Rasmus Hanssons åpningstale

(Film: Geir Storli Jensen, Birger Berntsen, Catalina Lopez, Paul Johannessen og Vegard Setrom)


Kjære Landsmøte!

På fjorårets Landsmøte i Stavanger var målestokken for Miljøpartiet De Grønne stortingsvalget i 2013. Der fikk vi 2,8%.

Nå er målestokken kommune- og fylkestingsvalget i 2015. Der fikk vi 4,2% og 5%. VG kalte oss valgets vinner.

De Grønne er godt i gang. Men vi er bare så vidt ute av startgropa. Ingen partier i Norge har et sånt vekstpotensial som vi har. I går skrev Nationen at «De Grønne kan stjele showet i 2017».

Kjære venner, vi skal stjele showet i 2017!

Vitsen med De Grønne er å tilføre norsk politikk ny retning og nye mål. Vi skal ikke gjøre alt de andre partiene allerede gjør. Vi skal sette målene så høyt som de må settes. Trekke grensene der de må trekkes. Vår målestokk er at menneskeheten står overfor utfordringer vi ikke har møtt før. Derfor trenger vi politikk vi ikke har hatt før.

I fjor høst ble jeg bestefar til Tiril og Trym. Når de er like grå som jeg er nå står det år 2077 på kalenderen. Vi aner knapt hvordan Norge vil være da. Men det vi gjør i dag må sikre at Tiril og Trym i 2077 kan leve på en planet som er venner med seg selv, og i balanse med seg selv. Det er vitsen med grønn politikk.

2015 var det varmeste året som er målt. Februar 2016 var så varm at forskerne
kaller det «sjokkerende» og en «klimatisk nødsituasjon».

Samtidig har vi fått en klimaavtale i Paris der verdens land erkjente at den globale oppvarmingen burde begrenses til 1,5 grader, ikke 2.

Oppgaven for De Grønne er blitt mye større bare siden sist vi møttes.

Samme høst som Tiril og Trym kom til verden vedtok FN sine 17 nye bærekraftmål.

Hvis noen skulle tvile på realismen og retningen i De Grønnes program så ta en titt på de målene. Dette er det globale fellesskapets overordnede mål fra 2016 til 2030. Og de er som klippet ut av programmet vårt:

Verden, og Norge, skal: Sikre fred og rettferdighet. Utrydde sult og fattigdom. Redusere ulikhet. Gi alle bærekraftig energi. Gjenoppbygge jordas økosystemer. Bevare havets ressurser. Stanse klimaendringene. Og til og med: Sikre at produksjon og forbruk er bærekraftig, slik De Grønne foreslo i fjor men som stortingsflertallet stemte ned.

Bærekraftmålene reflekterer De Grønnes kjernebudskap: Velferd og rettferdighet for menneskeheten kan ikke lenger oppnås ved å konsumere stadig mer av jordas områder og ressurser. Livskvalitet for menneskene må finnes innenfor en varig balanse mellom mennesker, natur og planet. Den balansen finner vi ikke hvis vi nekter å endre politikk som må endres.

Derfor er det ett område hvor De Grønne er uenig i FNs bærekraftmål. Det er et område som definerer partiet vårt som et parti som tør ligge foran, fordi vi er villige til å utfordre politikkens aller mest grunnfestede sannheter, når vi mener det er nødvendig. Derfor skal jeg bruke litt tid på det her:

Ett av bærekraftmålene er økonomisk vekst. De Grønne erkjenner selvsagt at økonomisk vekst har vært viktig for utvikling og velstand. Selvsagt må mange mennesker på jorda fortsatt få økonomisk utvikling. Og selvsagt kan vekstøkonomien bli mer effektiv og løse deler av problemene den skaper.

Men vi er nødt til å erkjenne at jorda trenger en økonomisk modell som har balanse med livsgrunnlaget mål. En økonomi der balanse i sosiale verdier og nødvendige naturressurser er de overordnede forutsetningene.

Visst skal vi også ha vekst: Vi skal ha vekst og utvikling i kunnskap og innsikt. I skaperglede, initiativ, innovasjon, teknologi, samarbeid, rettferdighet og livskvalitet. Vi skal ha vekst i det vi trenger vekst i.

