Kisilu Musya og Julia Dahr har laget en dokumentar om livet på klimakampens frontlinjer.

Episode 22 - «Livet på klimakampens frontlinjer» m. Kisilu Musya og Julia Dahr

27. mars 2017

Klimaendringene rammer folk i dag. Men hvor hardt?

Kisilu Musya er hovedpersonen i den nye norske dokumentaren «Thank You for the Rain», og vi har snakket med ham og regissøren.

Kisilu Musya fra Kenya er småbonde og klimaaktivist. Sammen med den norske regissøren Julia Dahr har han brukt de siste fem årene på å dokumentere hvordan det er å leve med klimaendringer på den kenyanske landsbygda, og hvordan han jobber for å spre kunnskap om klima i lokalsamfunnet. Filmen om ham, “Thank You for the Rain”, hadde nettopp premiere.

I denne spesialepisoden har Lage tatt turen til København for å snakke med Kisilu og Julia om filmen, livet som bonde og om Kisilus arbeid med klimatilpasning. Vi får et sjeldent innblikk i en hverdag preget av tørke, ekstremvær og dårlig råd, men også pågangsmot, fellesskap og håp – og én ildsjels kamp mot både naturkreftene og døve politikere.  

Episode 22 – «Livet på klimakampens frontlinjer» m. Kisilu Musya og Julia Dahr

Du kan også høre og abonnere på «Grønnhetstyranniet» på iTunes og YouTube, eller i din foretrukne podkast-app.

Les mer om filmen her: http://thankyoufortherain.com

Her kan du se et utdrag: http://www.aljazeera.com/programmes/witness/2015/12/kisilu-climate-diaries-151202130224609.html


Transkripsjon av episode 22 av podkasten “Grønnhetstyranniet”, med Kisilu Musya og Julia Dahr.

Ord i parenteser – “( )” – indikerer ord eller setninger som enten er flertydige eller vanskelig å oppfatte fra opptaket. Klammeparenteser – “[ ]” – indikerer ord lagt til for tydeliggjøring.

Lage: Hjertelig velkommen til en litt spesiell episode av ”Grønnhetstyranniet”, Norges grønneste podkast. Mitt navn er Lage Nøst, og for å spille inn denne episoden, tok jeg med meg en mikrofon og hoppet på nattbussen som går via Sverige over den broen fra “Broen” og helt til Danmark og København. Der fikk jeg møte en av klimakampens frontkjempere, småbonden Kisilu Musya fra Kenya – som allerede kjenner effektene av menneskeskapte klimaendringer på kroppen. Nye, rare værmønstre påvirker gårdsdriften og livsgrunnlaget til familien hans direkte, og gjør tilværelsen vanskeligere. Derfor har Kisilu lagt inn mye innsats i å organisere lokalsamfunnet sitt til en grønn motoffensiv, blant annet i form av treplanting og informasjonsarbeid. Den lange reisen til Danmark har han tatt i anledning lanseringen av en ny dokumentarfilm om og med ham som heter ”Thank You For The Rain”. Regissøren heter Julia Dahr, og er fra Norge, og de siste fem årene har hun og teamet hennes fulgt og samarbeid med Kisilu, som selv fikk et eget kamera til å dokumentere livet på den kenyanske landsbygda og hvordan klima påvirker alt.

Jeg har selv sett filmen, og anbefaler den på det varmeste. Den gir et intimt og ganske skjellsettende innblikk i livet til Kisilu, familiefaren som sliter med å få hjulene til å gå rundt når avlingene svikter, men som likevel frivillig bruker mange, mange timer på å reise rundt i lokalsamfunnet og mobilisere andre småbønder til å danne grupper som støtter hverandre i å tilpasse seg klimaendringene og demme opp for ødeleggelsen våre utslipp av klimagasser skaper nå. Denne oppofrelsen får selvsagt konsekvenser for både familieøkonomien og Kisilus personlige relasjoner og sosiale liv, og filmen gir et sårt trengt innblikk i de menneskelige omkostningene ved løpske klimaendringer.

Da jeg hørte at Kisilu skulle til Danmark, var jeg ikke i tvil: Jeg måtte intervjue ham. Det er ikke hver dag en får sjansen til å snakke med dem som rammes først og hardest av forbruksfesten i Vesten. Jeg møtte både Kisilu og Julia på et lite konferanserom på et hotell i København. Rett utenfor vinduet til konferanserommet pågikk det bygningsarbeid under hele intervjuet, og airconditionanlegget stod på, så dessverre er ikke lydkvaliteten optimal – men samtalen var god og interessant, om enn litt kort fordi de to straks måtte videre for å forberede innsalg av dokumentaren til aktuelle sponsorer og støttespillere.

