Hilde Opokus åpningstale

Kjære landsmøte!

Når jeg for et år siden sto på landsmøtetstalerstol og sa at når vi møtes neste gang er vi like mange folkevalgte som det vi var i salen, gikk det et gisp gjennom forsamlinga. Ett år senere kan vi konstatere at det ble ikke langt fra sannheten.

Medlemstallet har som vi vet føket i været først med det nasjonale valggjennombruddet i 2011. I lokalvalget 2015 gikk partiet fra å ha et drøyt dusin folkevalgte til nære 300 plasser i lokalpolitikken. En bragd som må feires når partiet nå er samlet.

Det var en fryd å følge på nært hold og i sosiale medier under valgkampen hvordan det ene lokallaget etter det andre rullet ut sine valgkamper på unikt lokalt kreativt vis, som samtidig utgjorde en helhet gjennom tema og uttrykk. Denne mangfoldigheten er en verdi jeg mener vi må jobbe hardt for å ivareta videre.

Derfor er årets landsmøte en særskilt viktig arena for å jobbe mot akkurat det. Valgresultatet gjør at vi er et helt annet parti nå enn vi var bare for ett år siden. Nå må vi ha varetelling: Med mange nye medlemer og folkevalgte forandres også meningsmangfoldet.

I dag går det etter min vurdering ei skillelinje i partiet tvers igjennom partinavnet: Jeg ser at noen mener at denne skillelinje følger en tradisjonell inndeling mellom såkalte “fundis”; og “realos”, det mener jeg er en utdatert analyse. Jeg oppfatter at partiet generelt er pragmatisk og løsningsorientert, men at skillelinja går mellom de som vil rendyrke klima og miljøsaken – som om det kan skilles fra andre saksfelt; og de som motiveres av et større mangfold av sakskomplekser ut fra et grønt perspektiv. Nå er “Miljøpartiet”; dominerende utad, til fordel for den mere holistiske ideologiske tilnærmingen som ligger i “De Grønne”.

Det er en saklig diskusjon om vi skal være et spisset ensaksparti eller et alternativt folkeparti til de bestående – det er en diskusjonen partiet må ta.

Jeg mener at det verken er riktig, eller at vi har råd til å smalne inn nå. Jeg håper dette landsmøtet vil være begynnelsen på å bygge bro over denne ulikheten. Jeg tror at de to tilnærmingene sammen utgjør et bedre hele – enn det de representerer hver for seg.

Den grønne bevegelsen voks fram som et resultat av at samfunnet utviklet i spenningen mellom interessene til arbeidsgiver og arbeidstakerne. Fra å være et manuelt samfunn bygd på primærnæringer, til et modernisert industrisamfunn. I Norden kan vi takke denne spenningen for utviklingen av velferdstaten, men også bieffektene som miljøproblematikk, behov for barnehageplasser og etterhvert forbrukskarusellen som er et resultat av at økonomisk vekst har drevet maktkampen mellom det røde og det blå framover. Vår oppgave er å fullbyrde moderniseringa – finne veien som håndterer disse bieffektene som hverken mennesker eller natur er tjent med. I den grad vi kan skille menneske og natur fra hverandre. Derfor må vi vise fram hvordan også gode oppvekstvilkår, eldreomsorg, livssyn, arbeidsliv, sosialspolitikk og kulturpolitikk kan løses med nye grønne politiske grep.

Vi har heller ikke strategisk råd til å ikke forholde oss til bredden av interesser som nå søker seg mot partiet. Skal vi nå målet om sperregrensa til neste stortingsvalg må vi fortsette å snakke til hjertene og hodene til jordvernere, forskere, småbarnsforeldresom ønsker at barna skal vokse opp uten bekymringer for kjemikalier i mat, klær og sanitetsprodukter, ungdom som står på terskelen til utdanning, pensjonister, familier som er bekymret for at samfunnet ikke skal klare å ta vare på deres eldre og syke, dyrevernere og ikke minst: Vi er det partiet som har forslagene til de nye arbeidsplassene som skal sikre framtidas velferdsordninger. Slik at velferdstaten fortsatt er bærebjelken i samfunnet vårt. Så må vi ta en grundig diskusjon om det innebærer noen overordna strukturelle grep, eller om vi klarer det med reformer. Skal likhetsprinsippet fravikes og hvor omfattende skal velferdsgode være er spørsmål vi ikke kan ta lett på. Jeg mener at likhetsprinsippet er grunnpilaren i å jobbe for et egalitært samfunn med stabilitet, raushet, trygghet og inkludering.