Men den økonomiske modellen vi holder oss med nå er manisk-depressiv. Når den får vokse spiser den stadig mer av jordas ressurser. Får den ikke får vokse går den amok og legger menneskers liv i ruiner. Det er en økonomisk modell som per definisjon ikke har noen likevekt.

De Grønne blir stadig avkrevd bevis for at en balanseøkonomi kan fungere. Vi har det riktige spørsmålet, men ikke det beviset. Men bevisbyrden ligger på dem insisterer på at en vekstøkonomi som aldri har vist tegn til bærekraft, plutselig kan bli bærekraftig. Målet om en økonomi i balanse, derimot mening.

Og utenfor Norge der diskusjonen igang. Selveste OECD ser at økonomisk vekst ikke er det eneste saliggjørende svaret, men at økonomi i større grad må inkludere fordelingspolitikk, jobbkvalitet og –kvantitet, og hensynet til hvordan økonomi og miljøsystemer virker inn på hverandre.

Denne diskusjonen vil De Grønne løfte fram også i Norge, fordi den er viktig for bevisstheten om hvordan vi vil utvikle samfunnet vårt.

Landsmøte!

Vi er et solidaritetsparti. De Grønnes solidaritet gjelder Tryms og Tirils framtid, men den gjelder også her og nå. Her og nå må millioner flykte for å redde livet i midt-østen og andre steder. Disse medmenneskene må vi hjelpe, her og nå.

Da stortingsflertallet i høst begynte å konkurrere om tøffest innstrammingspolitikk mot flyktninger, ble jeg stolt av å se hvordan dyktige folk i Miljøpartiet De Grønne holdt hodet kaldt. Vi sto fast på våre forpliktelser overfor menneskerettighetene og asylinstituttet. Vi ville ikke misbruke svekket integreringspolitikk som redskap for å skremme vekk folk som trenger beskyttelse.

Prinsippene og verdiene som verden og Norge har blitt enige om skal ligge til grunn for flyktningpolitikk, er omhyggelig utviklet gjennom prosesser der folk hadde tid til å tenke seg om. Og poenget er at det er akkurat når situasjonen blir akutt, når mange flyktninger ber om hjelp, at prinsippene skal stå fast og hjelpe oss til å gjøre det riktige

Jeg kommer fra en flyktningfamilie. Moren min var 12 da hun måtte flykte gjennom skogen med familien for å slippe unna nazistene. Svenskene tok henne godt imot. Hadde de stengt grensen hadde ikke jeg stått her. Faren min prøvde også å flykte. Han fikk erfare konsekvensene av å ikke greie det. Da jeg vokste opp leide frøken Olarik, flyktning fra sovjet-invasjonen i Ungarn, et rom i leiligheten vår. Senere bodde familien Myshkowa, på flukt fra invasjonen i Tsjekkoslovakia, en stund hos oss. Det var en selvfølge for mine foreldre og for folk flest. Vi er vant til å bo i et land som hjelper når noen trenger hjelp. Det har vært flott å se at folk i Norge fortsatt vil ha det sånn, og det har vært flott å være del av et parti som har stått fjellstøtt i flyktningpolitikken dette året.

Landsmøte!

Utfordringene verden og Norge står overfor er enorme. Men det er jammen meg mulighetene også!

Forleden besøkte jeg Grøndalen gård i Akershus. Der driver Hans Arild Grøndahl og Anne Birte Olsen økologisk melkeproduksjon basert på filosofien «kua skal få være mor til kalven sin!». Ku og kalv går sammen i åpen løsdrift og har det som kua i ei grønn eng. Dette kombinerer Grøndalen gård med et integrert energisystem av biobrensel, solfangere og solstrøm, med banebrytende solenergiteknologi.

Litt tidligere besøkte jeg Hedmark Interkommunale Avfallsselskap som utvikler teknologi for å resirkulere fosfor. Fosfor er et essensielt grunnstoff for plante- og dermed matproduksjon, og verden er i ferd med å gå tom for det. Vi er nødt til, som det står i De Grønnes program, å begynne å resirkulere fosfor fra menneskelig kloakk. Foreløpig skjer det få steder – men HIAS er i gang.

