Ingen bærekraft uten likestilling

08. mars 2017

Vi er grønnstrømpene. Vi mener at klimakamp er kvinnekamp, at kjønn er noe du selv eier, og at likestillingsarbeid slettes ikke har gått ut på dato. Heller ikke i Norge.

Noen mener at vi ikke trenger kvinnedagsmarkering eller likestillingslov i Norge. Fra regjeringshold har vi hørt at norsk likestillingskamp er usolidarisk. Integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) kaller dagens kvinnebevegelse «reaksjonær og navlebeskuende» fordi kvinner i andre land har det verre. Som om engasjement er et nullsumspill.

Grønn likestillingspolitikk tar høyde for at vi selvfølgelig kan stå opp i solidaritet med verdens kvinner, og samtidig kjempe for reell likestilling i Norge. Og vi mener jobben for romsligere kjønnsroller, for en tredje kjønnskategori, og for retten til et juridisk kjønn og personnummer i samsvar med ens identitet, går hand i hand med et særlig strukturelt fokus på likestilling av kvinner. Det handler om likeverd.


Bryt opp i kjønnsrollene

I januar la Likestillings- og diskrimineringsombudet fram en rapport som viser at kjønnsrollene i Norge blir snevrere. Samfunnet blir mer seksualisert, og i stedet for å frigjøre oss fra gamle normer, går vi bakover. I det kommersialiserte samfunnet er det penger å tjene på trange normer og folks dårlige selvtillit. Sammenhengen mellom markedskrefter, skjønnhetsidealer, kjønnsroller, forbruk, stress og press er påfallende. 

Det som skulle vært et inkluderende velferdssamfunn, blir en øvelse i å enten passe inn eller stritte i mot. I en undersøkelse blant unge utført av Statens institutt for forbruksforskning i 2014 svarte 85 prosent av jentene og 30 prosent av guttene at de opplever kroppspress. Reklame ble oppgitt som en viktig årsak. 

Så lenge jenter fra fødselen av dyttes inn i små rosa objekt-stereotypier, og så lenge vi tillater at reklameplakater får definere offentlige rom i byene, er det vanskelig å oppnå reell likestilling også i Norge. Alle taper på de trange normene hvor ingen passer inn. Vi må skjerpe inn markedsføringsloven for å beskytte barn, redusere kroppspresset mot unge og la mangfoldet bli normen. Og vi må sikre at foreldre har tid til å gi barna trygghet og selvtillit. Det er også kvinnekamp, i en verden hvor menn er de dominerende i alt fra porno til politikk.


Bare ja er ja

2016 var også et dramatisk år for jenters rettssikkerhet. 10 prosent av norske kvinner har blitt voldtatt. De få kvinnene som forteller om voldtekt utsettes for usynliggjøring, bortforklaring og skyldfordeling, og voldtekten får sjelden konsekvenser for voldtektsmannen. Vi må lykkes i å gi ungdommene våre kompetanse på samtykke og grensesetting, men også voksenbefolkningen og rettsvesenet synes å mangle dette. Her er vi langt fra ferdig snakka.

En ting som må gjøres er å endre straffeloven. Loven regner det ikke som voldtekt, dersom man tvinger seg på noen som sier nei, uten at annen vold eller trusler brukes i tillegg. Hvordan kan vi forvente respekt for at et nei er et nei, om ikke straffeloven reflekterer det? De voksne må bestemme seg: bare ja er ja. 


Høyere lønn og mer makt

Nylig uttalte den polske politikeren Janusz Korwin-Mikke fra talerstolen i EU-parlamentet at «Kvinner er svakere og mindre intelligente. De må tjene mindre.» Helt utrolig, tenker du. Men kunne det ikke blitt sagt fra en norsk talerstol? Også her hjemme har vi fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked. Lønnsgapet mellom kvinner og menn er uforandret gjennom flere tiår. Det er forskjeller i hvilke yrker som velges av kvinner og menn, og kvinner jobber mer ufrivillig deltid enn menn. Kvinner tar mer høyere utdanning enn menn, men får ikke topplederjobbene. Kvinner er også underrepresentert i politikken. 

