Genmodifisert mais har ingen nytteverdi

15. november 2011

Foto: Keith McDuffee, Creative Commons-lisens

Det er ingen grunn til å åpne opp for import av GMO-mais, skriver Hanna E. Marcussen, nasjonal talskvinne for Miljøpartiet De Grønne.

I høst vil regjeringen ta stilling til søknadene fra Monsanto og BayerCropScience om å få selge GMO-maisen NK603 og T25 i Norge. Avgjørelsen tas i Miljøverndepartementet på grunnlag av genteknologiloven. Loven sier tydelig at dersom et GMO-produkt skal bli godkjent, må det ikke medføre noen miljø- eller helserisiko. I tillegg kommer hensynet til etikk, bærekraft og samfunnsnytte. Et ja til Bayer og Monsanto vil gjøre det vanskeligere å si nei til andre GMO-aktører. Utfallet av denne saken vil derfor få stor betydning for Norges innstilling til lignende søknader i framtiden. I dag er ingen GMO-produkter godkjent som mat i Norge, og Miljøpartiet De Grønne mener det er svært gode grunner til å få på plass et endelig forbud. Dersom regjeringen beslutter å tillate import av GMO-mais til Norge, er dette et tydelig signal om at ønsket om å bevare gode relasjoner til mektige internasjonale selskaper og Verdens handelsorganisasjon (WTO) er større enn hensynet til norske forbrukere og bærekraftig utvikling.

Genmodifiserte organismer (GMO) kan verken løse verdens matvareproblemer eller sikre jordbruket i et stadig mer ustabilt klima. GMO-produkter har heller ingen praktisk nytteverdi for norske forbrukere og matprodusenter. De representerer derimot en trussel mot biologisk mangfold. I Klassekampen 07.10.2011 hevder professor i molekylærgenetikk, Hilde-Gunn Opsahl Hoen-Sorteberg, at genmodifisering gjør oss bedre rustet til å bedrive jordbruk i en framtid preget av klimaendringer, fordi vi raskere kan tilsette de genene som plantene trenger for å klare seg i endrede omgivelser. Det er imidlertid kjent at bruk av GMO fremmer monokultur, heller enn genetisk variasjon. Menneskene har brukt 10 000 år på å utvikle et stort mangfold av plante- og dyresorter tilpasset lokale geografiske og klimatiske forhold gjennom naturlige utvelgelsesprosesser. Det er ironisk at bruk av GMO fører til utarming av disse sortene og samtidig blir frontet som nettopp løsningen på manglende tilpasningsdyktighet. I stedet bør vi ta bedre vare på det som er igjen av de opprinnelige sortene, som i mange tilfeller faktisk er mer ressurseffektive enn GMO-ene. Den mest omfattende rapporten som er skrevet om landbruk de seneste årene, IAASTD (Initiert av Verdensbanken i partnerskap med bl.a. FAO, UNDP, UNEP, WHO og UNESCO) konkluderer med at genteknologi ikke bør bli et bærende element i framtidig matproduksjon.

GMO-aktører presenterer ofte sine produkter som en nødvendighet for å kunne brødfø en voksende verdensbefolkning. Men sult og fattigdom er utfordringer som krever politiske løsninger. Problemet er ikke at det produseres for lite mat i verden, men at matvarer og naturressurser er urettferdig fordelt. I dag produserer det globale landbruket 4000 kalorier per person, mens anbefalt daglig inntak for et voksent menneske er mellom 2000 og 2500 kalorier. I Vesten havner en tredjedel av all mat i søppelbøtta. Det vi kaster er alene nok til å brødfø verdens sultende befolkning. Ved å fokusere på større matproduksjon og bruk av GMO, unngår politikerne ubehagelige tiltak som omfordeling av ressurser og økonomiske reformer.

GMO forbedrer heller ikke bønders vilkår i fattige land. Bøndene må ofte signere kontrakter med selskaper som Monsanto og Bayer, der de forplikter seg til å ikke plante frø fra egen avling. De må derfor kjøpe nye såfrø hver sesong, i tillegg til kostbare sprøytemidler. Kjemikaliene som benyttes under dyrkingen GMO er også giftige både for mennesker og dyr. T25-mais fra Bayer er for eksempel genmodifisert til å tåle sprøyting med glufosinat-ammonium, som er forbudt i Norge og skal fases ut i EU innen 2017. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har anbefalt å godkjenne import av maisen til bruk for videreforedling, mat og fôr, men ikke dyrking. Når arbeidere i land som dyrker T25 og NK603 likevel utsettes for risiko i kontakt med disse stoffene, er godkjenning av maisen åpenbart i strid med genteknologilovens punkter om etikk og bærekraft. DN anerkjenner selv dette i sin innstilling fra 2008, men syntes likevel vi skal åpne for import. Det er også kjent at ugress og skadedyr ofte utvikler resistens mot sprøytemidler. Derfor må GMO-industrien hele tiden utvikle nye -produkter og stadig giftigere sprøytemidler. På sikt vil dette resultere i mer miljøgifter i mat, vann og luft.

I Norge har vi lange tradisjoner for planteforedling og dyreavl med fokus på genetisk mangfold og kvalitet. Når maisen ikke har noen praktisk nytte som fôr i vårt landbruk og de langsiktige konsekvensene er usikre, hvorfor skal vi da åpne opp for import? Det er i dag lite uavhengig forskning som kan garantere at det ikke er noen helsemessig risiko knyttet til GMO på sikt. Mye av forskningen på dette området foretas først og fremst av GMO-produsentene selv. Fra et demokratisk perspektiv er det også bred motstand mot GMO-produkter, både i Norge og Europa, blant forbrukere, landbruksorganisasjoner og matprodusenter. To av tre nordmenn ønsker ikke GMO mat, og i Europa viser internasjonale undersøkelser at 70 prosent av befolkningen er imot. Det er viktig at regjeringen tar disse signalene på alvor og ikke setter sine forpliktelser overfor WTO høyere enn sine forpliktelser overfor norske borgere. WTO-avtalen presiserer at handelshindrende tiltak må være basert på en vitenskapelig vurdering av helse- og miljørisiko. Det er åpenbart at GMO utgjør både ubesvarte helsespørsmål og en trussel mot biologisk mangfold og miljø. Regjeringen har derfor mer enn godt nok grunnlag til å si nei til genmodifisert mais.

Hanna E. Marcussen, nasjonal talskvinne for Miljøpartiet De Grønne

Opprinnelig på trykk i Nationen 11. november.