To beskjedne virksomheter på flate østlandet i Norge der smarte folk tenker og fikser løsninger selv: Dette er det grønne skiftet. Grøndalen gård er et eksempel på framtidens gårdsdrift og matproduksjon. HIAS er med å løse et globalt kjempeproblem.

Det finnes hundrevis av sånne eksempler bare i Norge, små og store, og millioner av dem rundt i verden. Dette er det viktig å huske på når vi føler det går litt treigt med arbeidet vårt. Dette er en ekstremt viktig endring de siste 10 årene: Teknologien er ikke lenger en hindring for det grønne skiftet. Den finnes allerede, eller den kommer.

Nøkkelen er politikk. Og politikk er som kjent å ville.

Kjære venner!

Nå diskuteres forslag til Nasjonal transportplan. Få politiske planer betyr mer for hvordan bygd og by vil se ut og fungere om 60 år. Derfor har da også mange av dere på egenhånd valgt samferdsel som viktigste politiske arbeidsfelt i kommuner og fylker. Og det store trykket vi er med på å skape for mer fokus på mennesker og miljø i samferdselspolitikken gir resultater:

Forslaget til ny Nasjonal transportplan har faktisk, for første gang, et klimamål; 40% utslippskutt. Elbilteknologien er på plass, hydrogenbilene kommer nå. Vi trenger ikke fossilbiler lenger. Fergetrafikken på kysten er i gang med lønnsom elektrifisering. Dieseltogene kan fint legges om til hydrogen. I den spennende utredningen som heter Oslo-Nav, som Ruter, Statens Veivesen og Jernbaneverket har laget viser at kollektiv, gange og sykkel rett og slett er best.

Men skal vi få til dette må flertallet ville det. Å etablere veibyggingsselskap for 130 millliarder, bruke 140 milliarder på fergefri E39 og gigantbro over Bjørnafjorden og 40 milliarder på ekstra bilkapasitet inn i Oslo fra vest er ikke å legge om samferdselspolitikken. Det er tvertimot den gamle leksa om å si én ting og gjøre en annen. Vi har en viktig og tung jobb foran oss i samferdselspolitikken. Den må frigjøres fra asfaltprestisje og politiske fossilbilister.

Det er nå, det er akkurat nå, at vi må ta skrittet videre etter 50 års samferdselspolitikk med bilen som premiss. Nasjonal transportplan må flytte både prioritet og penger til mer menneskevennlig, mer miljøvennlig, mindre arealkrevende og mer effektiv, moderne kollektivtransport. Det må kombineres med nærtransportmidler som er bedre for både helsa og miljøet; sykkel og gode sko. Vi må planlegge nå og vi må beslutte nå.

Vi må bygge rask jernbane mellom storbyene, få mer av varetransporten på skip, hydrogentog på Nordlandsbanen og etterhvert på Nord-Norge-banen, nasjonalt ladenett for elbil, rulle ut fyllestasjoner for hydrogenbiler, få hjemmel for helsetiltak mot dieselbiler på dager med mye forurensing, øke avgift på fossile biler og drivstoff, øke statlig innsats for sykkel- og kollektivløsninger i tettsteder og byer, tog- og T-banetuneller i knutepunkter der det trengs.

Og, kjære medie-Norge, som vi er så glade for at er her i dag, De Grønne vil ikke hogge opp alle fly og biler eller lage sauebeite av alle veier: Vi vil ha biler! Men ikke stadig flere, og de må bli utslippsfri. Og vi vil ha veier. De Grønnes budsjetter inneholder store midler til fullføring av veiprosjekter og sikring og vedlikehold av veier i distriktene. Vi vil ha fly også! Og vi vil fly med dem. Men ikke en flytrafikk som vokser helt vilt med priser som skyver klimagjelden over på Tiril og Trym.

Kjære landsmøte! I dag har vi 284 folkevalgte som jobber for å få gjennomslag for vår politikk i fylkesting, kommunestyrer og bydelsutvalgene i Oslo. Vi er inne i alle fylkesting. Og lista over våre beste kommuner ser slik ut;

Valgets kuleste resultat, mitt kjære Svalbard: (!) 13,5. Nesodden: 13,2. Vardø: 12,4. Aurland: 11,4. Lebesby: 10,7. Bø i Telemark: 9,2. Flakstad: 8,9. Tjøme: 8,5. Oslo: 8,1. Vang: 8,1. Oppegård: 8,0. Meland: 7,8. Trondheim: 7,7. Ås: 7,5. Asker: 7,2. Og så videre. Dette gjorde vi, dette kan vi gjøre enda bedre i tiden framover.

