drivmotor, og de aller fleste av oss er med på å drive denne.

De fleste religioner identifiserer grådighet som noe galt, og fremmer strategier for å demme opp for dette. Dessverre er religiøse personer i dag like utsatt og like drivende i grådighetskulturen som alle andre.

Jeg begynte å tenke på dette for noen uker tilbake da jeg var til stede på et arrangement med mange unge norskpakistanere. Mobiler, biler og klær blir statusmarkører på en helt annen måte enn for bare noen år tilbake, og skaper et skarpt skille mellom «de som har» og «de som ikke har». De som lykkes, og de som faller utenfor. Dette gjelder ikke bare norskpakistanerne, men er et generelt trekk ved samfunnsutviklingen. Vårt relativt egalitære samfunn beveger seg mot større og større skille mellom de som har, og de som faller utenfor.

Det er ikke bare det at grådigheten er større i dagens samfunn enn den var før, det er våre muligheter til å forbruke i et tempo som man knapt kunne forestille seg for noen tiår tilbake. Billige varer, designet for å gå i stykker etter en periode slik at man må kjøpe nytt, skaper mer «volum», noe vi har bestemt er bra for økonomien. Ethvert behov folk har, må kunne fylles med nye varer, og der det ikke finnes et behov, vel, der skapes det gjennom en endeløs, men effektiv, reklameindustri. De som taper på dette, er selvsagt de som kommer etter oss. Våre barn, og alt annet liv som påvirkes av våre handlinger og ikke minst miljøet.

Konsumkulturen, eller for å bruke det usminkede begrepet grådighet, påvirker også hva vi reagerer på, og hva vi ikke reagerer på. Dette kan da forklare at vi tross alt fortsetter å støtte regimer i andre deler av verden, som vi ikke kunne tenke oss å leve med selv. Denne uken var jeg til stede på Oslo Freedom Forum, hvor dette ble fokusert sterkt på av flere av de internasjonale deltagerne. De vil ikke at vi skal komme og redde dem, men de synes det ville være flott om vi sluttet å støtte de som lemlester, voldtar og myrder dem.

Vi burde enkelt og greit ikke støtte slike diktaturer, ikke én av dem ville overlevd uten direkte eller indirekte støtte fra oss i den demokratiske delen av verden. Et poeng som ble hevdet med styrke i denne konferansen. Men så var det konsumkulturen, som gjør dette enkle valget litt vanskeligere. Man behøver ikke gå langt for å se problemet, det er nemlig veldig personlig for hver og en av oss. Alt fra min Apple-maskin, som jeg nettopp fant ut var produsert i Kina, til oljen som gjør at ledere, hvor avskyelige vi enn finner dem, i Midtøsten må engasjeres.

Det er viktig og riktig med idealer, men det blir vanskelig for oss alle når det koker ned til realpolitikk. Det nytter ikke å beskylde politikere, fordi vi som konsumenter jo «krever» billigere varer. Kontinuerlig. Det riktige stedet å starte er også det vanskeligste, nemlig fra oss selv. Er vi klar for det?

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.