– Håpet er vårt sterkeste verktøy i klimakampen, skrev Lan Marie Berg på Facebook nylig. 

Men alle som har fulgt med har også sett mange forsøk på å skape handling med sterke ord om hvor alvorlige konsekvensene av krisa kan bli, i alt fra klimasterikernes slagord til FN-sjefens taler.

Hvor korrekt er det å snakke om at vi “ikke har noen framtid” eller at vi er på vei mot et “klimahelvete”? Det snakket en rekke unge miljøvernere og forskere om i Debatten nylig.

Mange satt igjen med et inntrykk av at forskerne mente sånt språk var langt fra sannheten, og at de nærmest avblåste krisa – noe de etterpå presiserte at de absolutt ikke gjør. 

DØD PLANET: Er slagord som dette å overdrive? Og hvordan snur man frykt til håp og handling?

Håp gjennom handling

For krisa blir veldig alvorlig om vi ikke raskt kutter utslipp og redder naturen. Konsekvensene verden kan oppleve bør vekke følelser hos oss, men spørsmålet er hvordan vi følger opp de følelsene. 

– For å være modig, må man først være redd. Men frykt alene kan også føre til splittelse og at flere verner om sine egne interesser på bekostning av andres. Frykt kan være lammende. Det motsatte av å være desillusjonert, er håp. Håp skapes gjennom handling, sier Lan Marie Berg.

– Jeg prøver å tenke på alt det vi kjemper for og alt vi sier ja til, når vi sier nei til gårsdagens løsninger. Det gjør meg mindre redd. For det er så utrolig mye med denne verden som er verdt å ta vare på og være glad i!

Blir du redd av at klimakrisa ikke tas nok på alvor? Den beste medisinen er å engasjere seg og gjøre noe! Det er der håpet ligger. Neste år er det valg, og som frivillig for MDG kan du være med på å skape mer miljøvennlig politikk.

Men hvor ille kan klimakrisa egentlig bli om vi ikke stopper den?

Her er våre kommentarer til påstandene Debatten på NRK tok utgangspunkt i:

Påstand 1: “Hvis vi ikke når 1,5- eller 2-gradersmålet er vi på vei mot klimahelvete.”

Klimaendringene er allerede noe svært mange mennesker føler på kroppen, selv om vi i Norge ikke har opplevd like alvorlige konsekvenser. På Afrikas Horn opplever nå befolkningen sin verste tørke på lang tid. 20 millioner står i fare for å dø av hungersnød, og krisen blir ytterligere forverret når vannkilder blir borte og husdyr dør. Sommerens flom i Pakistan ødela på sin side en femtedel av alle hus og gjorde at en tredjedel av landet sto under vann. I kjølvannet av flommen har sykdommer som denguefeber, malaria og covid19 lettere spredd seg og overbelastet et allerede presset helsevesen.

Naturkatastrofer, tørke, sult og flom vil bli hyppigere og mer alvorlige ved videre oppvarming av jorda, og vil gjøre at mange flere vil oppleve det befolkningen på Afrikas Horn og Pakistan nå opplever. Ordet “helvete” er subjektivt og har nok blitt brukt om langt mindre alvorlige situasjoner. Men alle på jorda vil ikke oppleve ekstremvær hele tiden.

Men klarer vi å holde oss under 1,5-2 graders oppvarming vil vi - etter vitenskapelige scenarioer - ha større sannsynlighet for å holde naturkatastrofer og andre negative konsekvenser nede. Det er helt mulig å bremse klimaendringene før de får svært negative konsekvenser for mennesker og dyr på større deler av planeten. 

Dette krever ambisiøs og forpliktende politikk både internasjonalt og i hvert land fra politikere som tør å prioritere og velge det vi vet må til for å bremse klimaendringene og snu trenden. 

Påstand 2: “Klimaendringene vil bli selvforsterkende”

Selvforsterkende mekanismer som kan forverre klimaendringene er allerede i gang flere steder, og de vil kunne forverres i større grad når temperaturen globalt øker. 