Intervjuet foregikk på engelsk, men jeg vil gjengi hovedmomentene på norsk. Hvis du synes engelsken er vanskelig å følge, så har vi også lagt ut en skriftlig versjon av denne episoden på mdg.no/gronnhetstyranniet.

Det første jeg spurte Kisilu om, var livet på gården – hvorfor han valgte det, og hvordan klimaendringene har påvirket driften. Han fortalte om hvordan metodene for jordbruk som han lærte av faren sin har blitt utdaterte i løpet av de atten årene Kisilu har vært bonde, blant annet fordi klimabetingelsene har endret seg dramatisk. Her er Kisilu:

Kisilu: I’ve been a farmer for eighteen good years. And it is because when I was young, my father also was a farmer, and we comfortably stayed depending on farming.

My father’s teachings about agriculture surely have (bounced) – are now (bouncing). So I shifted from the ways of farming that I inherited from my father, to come to modern ones. For climate is interfering with the old ways of farming.

You know, I am not old in farming. But immediately after starting farming, [after] just three years time, I realised that – surely, I am not getting harvest as I expected; as we used to harvest with my father’s farm when I was young. So, in my farming, sometimes we lack rain totally. Some other times we get one strong flood which destroys all crops. Some other times, wind affects everything – even destroying our houses. Yeah, that is what is happening.

Lage: Kisilu beskriver akkurat det samme som kenyanske meteorologer, myndigheter og klimaeksperter har observert: Årstidene har forandret seg. De forholdsvis kalde periodene pleide å begrense seg til juni og juli, men starter nå tidligere og varer lengre. Været har blitt mer uforutsigbart, og mer ekstremt. Når det er varmt er det varmere enn før, og det varer lengre. Det regner mer sporadisk, og det er vanskelig for bøndene å beregne når de bør så. Før pleide klimaet i Kenya å være preget av regelmessige sykluser, med omfattende tørke cirka hvert tiende år. På 70-tallet begynte tørken å inntreffe hvert syvende år, og det var blitt hvert fjerde år innen utgangen av 80-tallet. I 90-åra rammet tørken nesten annenhvert år, og fra 2000-tallet har ødeleggende tørke blitt en uvelkommen tradisjon, nesten årlig.

Jeg spurte Kisilu om det i det hele tatt var gode år å spore lenger, og om de høster gode avlinger noen ganger:

Kisilu: Sometimes, let’s say after five years, it is noticed that we normally have some reasonable rain, which leads to slightly some harvests from our farms. But other… in between, in the other years, totally we normally harvest nothing. Yeah. We receive no rain, or, some other times, floods. Yeah. Irregularities in the seasons. Things of that kind.

Lage: noen år gir altså rimelige avlinger. Men å kunne høste det man sår bare hvert femte år, og da bare kanskje, er ikke bærekraftig for hverken lommeboka eller psyken. Ustabiliteten er et konstant uromoment for Kisilu og de andre bøndene. Og det er ikke bare avlingene som trues av frådende naturkrefter, heller – i én særlig skremmende scene fra filmen, ruller kameraet i det øyeblikket et sterkt vindkast river taket av huset til Kisilu. Barna i familien går fra å danse seiersdans i sølepyttene når regnet endelig kommer, til å måtte huke seg sammen i frykt for den knusende stormen og flyvende blikktak. Jeg spurte Kisilu om den slags ødeleggelse kom som en overraskelse på dem, eller om det var vanlig:

Kisilu: Climate change…let’s say, slightly some years back, we had some storms, but very shallow ones. Not as serious as they are happening now. We had also some droughts, also, altogether. But not as serious as they are now. And they were far much scattered, such that, once after some years… but now, things have changed totally. They are happening frequently. And roughly, strongly. Yeah. So, apart from failing to weather what we are doing, the climate change is bringing about destructing what already we have built. So it is fighting us in both cases – what we already have in our hands, and what we are doing currently.

Julia: When we were there, there was this storm, and it destroyed the roof. But then also, some years later, you showed us some pictures that the roof had been destroyed again.

Kisilu: Yeah. Now it is happening frequently. Nowadays it is happening frequently. So, yeah – when it is starting raining, everybody’s heart is like this – thinking perhaps everything will be in a mess. Yeah. And there are cases – if not in our area, somewhere else – this has happened. Somewhere else this has happened. And that some other areas are not that much affected, so it is very strange anyway, to measure. Yeah.

