Grenser for vekst?

08. september 2011

Foto: Helle Bakke

Skal vi klare å komme oss ut av klima- og ressurskrisen, må vi tenke nytt og bryte med veksttvangen. Økonomisk vekst som et mål i seg selv bidrar ikke til å skape et bedre og grønnere samfunn, skriver Hanna E. Marcussen.

Økte CO2-utslipp fra olje- og gassektoren registreres som økt økonomisk aktivitet, på tross av at de bidrar til global oppvarming. Økt privat forbruk i husholdningene driver veksten oppover, selv om produksjonen av varene kan ha ført til rasering av regnskog i Amazonas eller blitt produsert av arbeidere i Burma for slavelønn. Studier har også vist at følelsen av lykke og velvære i den norske befolkningen ikke lenger stiger med høyere materiell levestandard, men har flatet ut. Norske husholdningers forbruk har blitt tredoblet siden 1958, likevel er vi ikke mer tilfredse enn vi var på 60-tallet.

På tross av dette virker det som det er konsensus blant stortingspartiene om at økonomisk vekst bør være et mål for samfunnsutviklingen. Vekstkritikken er fraværende i norsk politikk. Det nærmeste vi kommer er Martin Kolberg fra Ap. I 2009 uttalte han at vi må bryte med den økonomiske tankegangen som legger opp til økt forbruk. Senere har vi hørt lite fra den kanten, og mye tyder på at det dreide seg om et solo-utspill fra Kolberg sin side. Selv ikke det systemkritiske SV ser det som sin oppgave å utfordre vekstfilosofien, men har tvert i mot omfavnet den. Under finanskrisen i 2008 ba Kristin Halvorsen norske forbrukere om å ta en ekstra shoppingrunde for å få økonomien i gang. Samtidig vet vi at det norske klesforbruket har blitt tredoblet siden 1990.

I mai uttalte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim at Norge har greid å bryte sammenhengen mellom økonomisk vekst og CO2-utslipp, ettersom sistnevnte økte med 4,8% ifølge SSB. Dette tallet er for lavt, da nordmenns flyreiser til og fra utlandet ikke regnes med. Mer alvorlig er det at Solheim synes å tro at vi kan fortsette å øke forbruket vårt og samtidig løse klimakrisen. Han setter sin lit til at teknologiske løsninger skal farge veksten grønn. Tanken om “grønn vekst” har også slått rot i SVs prinsipp-program fra 2011, hvor det står: “Vi må endre vår ressursbruk fra ”mer” til ”bedre”. Økonomisk vekst må være bærekraftig”.

Teknologi og effektivisering kan bidra til å gjøre veksten mindre forurensende, men reduksjonen av CO2-utslipp vil etter hvert flate ut og ikke nå null. Teoretisk sett er ”absolutt frikobling” mulig, men det er svært vanskelig å se for seg produksjon av varer og tjenester som ikke innebærer noen utslipp. Og selv om det skulle være mulig, vil det ikke løse utfordringen vi har med knapphet på ressurser. Vi måtte da ha vekst i sektorer som er 100% gjenvinnbare og en sirkulær økonomi som gir tilbake like mye til naturen som den tar ut. Inntil vi kommer dit, er mer vekst i vestlige samfunn uforenlig med økologisk bærekraft. Grønn vekst blir i denne sammenheng et absurd begrep, og er i realiteten en forlengelse av veksttvangen vi må forlate.

Det finnes enkelte vekstkritikere innad i SV. Folk som Audun Lysbakken, Knut Kjeldstadli og nå utmeldte Tore Linné Eriksen har argumentert for at kapitalismen har en iboende veksttvang som fører til økologisk kollaps. Deres løsning er å forkaste kapitalismen og erstatte den med sosialismen. Men deres marxistiske analyse er foreldet, og tar utgangspunkt i at den sentrale motsetningen går mellom ulike klasser. Fortsatt forbruksvekst for arbeiderklassen (les middelklassen) i Norge vil være en katastrofe for miljøet, og svært usolidarisk i forhold til verdens fattige. Marx levde i en tid da utvikling ble sett på som en bedring av de materielle levekårene – dette er ikke den typen vekst Europa trenger nå.

En grønn økonomi er mulig innenfor rammen av en markedsøkonomi. Første skritt er å begynne å styre politikken etter økologiske og sosiale målsetninger. Finansdepartementet har utviklet indikatorer som inkluderer naturressurser, økosystemer og velvære. Problemet er at det er mangel på en helhetlig samkjøring mellom departementene i forhold til å forholde seg til indikatorene. Det hjelper med lite med flotte indikatorer når olje- og gass og samferdselsdepartementet styrer i motsatt retning.

Av Hanna E. Marcussen, nasjonal talskvinne for Miljøpartiet De Grønne. Publisert i Dagens Næringsliv 31. august.