8 mars er internasjonal

08. mars 2012

Karianne Sørbø har send oss denne kronikken i anledning 8. mars.

Like sikkert som våren er det faktum at det hver eneste 8.mars dukker opp følgende problemstilling: har den internasjonale kvinnedagen utspilt sin rolle?

Bare ved å åpne en tilfeldig avis på en hvilken som helst dag kan grunnlaget for å stille spørsmålet om hvorvidt kvinnedagen har utspilt sin rolle settes direkte i skammekroken. Dette tydeliggjøres når de samme journalistene som hadde skrivesperre foran den påtvungne 8.marsspalten dagen etter skriver så blekket spruter om: Afghanske kvinners manglende politiske, økonomiske og kulturelle makt, italienske kvinners protester mot Berlusconis kvinnesyn, systematiske voldtekter i krig og konflikt på det afrikanske og sør-amerikanske kontinentet etc. Med mindre man evner å sette internasjonal lov og rett, politikk og kultur i sammenheng med likestilling, blir det vanskelig å gjøre den internasjonale kvinnedagen aktuell i Norge. Da blir det også vanskelig selv for reflekterte journalister med lang fartstid å forstå at den internasjonale kvinnedagen er internasjonal, og at vi først har mulighet til å handle internasjonalt i det vi innser dette.

Med mindre man evner å sette internasjonal lov og rett, politikk og kultur i sammenheng med likestilling, blir det vanskelig å gjøre den kvinnedagen aktuell i Norge.

Likestilling har blitt markedsført som Norges og Skandinavias salgsvare til verden siden 1970-tallet. I dag er det slutt på tiden der kvinner må kjempe seg inn i utdannings- og arbeidslivet. Menneskerettigheter og likeverd i betydningen grunnleggende valg- og ytringsfrihet er i dag dominerende. Likeverdstanken er muligens blitt så dominerende at strukturelle ulikheter rett og slett har fått et dårlig rykte. Dette må ikke hindre oss å se og anerkjenne at både nasjonal og særlig internasjonal strukturell ulikhet mellom kvinner og menn eksisterer. Denne strukturelle ulikheten påvirker nemlig både kvinner og menn i mesteparten av verden fremdeles i dag.
Jeg befinner meg for tiden i Colombia hvor jeg arbeider med ungdom og deres deltakelse i fredsbygging under temaet bærekraftig utvikling. Den største utfordringen for kvinners likestilling her er kjønnsbasert vold i hjemmet. At kvinner generelt har en svak stilling i samfunnet, både økonomisk, kulturelt og sosialt, gjør både innrømmelses- og anmeldelsesprosessen i voldssaker vanskelig. I nær samtlige tilfeller blir ingenting foretatt. Uten nasjonal sammenligning for øvrig var situasjon i Norge for 30 år siden ikke helt ulik. Skammen omkring fenomenet kjønnsbasert vold var høyst reell, og kvinners muligheter for å bryte ut fra voldelige forhold ble begrenset av deres økonomiske status. Det slår meg derfor som svært lite produktivt å rulle seg i selvbildet av et likestilt samfunn, som om det har kommet av seg selv. I stedet er det på høy tid å arbeide med problemstillingen internasjonalt. Temaet kjønnsbasert vold inneholder riktignok komplekse kulturelle elementer, og nasjonale erfaringer er svært differensierte. Solidariteten burde derimot ikke være det!
I et internasjonalt solidaritetsperspektiv hviler likestilling som tema mindre på debatten om hvorvidt man skal legge ned Pro-senter i Oslo eller ei, og mer på hvordan prostitusjon og menneskehandel danner et massivt system som behandler menneskekropper (kvinners kropper?) som handelsvare. Denne debatten er kjønnet, og omhandler derfor i aller høyeste grad også hva slags maskuliniteter vi opererer med.
I tillegg: at skammen er mindre påtagelig i Norge, er ikke ensbetydende med at kjønnsbasert vold har forsvunnet som fenomen: tvert i mot er dette et like stort samfunnsproblem som det var på 1970-tallet. At det samtidig er en global utfordring av dimensjoner er mer enn nok til at polemikken rundt 8.mars’ relevans burde skrinlegges en gang for alle.