Lage: Så, Kisilu, familien hans og de andre bøndene i området opplever at klimaendringene både ødelegger det de har, og gjør det vanskeligere for dem å reise seg igjen etter ekstreme værhendelser og drive videre eller bygge opp noe nytt. De har fått et ambivalent forhold til det velsignede og nødvendige regnet, fordi alle vet at sjansen for at regnet også bringer ødeleggelse har blitt større. Alle kjenner noen som har blitt rammet.

Denne felles forståelsen av utfordringene er nok mye av grunnen til at Kisilu har fått så stor oppslutning om sitt arbeid for å spre kunnskap om klimatilpasning og motstandsdyktig landbruk. I filmen følger vi ham rundt i lokalsamfunnet mens han reiser til skoler, kirker og egne selvhjelpsgrupper og snakker med folk om klima og maner dem til felles innsats for mer bærekraftig og robust jordbruk. Da jeg spurte ham om hvorfor folk lytter til ham og hvordan han overbeviser eventuelle skeptikere han møter, svarte han at nøkkelen ligger i å undersøke klimatematikken sammen med folk, og forsøke å finne svar og løsninger sammen:

Kisilu: When I was three years old in farming, it happened that there was held a farmer’s (field) school around our home area, and I joined. One thing that makes them believe in me, is they are aware that I went to that (station) of farming, and after that I was not just dictating everything: I used to tell them we had to conduct a kind of research with them, and follow the results until we get an answer. So no time we could argue, for we arrived at the answer together. And they were happy, and they (honed/owned) their research results.

Lage: Så selv om Kisilu er en svært karismatisk taler som har god kontakt med sitt publikum, noe som kommer tydelig frem i filmen, så er nok måten Kisilu knytter arbeidet sitt opp mot de levde erfaringene til landsbyfolket en viktigere årsak til gjennomslaget han har hatt. Han mobiliserer ikke bare folk til å plante trær fordi det er bra for miljøet, men tar til orde for nye driftsmåter som både er mer bærekraftige og styrker bøndenes egen matsikkerhet, blant annet gjennom fokus på kombinert husdyrhold og jordbruk og på å dyrke vekster som er mindre avhengige av regn. Bøndene ser fordeler for seg selv på kort sikt, i tillegg til fordeler for alle på lang sikt. Her er Kisilu om metodene han jobber med å spre:

Kisilu: In the field of adaptation, yes, as you have said, we normally plant trees, but we mix the trees with some crops which are short-term, so that we can sustain our lives with these short-term crops. Second: We do mixed farming. We do farming, as well as keeping livestock. Also, we have (???). All these enterprises – some do not depend (morally) on rain. When the crops that depend straight [on] rain fails, we are supported by other enterprises. So I’m (tuning) the community to see the sense of having different enterprises for their own food security.

You know, as I’ve said before: With the local community I have, one: to understand them. To know they are in your place, and what they are doing in their level means to get something for their own going. So… mine is to introduce these enterprises, and convince them that we farmers we have to find alternatives of surviving. And because it is their (food), they just feel like joining, and they join willingly. Yeah.

The way of mobilising them is also to bring them together – discuss all these things together. And that way we become strong, and also we have voice to our government, because sometimes we write proposals to our government, so that they can intervene where necessary – and when (too/due).

Lage: Kisilu tror altså at det at folk samles i grupper for å dele erfaringer og diskutere utfordringene sammen gjør dem både mer motstandsdyktige og åpner for større innflytelse overfor politikere, og at denne styrken som ligger i fellesskapet er en av grunnene til oppslutningen om selvhjelpsgruppene hans.

Han er også opptatt av å mobilisere, utdanne og motivere ungdom, fordi det er et langsiktig prosjekt å reparere livsmiljøet på jorda etter skadene fra klimakrisa.

Kisilu: For now, having understood that gradually we arrive to the place we are as it pertains to climate change, it means also we have to take a long-term step – a long-term plan – to repair it. Which means generations and generations need this education. So apart from the grown-up people, we also engage youth in this – even in primary schools, secondary schools. Yeah. Information should go to everybody, so it is a sustainable kind of information – in the brains of everybody, and in generations (this time).

Lage: Innsatsen Kisilu har lagt inn i informasjonsarbeidet i lokalsamfunnet sitt, bærer frukter. Selvhjelpsgruppene hvor landsbyboerne kommer sammen for å dele kunnskap om utfordringene sine og mulige løsninger har blitt flere, og bidrar til at nye, og, ifølge Kisilu, mer ansvarlige perspektiver på jordbruk slår rot. Det har kanskje ikke ført til rekordavlinger, men lokalsamfunnet bygger raskt opp motstandsdyktigheten i takt med at klimaendringene øker i intensitet. At bøndene nå tenker seg om to ganger før de driver videre som før, gjør at de går fra å være bare bønder til å bli en slags forskere på klimatilpasning, mener Kisilu – og dette gir ham håp for framtiden.