Selv om vi skal fortsette å øke i oppslutning for å nå ambisiøse nasjonale mål, må vi heller ikke glemme at det lokale gjennomslaget er et mål i seg selv . Det er lokalt den grønne politikkutviklinga skjer i praksis – i lokalsamfunnet og på grasrotnivå. Alle som har sittet i et kommunestyre vet at der er det ikke som på Stortinget, man må ha et enda mer aktivt standpunkt til hele sakskartet – og som kjent alt henger sammen med alt. Jeg gleder meg til disse erfaringene fra våre nye folkevalgte bringes inn i debatten om neste partiprogram og kursen videre.

Ikke til høyre, ikke til venstre men framover har vært et av Miljøpartiet De Grønnes viktigste slagord i de to siste valgkampene. Dette skal uttrykke partiets blokkuavhengighet og friske tilnærming til politikken, frigjort fra historiske forpliktelser til gamle skillelinjer på sak og befolkningsgrupper. Det henspeiler også på partiets klokkeklare mål om et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.

Eller, er dette målet så klokkeklart lengre? Min påstand er at partiet nå står ved en viktig veiskille. Med så mange nye kluter til er det klart at partiet ikke lenger er hva det var, men må justere kursen inn etter det nye. Samtidig har tilveksten skjedd fra mange ulike interessegrupper som har funnet gjenklang i partiets prinsippprogram som bygger på de tre solidaritetene: til andre mennesker, naturen og framtidige generasjoner. Jeg mener vi bør løfte frem at vårt engasjement for sosial rettferdighet og fordeling, både nasjonalt og internasjonalt er en del av våre grønne verdier – ikke bare noe vi har lånt fra venstresiden. Vi er den første bevegelsen som tar konsekvensene av at jordas ressurser er begrenset og at vi derfor må dele på ressursene på en måte som sørger for at det er nok til alle slik at alle kan leve frie og gode liv med forutsigbarhet og trygghet.

For et parti med sterkt fokus på folkelig deltakelse mener jeg vi skal glede oss over regjeringasforslag – det er ikke hverdagskost – til regional reform. I Trøndelag har MDG i nord og sør fylket vært uenig mht forestående fylkessammenslåing.

Men fylkene slik vi kjenner dem i dag har ikke flertall til på stortinget til å videreføres. Får vi derimot tilført nye oppgaver til et regionalt ledd vil dette etter mitt skjønn kunne styrke jobben for de grønne verdiene som lokaldemokratiet og desentraliseringen av viktige oppgaver som regionalt jordvern, miljøforvaltning, kvaliteten på videregående skolegang, barnevern osv. Jeg mener at det når bli en primæroppgave for partiet framover å komme med forslag til hva som må inn av oppgaver i det regionale forvaltningsnivået.

I dag ligger partiets kraftsenter både når det gjelder synlighet og gjennomslag i Stortingsgruppa. For første gang har partiet et koppel med frikjøpte rådgivere som jobber på heltid med å lage saksutkast, forberede innlegg i salen og utspill i media for vår eneste Stortingsrepresentant. Rasmus (Hansson) sitter i Energi og miljøkomiteen og det er også dette som er hans interesse felt. Behovet for politikkutvikling på andre felt er stor.

Partiet har bemerkelsesverdig godt klart å sette dagsorden i flere saker. Nå er alle opptatt av hva vi skal leve av etter olja, og følgelig er det «grønne skiftet» noe alle partier nå har en mening om. Paradoksalt nok framstår partiet med en tradisjonell tilnærming til et smalt saksfelt: skru igjen oljekrana, nei til bil. – Skal vi nå disse målene må vi vise fram de gode eksemplene på hvorfor og hvordan. Vi må bryte med effektivitetstyraniet. Og vi må bli enda bedre til å vise frem hvordan en grønn omstilling skal skape gode liv og redusere effektivitetsjaget som både unge og voksne merker på kroppen i samfunnet vårt.