Tankegangen om frihet fordrer også ansvar, og i forhold til «case» 8.mars må likeverd tilsynelatende ta et kraftig oppgjør med sin metode for Norges del: her behøver vi en helhetlig tilnærming. Norske myndigheter kan bidra til å påvirke internasjonale kvinneundertrykkende regimer. Vi vet at det politikerne trenger er å se folk som bryr seg gjennom departements- og regjeringsvinduet, der de sitter og jobber overtid med internasjonal handelspolitikk. Med en signatur, en telefonsamtale eller en reise, kan de forme og delta i beslutninger som kan komme til å utgjøre endringer. De gjør det dessverre sjelden med mindre de ser at noen vil gjenvelge dem på grunn av det.

Abortlovgivningen i Nicaragua og flere andre katolske land nekter kvinner å ta abort under alle omstendigheter, selv ikke der det er fare for mors liv og helse. Heller ikke i tilfeller hvor hun har blitt utsatt for voldtekt eller incest. Denne loven ble vedtatt av det regjerende Sandinistpartiet under påvirkning fra den katolske kirken i landet. Det norske Arbeiderpartiet er Sandinistpartiets søsterorganisasjon i Norge, og kan dermed bidra til å endre denne loven. Slik sett kan de være med på å redde flere hundre kvinners liv hvert eneste år. De kan bidra til å endre en lov som er et resultat av lag på lag med kvinnediskriminerende holdninger skapt av religiøs påvirkning og styrt av viljen til politisk makt, som nicaraguanske kvinner betaler prisen for med sin kropp, sin helse og sine liv. Saken om abortlovgivning er kun et av tusenvis av eksempler på hvordan kvinner blir brukt i politiske, religiøse og kulturelle spill over hele verden. Vi kan bidra, men skal man utgjøre noe fra Norge på en internasjonal arena behøver våre politikere å se at vi bryr oss. De trenger å se at vi bryr oss om mer enn interiør, Aloe Vera produkter og lave bensinpriser.

Tilbake til gamlelandet: Siv Jensen bruker ofte seg selv som eksempel når hun får spørsmål om likestilling, og trekker derav den konklusjonen at det er full likestilling. Gro ville ha svart at hun selv heller aldri led under store hindringer på sin vei til toppen, men at det jammen ikke hindret henne i å se at det var andre kvinner som led av den grunn; kvinner med en annen bakgrunn og kvinner andre steder. Jeg slutter meg til tanken om at den største faren for den norske likestillingsdebatten er at vi tror at vi allerede er der. For hvem er ”vi”?

I norske medier ser både ferske skribenter i studentmedier til erfarne journalister ut til å slite med vinklingen 8.mars; hva skal man skrive om kvinnedagen i år? De fleste ser ut til å velge følgende løsning: det er ikke stort å skrive, dermed må dagen altså ha utspilt sin rolle. Da har de allerede gått i den første, men slett ikke største, fellen: troen på at tanken om kvinnedagens utspilte rolle er nytenkende og kontroversiell. Snarere det motsatte er tilfellet: dette er nøyaktig den samme vinklingen som fjorårets utvalgte stakkar i redaksjonen saken også tok, og personen året før det igjen.

Det er rett og rimelig å gå ut i fra at de skribenter som i diverse norske medier stiller spørsmålet om hvorvidt den internasjonale kvinnedagen har utspilt sin rolle er reflekterte og samfunnsengasjerte mennesker. Av den grunn kan vi regne med at de både følger med i det generelle nyhetsbildet, har evnen til å se det i perspektiv og se sammenhenger i lys av både historiske, geografiske og sosiokulturelle aspekter. Til tross for dette, mangler de aller fleste skriftlige 8-mars markeringer i norske medier fullstendig perspektiv.

Det er like sørgelig og synd at vi er så nasjonalt avgrensede og individualistiske her vi går omkring på berget at det er få som merker den solide avsporingen det er utelukkende å beskrive en norsk kontekst fra ulike individuelle perspektiver. Særlig når det gjelder en så viktig internasjonal markering. Jeg håper at om ikke denne så kanskje neste 8.mars, så vil det dukke opp i det minste én artikkel i norske medier som tydelig viser hvordan kvinnediskriminerende tankegods og holdninger styrer politiske beslutninger, og fører til stadige brudd på kvinners menneskerettigheter – internasjonalt. Dette fordrer at vi forstår viktigheten av internasjonal kvinnesolidaritet, både i dag og resten av året.