I Moss (5,2 %), som drukner seg i biler, vil De Grønnes varaordfører Benedicte kom de grønne i posisjon med en imponerende sykkelplan. I Trondheim, hvor Hilde ble varaordfører skal vi i praksis innføre en klimalov med 80-90 pst. utslippskutt innen 2030. På Hordaland fylkesting har Tom Sverre, Natalia og Øyvind sikret millioner til klimavennlige ferger. I Bodø får Håkon og De Grønne slutt på trafikkøkningen og kjøpesentervekst, og fart på ladepunkter for elbiler. I Ås får vi fullt jordvern. I Lørenskog har Lisa, Ernst og de andre fått gjennomslag for at kommunen støtter nasjonalpark i Østmarka. I Lebesby har Kristin og De Grønne fått gjennomslag for at alle nye oppdrettsanlegg skal lukket teknologi. I Akershus går Øyvind inn i rovviltnemda. Se opp for gaupe på Nesoddbåten! I Årdal har De Grønne og varaordfører Sandra fått gjennomslag for at ingen friområder skal omreguleres og at elvber og fosser skal bevares. På fylkestinget i Rogaland har vi løftet sykkelsatsingen og miljøkravene ved kommunens innkjøp. Og vi har fått gjennomslag for økt andel økologisk mat i mange kommuner.

Over hele landet tør grønne lokalpolitikere mene noe nytt: Når kommunen klager over flyseteavgiften, når noen vil bruke milliarder på unødige veier. De tør stille krav om miljøvennlig oppdrett, verne en hundremetersskog, og en flekk ekstra med matjord og prioritere natur foran utbygging og får på plass en ladestasjon og solceller på taket av skolen.

Hver dag trekker dere politikken i grønn retning. Og grønn politikk i lokalsamfunn er grønt skifte. Det skaper varig endring. Folk som har begynt med søppelsortering vil ha mer resirkulering, ikke mindre. Folk som har begynt å sykle, vil ha sykkelsti, ikke bilkø. Folk som har montert solceller, vil ha mer smart teknologi, og folk som bor i grønne kommuner, vil ha grønnere kommuner.

Så når dere føler ensomheten, nedsnødd i sakspapirer så husk: Dere et lag, og dere er et lag som bygger noe stort! Dere øker sjansen for at Tiril og Trym får en god framtid og det er jeg takknemlig for at dere gjør.

Det viktigste som skjer på dette møtet er programarbeidet i de politiske verkstedene. Norges mest spennende politiske verksted. Partiprogrammet vi nå jobber fram blir grunnmuren for valgkampen i 2017. Fram dit blir arbeidet med programmet, debattene i lokal- og fylkeslag og forslagene dere sender inn, det viktigste som skjer i partiet og den viktigste utviklingen av partiorganisasjon og -kultur.

Jeg oppfordrer dere på det aller sterkeste til å delta, hive dere utpå, la den politiske kreativiteten blomstre, her på Landsmøtet og hjemme etterpå.

Dagens program for De Grønne er godt. Det neste skal bli bedre og rekruttere flere. Vi skal ha den beste og mest solidariske miljøpolitikken. Vi skal ha en bred plattform som viser at De Grønne driver gjennomtenkt og ansvarlig politikk på alle områder, innenfor rammen av, og som et ledd i, den nødvendige overgangen til et bærekraftig samfunn.

Når vi skal gå til valg i 2017 må vi ha gode svar på hva vi skal leve av, for det kommer folk til å spørre om. Vi skal diskutere næringspolitikk, skattepolitikk, utenrikspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk, kulturpolitikk. Vi skal diskutere om Norge bør bli en ledende, internasjonal aktør i fornybar energi og skape store miljøer der norsk kompetanse kan yngle – ute og hjemme.

Kjære venner; Mens vi utvikler politikk utvikler vi også organisasjonen og måten vi jobber sammen. Hva betyr medmenneskelighet i økologisk balanse inni en organisasjon som vår?