Flere skogbranner fører allerede til ødeleggelse av viktige karbonlagre, som gjør at mer karbon frigjøres til atmosfæren. Denne frigjøringen av mer karbon kan igjen øke sjansen for enda flere forekomster av skogbrann og skape selvforsterkende mekanismer som øker ødeleggelsen av viktig skog. 

Andre steder over hele kloden fører tining av snø til at mindre sollys reflekteres fra jordkloden, som gjør at kloden vår absorberer mer varme - som fører til mer smelting av snø og mer absorpsjon av varme fra sollys. 

Påstand 3: “Planeten tåler bare en viss mengde klimaendring, og jorda blir ubeboelig”

FN og Røde Kors anslår at 600 millioner bor i områder som praktisk talt blir ubeboelige og at det skjer innen 2100. En annen solid studie anslår at mellom 1 og 3 milliarder mennesker bor i områder der de vil oppleve nesten ulevelig hete i 2070.

Det er mye usikkerhet om akkurat hvor mange mennesker som vil bli boende i ulevelige områder. Men antallet mennesker denne utviklingen gjelder for er uansett faretruende høyt - og noe vi må gjøre alt vi kan for å motvirke.

De ubeboelige områdene vil oppstå i de folkerike områdene rundt ekvator. Her vil kombinasjonen av hete og luftfuktighet enkelte dager blir så høy at menneskekroppen ikke tåler det. Jo mer drivhusgasser i atmosfæren jo flere dager med farlig hete. Tilslutt blir områdene praktisk talt ulevelige. Dette vil føre til flere klimaflyktninger og økt press på leveområdene som ikke blir like negativt berørt.

Klimaet har alltid vært i endring. Den store forskjellen nå er at det skjer i et mye større tempo og at det er vitenskapelig bevist at det skyldes menneskelig påvirkning. Naturen er utrolig flink til å tilpasse seg, det er også mennesker, men historisk har dette skjedd over lang tid slik at både mennesker, natur og dyr har klart å tilpasse seg gradvis. Nå ser vi at endringene skjer i et så høyt tempo at det vil være en større utfordring og at det er større klimarisiko knyttet til det. Det betyr likevel ikke at hele planeten vil bli ubeboelig av klimaendringene.

Påstand 4: “68 % av alle arter blir utryddet i løpet av 50 år”

Rapporten spørsmålet henviser til har blitt feiltolket av mange. Forskningen tyder på at en gjennomsnittlig vill art har fått redusert sin populasjon med 68 % i løpet av 50 år – ikke at 68 % av artene er utryddet eller at 68 % av alle individer er borte. Det er uansett en katastrofal utvikling som krever politisk handling både lokalt og globalt. Vi må verne og restaurere mer natur, forurense mindre og respektere biomangfoldet vi deler planeten med og som vi er helt avhengige av for å leve. 

Å ta vare på biomangfoldet vårt, stanse tap av natur og bidra til mer natur kalles naturpositivitet. Forrige gang en slik avtale kom på plass tok det seks år før Norge vedtok en handlingsplan. Ingen av målene i forrige avtale er nådd. Regjeringen henger med andre ord langt bakpå i naturpolitikken. Den kanskje aller største utfordringen er at vi mennesker tar for mye plass og spiser oss inn i naturen - og dyrenes - hjem. Det er på tide å føre en annerledes natur- og arealpolitikk. Det vil også gagne oss mennesker som er helt avhengig av biomangfoldet på jorda og de økosystemtjenestene naturen leverer.

Påstand 5: “Når Grønlandsisen går inn i en irreversibel nedsmelting, vil havet stige med syv meter”

Det er mye usikkerhet rundt hvor mye is som vil smelte som følge av klimaendringene, og når man når irreversible punkter hvor man ikke får reversert eller bremset nedsmeltingen.

Forskning tyder på at en nedsmelting av hele Grønlandsisen kan medføre syv meters havstigning. Flere forskere peker også på at man uansett vil oppleve en-to meter stigning fra smelting av Grønlandsisen. Det er likevel viktig å understreke at det er stor forskjell på to meter og syv meter med havstigning – og det er fortsatt mye som kan reddes om vi iverksetter riktige tiltak raskt nok. 