I teorien har vi kanskje like muligheter, men forskjellene er store i praksis. At det like fullt stadig hevdes at vi har likestilling så det holder, tilsier at det er stort behov for bevisstgjøring rundt de strukturelle forskjellene i kvinners og menns situasjon.

De Grønne arbeider for reell lønnsutjevning til fordel for kvinnedominerte yrker. Det betyr at vi må gi like vilkår for turnusarbeid i helse- og sosialsektoren som for skiftarbeid i industrien. Og vi gjør noe selv også: Vi er i tet blant partiene når det gjelder å nominere kvinner på topp til våre valglister. Vårt eget Grønt kvinnenettverk hjelper oss å bli stadig bedre.


Frihet og lik deltakelse for alle

Det er også på tide å sette fokus på de kvinnegruppene i Norge som er minst likestilt. Likestilling forutsetter mulighet til deltakelse og frihet for alle, og skal også gjelde kulturelle minoriteter i Norge. Det er uakseptabelt når kvinner utsettes for sosial kontroll eller overgrep, uansett om det er snakk om kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, kleskontroll eller isolasjon. Dette må være en helt sentral del av likestillingsarbeidet, og det må gjøres uten å forsterke fremmedgjøring og fordommer. 

Kampen mot kvinneundertrykking handler om menneskerettigheter, og er like viktig i et multikulturelt og mangfoldig Norge som for femti år siden – før Norge mottok flyktninger fra Tsjekkia, Chile, Vietnam, Irak, Jugoslavia og Afghanistan for første gang, før økningen i arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, før Sveits innførte stemmerett for kvinner i 1971, og før Norge vedtok loven om selvbestemt abort i 1978. Ja, kampen mot kvinneundertrykking var like viktig før verden fikk en internasjonal kvinnedag i 1975. Menneskerettighetene er universelle verdier, og prøves på ulike måter på ulike steder til ulike tider.


Klimakamp er kvinnekamp

Globalt er utdanning, beskyttelse mot vold og overgrep, og bevegelsesfrihet, rettigheter mange kvinner mangler. Kvinner på flukt og kvinner i kriseområder er ekstra sårbare. Når klimaendringene tvinger millioner av mennesker bort fra hjemmene sine, går verst utover kvinner og barn. Så til dere som mener norsk kvinnekamp er usolidarisk fordi det finnes kvinner som har det verre: det hjelper ikke å bare si det. Ekte solidaritet med verdens kvinner krever handling, mot livsfarlige klimaendringer og rasering av deres livsgrunnlag. Her kan vi alle bidra.

Kampen mot klimaendringene kjempes best av en befolkning med små forskjeller og et trygt fellesskap. Et samfunn hvor verdier som likeverd, mangfold og ansvar står høyt, er både friere og bedre rustet til å takle felles utfordringer. Kvinnekamp er ingen særinteresse; kvinnekamp er kamp mot et system som fortsatt skjevfordeler mellom kjønn, som gjør samfunnet trangere, og fordeler både livskvalitet og makt dårligere. Det er en kamp for et inkluderende samfunn som tar ansvar for hverandre, dem som er langt unna og dem som kommer etter oss. 

Feminismen er grønn. Det blir ingen bærekraft uten likestilling.

 

Une Aina Bastholm, nasjonal talsperson for MDG og 1. stortingskandidat Oslo

Anna Kvam, 1. stortingskandidat Rogaland MDG

Kristin Antun, 2. stortingskandidat Akershus MDG

 

Teksten ble publisert av Dagsavisen på kvinnedagen 8. mars. 

Våre 3 hovedsaker

Hold deg oppdatert på vårt grønne arbeid