Det Grønne partiet er økosystemet som vi skal vinne neste valg med. Det biologiske og politiske mangfoldet i De Grønne er stort, det er godt og det er ikke truet. Men mange av oss kan være litt uvante med en stor organisasjon der det skal legges fram saker, holdes møter, stemmes, tas avgjørelser, sendes forslag til fylker og landsstyre og landsmøte. Vi kan være uvante med at noen plutselig sitter i kommunestyrer, fylkesting og bystyrer, får penger, har makt, tar avgjørelser, velge sider, inngår kompromisser, følger avtaler.

Dette må vi trene på. Vi må trene på at de som jobber i lokal- og fylkeslag hele tiden er en del av politikken, utvikler den og driver fram saker og får se at representantene våre bringer dem fram i kommune-, fylkes- og rikspolitikken.

Vi har fått et nytt vitalt, handlekraftig landsstyre som vil være med å dra organisasjonsutviklingen. Og nå skal vi velge nye eller gjenvelge nåværende representanter til sentralstyre, arbeidsutvalg, valgkomite, programkomite, Grønt kvinnenettverks styre, kontrollkomite og internasjonalt utvalg. Dette blir bra, og vi har veldig mange gode kandidater.

Sammen skal vi bygge en organisasjonskultur i Miljøpartiet De Grønne. Den kulturen skal reflektere våre verdier, gjøre oss til en effektiv politisk maskin og legge grunnlaget for å vokse videre. Det betyr at alle må ta ansvar, ikke minst for å gjøre de vanskelige tingene når de må gjøres.

For jo mer vi vokser, jo mer vi får til, desto større blir ansvaret, for hele partiet, for hvert medlem og ikke minst for hver eneste tillitsvalgte. Det ansvaret innebærer at vi skal gjøre skikkelig arbeid. At vi skal heie på debatt og løfte fram andre. At vi skal representere partiet vårt sånn som vi vil at De Grønne skal være: Hyggelige, konstruktive, optimistiske folk som har stor respekt for andre og null respekt for fastgrodd politikk.

Men det betyr også at vi av og til må ta vanskelige avgjørelser, og stå for dem. Vi må gjøre valg. Det er ikke alltid alle kan bli fornøyde. Det er ikke alltid vi har den luksus å kunne velge den enkleste og tilsynelatende minst konfliktfylte løsningen. Da må den tillitsvalgte ta ansvar. Og da må vi som parti vise at vi er på parti med oss selv og med de oppgavene vi har gitt hverandre.

Alle vi velger, til alle slags verv, har sterke og svake sider. Vi er bare folk. Vi gjør feil. Noen ganger reagerer vi uheldig eller har dårlig selvinnsikt. Dette gjelder i høyeste grad meg.

Det betyr at vi må bygge en arbeidskultur som er romslig overfor det faktum at vi er vanlige mennesker som gjør så godt vi kan. Vi må være romslige overfor de som har kritiske synspunkter. Vi må for all del holde på det politiske naturmangfoldet i partiet vårt. Vi må være åpne der det er grunnleggende skillelinjer i partiet. Og vi må utvikle oss videre som et parti der det tenkes friere og nyere enn noe annet sted.

Men samtidig må vi følge de spillereglene vi har blitt enige om. Vi må bruke de organene og prosessene partiet har etablert. Jo mer det røyner på, desto viktigere er akkurat det.

Av og til kan politisk diskusjon være vanskelig, særlig med så mange folk som har hver sine meninger om hvordan ting bør gjøres. La oss bruke politiske verksteder og seminarer i partiet til å trene på det vi skal bli gode i: Å utvikle god politikk, å utvikle gode politikere og å gjennomføre politikk effektivt.
De Grønne har flere ganger invitert til et grønt samarbeid – en grønn blokk – der partier som prioriterer miljø høyt kan samarbeide om å presse Høyre og Ap mye hardere på grønn politikk enn i dag. Det krever at Venstre tør kaste loss fra Sivs og Ernas blå havn. Det krever at Senterpartiet er partiet for distrikter og grønne næringer og ikke for olje og eiere. Det krever at SV er mer enn et evig venstrekorrektiv til Ap. Det krever at KrF står konsekvent på skaperverkets side og ikke bare er et kristelig Høyre. Men sammen, sammen kan vi stille grønne krav som verken Erna eller Jonas kan si nei til. Norsk politikk og det grønne skiftet trenger en grønn blokk.

