Da terroren kom til Norge

06. september 2011

Shoaib Sultan

Shoaib Sultan kommenterer i Dagsavisen 30. august

 

 

Jeg er imponert over selvransakelsen en del har gjort etter terrorangrepet i Oslo og massakren på Utøya. Vi kan håpe det er begynnelsen på et bedre debattklima.

Terrorangrepet mot Norge kom mens jeg var på ferie i USA. Alt, fra den første gråtende telefonen av en god venn om bomben mot regjeringskvartalet og til omfanget av ondskapen som utspilte seg på Utøya ble klar for oss, ble veldig uvirkelig. Jeg fulgte med på alle mulige tenkelige kanaler, hørte på og snakket med folk. Jeg har med tårer i øynene lest vitnesbyrdene fra de som slapp unna marerittet som utspilte seg på Utøya, de hjerteskjærende personlige beretningene om tragedien som utspilte seg, og ikke minst det utrolige motet ungdommen møtte ondskapen med. All ære til dem.

Jeg har fulgt med på den fantastiske minnemarkeringen, samholdet, den faste overbevisningen om at vi ikke skal la dette ødelegge samfunnet vårt. At vi vil bekjempe dette med å gjøre samfunnet vårt enda bedre. Reaksjonen sa statsminister Jens Stoltenberg en kort tid etter at tragedien var et faktum var ”mer demokrati, mer åpenhet og mer toleranse.” Bedre kan det knapt sies, kan man tenke, for så å høre Stoltenberg, med tårer rennende nedover kinnene gjøre akkurat det til minne om de som falt. ”Ondskapen kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk.”

Jeg har med stolthet fulgt vår politiske ledelse, både i Oslo og nasjonalt, som på eksemplarisk måte har taklet en helt umenneskelig situasjon. Jeg har snakket med og lest med glede i hjertet reaksjonene fra utenlandske reportere som er imponert over hvordan vi har taklet denne situasjonen, og de meget fordelsaktige sammenligningene med hvordan stater og politikere i andre land har taklet slike tragedier.

Men det var mindre behagelige deler også. Ikke blant den politiske ledelsen men blant folk flest. Like etter bomben var det en orgie av truende og voldelige kommentarer rettet mot muslimer på sosiale medier. En sak er nå hvem som faktisk stod bak udåden, men burde det spille en rolle uansett? Det er her fristende å sitere Oslos ordfører Fabian Stang, fra talen han holdt i moskeen: ”Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler meg ikke som drapsmann. Takk for det.” Noe enkelte bør tenke over.

Jeg vil også gjerne få sagt at jeg i dagene etter angrepet har lest mye fra folk jeg normalt ikke er enig med, og hos enkelte har jeg blitt imponert. Enten det dreier seg om det utrolig gode essayet til bloggeren Bjørn Stærk, som foretar en grundig og saklig selvransakelse, eller redaktøren for det innvandringskritiske nettstedet honesthinking, Ole Jørgen Anfindsen, som står frem og tar et selvkritisk blikk på retorikken han har ført, som i etterkant av tragedien kan forstås som at man støtter terroristens handlinger. Det gjør han selvsagt ikke. Flere andre, som redaktøren for det islamkritiske nettstedet document.no <http://document.no/>, Hans Rustad, har startet en prosess med å rydde opp i kommentarene under artiklene, en prosess som burde vært gjennomført for lenge siden, og i en rekke andre, og større, redaksjoner også. Vi kan håpe det er begynnelsen på et bedre debattklima.

Flere andre bør foreta slik selvkritikk, og noen få burde skamme seg. De skal få være anonyme, jeg vil bare si at når problemet med et terrorangrep og kaldblodige drap på unge mennekser beskrives som at man er redd for at islamkritikk kan bli vanskelig i fremtiden så har man misforstått noe helt sentralt om empati og medmenneskelighet. Det handler ikke om å bli enige, eller forby meninger man ikke liker. Vi må for all del ikke gå med på det spillet som terroristen ville at vi skal ta del i. Et bedre og enda mer tolerant samfunn er det rette tilsvaret til terror.