Etter Rio: Hva nå?

19. juli 2012

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Talskvinne Hanna E. Marcussen og sentralstyremedlem Knut F. Qvigstad mener at miljøpolitikk også må ses på som sikkerhetspolitikk dersom vi skal lykkes med å løse miljøproblemene. Les kronikken deres i Klassekampen 18. juli her. 

Årets miljøtoppmøte i Rio ble ikke den etterlengtede milepælen det kunne ha vært. For i årene som har gått siden det forrige Rio- møtet i 1992 har verden vist at globale miljøutfordringer kan løses. Gjennom globalt samarbeid har vi håndtert en rekke utfordringer, blant annet trusselen mot ozonlaget og utslipp av flere miljøgifter. Vi har fått bedre teknologi, og vi har fått mer kunnskap, som, blant annet viser at det er økonomisk rasjonelt å løse klimakrisen. Den påfallende mangelen på synlige fremskritt fra det forrige Rio-møtet i 1992 bør derfor være et kraftig signal til alle bevegelser som kjemper for jordas fremtid: Ved inngangen til en tiårsperiode der klokkene ringer for verdens klima må vi se oss om etter nye strategier som gjør oss i stand til å gripe de mulighetene som allerede ligger der.

 

I denne kronikken vil vi sette fokus på to endringer som vi mener er nødvendige for at miljøspørsmålene skal få den oppmerksomheten de fortjener fra verdens politikere. For det første må vi gjøre miljøpolitikk til ”hard politics”. Det vil si at verdens ledere må ta miljøspørsmål like alvorlig som sikkerhetspolitikken og den økonomiske politikken. For det andre må vi tørre å snakke om verdier. Vi tror at varige endringer i miljøpolitikken bare komme som et resultat av varige endringer i verdiene våre. Derfor må vi dreie fokuset vekk fra materialisme, økt forbruk og økonomisk vekst og over på det som gjør mennesker lykkeligere – sosiale relasjoner, trygghet og helse.

 

Miljø som hard politics

Miljøpolitikk blir ofte betraktet som ”soft politics”- et slags overskuddsfenomen for å tilfredsstille myke verdier, knyttet til naturens egenverdi, solidaritet på tvers av generasjoner, naturglede og klassisk naturvern. Samtidig er miljøspørsmål i realiteten ”hard politics”. Den moderne vitenskapen forteller oss tydeligere enn noensinne, at miljøpolitikk må regnes som sikkerhetspolitikk og sees i tett sammenheng med langsiktig økonomisk politikk. Klimaforskere, biologer, miljøøkonomer og landbruksforskere har vist oss at en omstilling av samfunnet er nødvendige for å avverge eksistensielle trusler mot samfunnet vårt. Trusler som kan rasere den velferden og tryggheten vi tar for gitt og nyter godt av i moderne samfunn. Kampen for en kursendring handler dermed om langt mer en søte pelsdyr som pandaen og isbjørnen. Det handler også om å redde vår egen sivilisasjon fra oppløsning og sammenbrudd. Denne dimensjonen ved miljøpolitikken har havnet i bakgrunnen de siste tiårene, men kanskje må miljøspørsmålene, i langt større grad, gjøres til ”hard politics” for å vinne oppmerksomheten til verdens ledere.

 

I tillegg til et sterkere fokus på de økonomiske og sikkerhetsmessige aspektene ved miljøtruslene er det nødvendig å mobilisere et bredt folkelig engasjement for en offensiv miljøpolitikk. Skal miljøspørsmålene engasjere brede grupper må politikerne vise at veien mot et grønnere samfunn går gjennom attraktive samfunnsendringer som betyr noe for folk flest. Utfasing av fossil energi betyr friskere luft, mindre støy og bedre helse. Mer økologisk mat betyr sunnere kosthold, mer dyrevennlig produksjon og smartere ressursbruk, men aller viktigst: En grønn omstilling handler om at samfunnet må rette blikket mot viktigere verdier enn de økonomiske og slutte å legge til rette for enda mer materiell vekst. I et mer miljøvennlig samfunn kan vi konsentrere oss om å senke stressnivået og bruke livene våre på det som beviselig gir mennesker et bedre liv. Mer tid til familie, venner, frivillig arbeid, helse og hobbyer.

Miljø som verdispørsmål

Miljøpolitikk som engasjerer handler altså ikke bare om teknologier, men også om verdier. Redselen for å røre ved folks hverdagsliv må forlates og Jens Stoltenbergs budskap om at miljøet kan reddes utelukkende ved hjelp av ”månelandinger” og treplanting i utviklingsland må forkastes. Frykten for å blande verdier inn i miljødebatten har utvilsomt noe ansvaret for at omleggingen til et bærekraftig samfunn gått alt for sakte i årene etter det første toppmøtet i Rio.  Denne frykten står nemlig i veien for tiltak som adresserer den utbredte og unødvendige sløsingen med naturressurser som kjennetegner moderne vestlige samfunn.

 

Hovedårsaken til at håpet og entusiasmen fra det historiske Rio-møtet i 1992 aldri ble omsatt i den kursendringen vi trenger er at miljøinteressene har støtt mot andre interesser. Moderne miljøpolitikk må sette hardt mot hardt, og rive grunnen vekk under de økonomiske motkreftene ved å skape en økonomi uten veksttvang. Vi må kombinere et kunnskapsbasert fokus på miljøpolitikk som ”hard politics”, med et verdibasert fokus på de mange gevinstene ved å iverksette en grønn omstilling av samfunnet. Norske politikere bør starte med å bruke det store handlingsrommet de har til å føre en mer offensiv miljøpolitikk på hjemmebane.

 

Hvis verdens ledere tør å erkjenne miljøproblemene som vår tids viktigste sikkerhetsspørsmål og verdispørsmål er løsningene fortsatt innen rekkevidde. Teknologiske fremskritt og enkelte fornybare pionerer, som, blant annet Tyskland er allerede på vei inn i den fornybare tidsalderen. For verdens politikere er det bare å plukke opp tråden og sette i sving de samme kreftene som mobiliseres når sikkerhet og økonomi står på spill.

 

 

Hanna E. Marcussen, talskvinne i Miljøpartiet De Grønne

Knut F. Qvigstad, sentralstyremedlem i Miljøpartiet De Grønne