La det være helt klart, delegater:

De Grønnes motstandere i norsk politikk er det utgamle politiske ekteparet Høyre og Arbeiderpartiet, som er helt avhengige av hverandre som rituelle fiender, og er helt enige med hverandre om alt som er stort og tungt og ugrønt. Vi er ikke i krig med dem, men vi vil forandre dem.

Vi utfordrer Høyre, som er blitt så dopa av sengevarmen fra FrP at de har rasjonalisert bort sin viktigste verdi, verdikonservatismen. Vi utfordrer Høyre til å finne seg sjæl og bli et parti som tar vare på virkelige verdier. Og vi utfordrer Arbeiderpartiet, som forandret Norge, men som nå knapt har andre ideer i hodet enn å hindre at noen andre skal forandre Norge. Vi utfordrer Ap til å finne seg sjæl og igjen bli den visjonære byggmesteren for den Nye Tid.

Derfor skal vi også diskutere partiets overordnede strategi på dette landsmøtet. Vi skal diskutere strategi i et helt nytt perspektiv. For nå er vi i gang med å gjennomføre grønn politikk. Og vi vil gjennomføre mer grønn politikk. Vi har fått makt. Og nå vil vi ha mer makt. Derfor trenger vi støtte fra mange flere velgere. Alle vet at med utviklingen De Grønne har hatt de siste årene kan vi få mange flere velgere, om vi gjør jobben riktig.

Vi skal holde den fri, ulydige, grønne sjela vår frisk og frodig. Vi skal forbli partiet som tenker frekt, langt og konsekvent. Vi fremmer en politikk der livskvalitet er mer enn forbruk. Vi skal lage brudulje i vekstøkonomiens tempel. Vi skal ha den mest offensive og minst dogmatiske politikken for ny næringsutvikling. Vi skal bli mye tydeligere som partiet velgerne vil stemme på fordi de vil ha det grønne skiftet på alvor. Og vi skal bli bedre enn de andre, fordi vi er fattigere, på alt som er smart, effektivt og profft.

Vertskapet vårt på dette Landsmøtet, Oslo-laget, har vist Norge hva De Grønne gjør så snart vi får sjansen:

Formelen er: Gode forberedelser, klare mål, tøffe krav, hard prioritering, ryddig opptreden. Pluss en uimotstålig dose vippeposisjon. Og simsalabim, sammen med SV fikk vi Oslo Ap med på ting som Ap på Stortinget knapt tør tenke p, men som utenlandske aviser skrev hjem om. Og vi har gjort Ap til et lykkeligere parti!

Dette kan vi gjøre på Stortinget også! Både med Høyre, Ap og andre.

Vi har besøk av Stina Bergström fra Miljöpartiet De Gröna i dag.

I Sveriges motsvar til trontaledebatten, Regeringsförklaringen, 15 september 2015 sa statsminister Stefan Löfven fra Socialdemokraterna:

«Sverige ska bli ett av världens första fossilfria välfärdsländer.» Løfven sitter som kjent i regjering med Miljöpartiet.

Venner, Sverige gjennomfører det grønne skiftet nå! Hurra for Miljöpartiet de Gröna!

Og så er spørsmålet til oss: skal vi være mindre ambisiøse enn en hvilken som helst svensk sosialdemokrat?? Svaret er nei. Det skal vi aldeles ikke!

Nå er jobben med å levere tydelig, synlig grønn politikk i kommuner og fylker kjempeviktig. Nå skal vi prioritere Programarbeidet i lokal- og fylkeslag. Nå skal vi speide etter talenter og stemmemagneter og nominasjonsprosessene må starte. Straks begynner valgkampen. 2017 må bli et miljøvalg. Da gjør De Grønne det bra.

For husk: Det er ikke noe parti i Norge har så stort vekstpotensial enn oss. Når Tiril og Trym blir store skal De Grønne ha vært et stort parti lenge.

I 2017 skal den beste solidaritets- og miljøpolitikken bestemme hvem som skal være statsminister i Norge!

Valgkampen om det grønne skiftet, den begynner nå!

Meny