Ved valget klarte vi også en annen bragd. Vi ble det partiet som fikk inn størst prosentandel kvinner. Det er heller ikke et resultat som kom av seg selv, men er et resultat av en aktiv og bevist mobilisering. Men rekruttering er ikke nok. Foreløpig er det slik at det fortsatt er andre utfordringer for kvinner i politikken og yrkeslivet enn for menn. Politikk handler om posisjonering av saker og innflytelse, selv om vi er likestilt viser forskning at utfallene av slike prosesser ofte ikke er det.

En motsatt indikasjon på at vi ikke er i mål med kjønnsdebatten i samfunnet og partiet er at det i Trondheim ikke ble brukt kvotering under nominasjonen. De innstilte med to damer på topp. Dette kan selvsagt sees som progressivt og tøft, men så lenge flere av oss ikke er klare for å akseptere en motsatt innstilling mener jeg personlig at det er for tidlig å redusere innsatsen for likestilling. Derfor er det viktig at Grønt

Kvinnenettverk fortsetter jobben med å kartlegge, observere og veilede oss alle for å få til en enda bedre samhandling slik som organisasjonsmodellen vår legger opp til.

Når vi unner oss luksusen det er å ha to talspersoner, som mange også praktiserer på lokalnivået, er ikke dette bare et godt utgangspunkt for å få til en god kjønnsbalanse, hele tanken bak er å få til maktspredning og god representasjon av politikk og geografi i alle ledd i organisasjonen.

Organisasjonsmodellen til Miljøpartiet De Grønne legger tilrette for at det både kan jobbes smalt og bredt. Utadrettet og inn mot organisasjonen. Utover høsten begynner nominasjonene av våre stortingskandidater. Det vil gi mange nye ansikt i media.

Jeg mener at vi i perioden vi går inn i trenger talspersoner som jobber aktivt med organisasjonsutvikling – og blir samlende kulturbærere for et parti bestående av mange uerfarne men svært lovende politikere.

Jeg vil også avslutte med å referer til fjorårets tale. Da viste jeg til at vi skulle lansere et initiativ for bærekraftig forbruk på Stortinget. Det har vi også gjort og fått satt denne saken skikkelig på Stortingets agenda for første gang. I mellomtiden har den store arkitekten bak dette forslaget og bak mye av det vi har latt oss inspirere av i De Grønne John Hille gått bort. Vi er mange som kjenner på et dypt savn etter John, men også en like dyp takknemlighet for det han ga oss.

Han var flink til så mangt, blant annet å se sammenhengen mellom det globale og lokale. Verden har vedtatt nye bærekraftsmål. Det må bli vår plikt å konkretisere dem gjennom vårt virke i våre lokalsamfunn.

Selv skal jeg gjøre det jeg kan for at Trondheim skal bli en spydspiss for det grønne skiftet. Vi har alle forutsetninger til å klare det.

Vi har alt fått vedtat at byen skal bli et laboratorium for FOG . Vi stiller våre byrom, institusjoner osv til disposisjon for gode student og forskningsprosjekt. Nå venter vi spent på ny matstrategi fra jord, til næring, sosial aktivitet og sund kosthold og tilbake til jord. og klima og miljøvennlig byggstrategi – og ikke minst den ambisiøse klimahandlingsplanen. Pilen peker i riktig vei for Trondheim. Trafikken går ned, lufta blir renere og vi har fått en grønn strek som skal gi et langvarig vern av det meste av matjorda.

Vi skal selvsagtjobbe for styrket vern vern av resten også. Kanskje kan noe av dette eksporteres til andre kommuner?

Dere er herved alle invitert til å komme på besøk for å se hva vi holder på med i Norges naturlige sentrum.

Takk for oppmerksomheten og takk for meg.

Meny