Påstand 6: “Klimaendringene og naturkrisen vil forsterke seg slik at naturen kollapser og vi mister all evne til å dyrke mat”

Det er lite sannsynlig at klimaendringene vil gjøre at man mister all evne til å dyrke mat. Det vil likevel være flere områder i verden som blir ulevelige og ubrukelige for dyrking av mat, selv om man i dag kan dyrke mat der. 

Andre steder vil det bli vanskeligere å dyrke mat enn det er i dag, slik vi har sett flere sesonger i Norge de siste årene. Utfordringen oppstår når det svært mange steder i verden vil bli mer utfordrende å produsere mat samtidig som vi blir stadig flere. 

Vi må derfor ruste matsystemene våre bedre enn i dag - med null nedbygging av matjord, matlagring og økt bruk av ressursene vi har til å dyrke mat.

Påstand 7: “Det skjer lite eller ingen ting i klimapolitikken”

Det skjer for lite i klimapolitikken, og dagens vedtatte politikk på verdensbasis styrer oss mot mellom 2,1 til 2,9 grader innen 2100, ifølge FN. 

Dette er langt fra det vi trenger for å kutte utslippene vi trenger for å nå 1,5 grader. Siste slutterklæring fra klimatoppmøtet i Egypt understreker at det trengs en nedgang på 43 % innen 2030, sammenlignet med 2019-nivå om vi skal begrense global oppvarming til 1,5 grader. 

I Norge gir regjeringens politikk på sin side oss rundt 25 % kutt av CO2 innen 2030, selv om målet vårt er 55 % kutt. Man kan trygt si at det gjøres for lite i klimapolitikken. I MDG har vi prioritert politikken vår på en måte som vil gi 80 % kutt innen 2030.

Det skjer likevel ting på klimafronten, for eksempel innenfor næringslivet. Mange bedrifter ønsker å få det grønne skiftet i gang og står klare til å starte satsinger innenfor havvind, batteriteknologi, hydrogen og på en rekke andre næringer som bidrar til å omstille samfunnet. Dessverre har vi i dag en regjering i Norge som ikke møter disse ønskene, og som heller vil skattlegge fornybare industrier fremfor oljeindustrien.

Når vi sier at det skjer for lite i klimapolitikken handler ikke dette om at det skjer for lite på papiret, at det er for få mål eller handlingsplaner. Det skjer for lite i klimahandling, og det er tross alt det som bidrar til reelle klimakutt. 

Påstand 8: “Å kutte utslippene for å nå klimamålene blir veldig dyrt”

Å kutte utslipp, som bidrar til å holde global oppvarming til et minimum og dermed redusere de negative konsekvensene av klimaendringene, er betraktelig billigere enn å ta kostnaden ved stadig økende temperaturer og ødeleggelser. 

Vi må også huske at klimaendringene ikke bare er en økonomisk utgift i form av ødeleggelser på materielle ting, men det er også en enorm trussel for liv og helse for milliarder. Disse økonomiske konsekvensene vil øke i fremtiden om vi ikke handler.

Bedrifter, stater og enkeltindivider er helt avhengige av et stabilt livsgrunnlag for å kunne skape verdier. I en verden med mer flom, tørke og naturkatastrofer blir mer vanlig vil dette skape lite forutsigbarhet og økte utgifter i hverdagen for myndigheter, næringsliv og husholdninger. 

Produksjon av grunnleggende varer som mat vil også bli vanskeliggjort som vil medføre prisvekst på varer alle er avhengige av. Flommen i Pakistan fra i sommer er alene anslått til å koste landet rundt 400 milliarder. Andre anslag tilsier at hetebølger siden 1990 har kostet verdenssamfunnet svimlende 160 000 milliarder kroner. Når klimaendringene vil kunne føre til selvforsterkende mekanismer og økt risiko for naturkatastrofer, sier det seg at kostnadene vil kunne bli vanskelig å håndtere for verden på sikt.

Så det å investere pengene som trengs for å kutte utslipp er ikke bare det prinsipielt riktige av hensyn til mennesker og planeten – det vil spare samfunnet for store økonomiske tap i fremtiden.