Kisilu: I am very happy. When I just go around within my community, the way they are behaving, the way we have been doing things. Before we harvest that much, I’m (boasting) on the way they are now approaching things: The way they are now organizing themselves, you know. Not necessarily harvesting – but you can as well start seeing peo ple approaching things in a very new perspective, and this time a very reasonable approach. So, one: bringing people together to one understanding, and this time a positive understanding. Everybody (who are being disciplined), to whatever activities is he or she’s doing, not to cause the same problems as we used to do. So we are farming reasonably and friendly to [the] environment. Whatever we are doing, we have to give it a second thought. So we are (converting) these farmers to a research farmer, you know – a technical farmer, not just a mere farmer. Yeah. Whether there is rain or not, you find that they are very much confident because they have an alternative. One: We depend on the rains, we select seeds that can tolerate and can mature within the short time, with that little amount of rain. Second: We have an alternative; in case it doesn’t rain, we shift to irrigation. So, yeah, that way you find that the community’s getting resilient – speedily, that is.

Lage: Filmen om Kisilu, “Thank You for the Rain”, er en helaftens dokumentarfilm hvor vi både får se Kisilu og familien gjennom linsen til kamerateamet som følger ham hakk i hæl, men hvor vi også får dette konvensjonelle perspektivet supplert med klipp fra Kisilus egen videodagbok. Jeg spurte Julia om bakgrunnen for dette fortellertekniske grepet.

Julia: Thank you for the question, that’s a very important question. It’s been important for me all the way, like… if we were going to tell this story… I really wanted to tell the untold story of the human impacts and the psychological impacts of climate change. Because the people who are the most affected, are the people who did the least to contribute to it, and also the people who are the furthest removed from power, very often. And to raise those people’s voices, that’s why we made this film. And then of course it was very important to have a very close collaboration, so that it was possible to get that voice across as much as possible. And so Kisilu – yeah – requested a camera, and we came into this collaboration where we had both points of view: Kisilu’s point of view, with his camera and his video diary, and our point of view with our camera. And I think that’s what makes this film so special, and actually lifts the whole climate justice topic to a new level. And it really gives a voice to the people at the frontline of climate change. And I think Kisilu has been extremely brave in what he’s sharing with us through his camera, and that intimacy… I don’t think it would have been created without Kisilu requesting this camera to tell his story.

Lage: Kisilu har selv sagt at han aldri hadde møtt en filmskaper før han traff Julia, og heller ikke sett en hel film, siden han bor avsides uten elektrisitet. Jeg spurte ham hvordan den plutselig konstante filmingen ble mottatt av familien og lokalsamfunnet, og svaret hans gav uttrykk for det som virker å være Kisilus grunnholdning til mellommenneskelige relasjoner; inkluderer du alle, så går det stort sett greit:

Kisilu:  At first I started with my own family, where we all cooperated. And then the [neighbours], seeing what is happening with my family, they came and started asking “what is happening?”. We did the introduction to them, and what is likely to happen, what is going on. So they felt as if they can be included in the filming. So it opened a chance of everybody also to participate. That is what it (grew up to) the whole area. Through explaining it well, and addressing what is happening, and creating awareness what is now being… what are the findings about.  

Lage: Akkurat som Kisilu brukte selve filmingen i lokalsamfunnet som et springbrett for å skape oppmerksomhet om klima og klimatilpasning, er det tydelig når man ser den ferdige filmen at dette er en dokumentar med et budskap. Målet er ikke å dokumentere livet på den kenyanske landsbygda i seg selv, men å skape forandring. Jeg ba Julia fortelle om hva de vil oppnå med filmen: 

Julia: Yeah, so, to me, the whole reason why we started making this film is – as you say – to have an impact with it. And we’re here now in Copenhagen to pitch part of our impact campaign, and how we can do that together, the whole team. And we already started in Kenya, we have an impact team working already, on how we can bring the film to communities – to make them see… be more aware of climate change and to see what Kisilu and his community is doing. And Kisilu has already done a pilot with trailer screenings, which sparked great discussions. So it’s a way of getting people together, start to talk more about it, and hopefully also get them to form more self-help groups, and to follow Kisilu’s model. So that’s one thing we’re targeting, that’s gonna be in East-Africa.

But then of course we also need to target the big emitters in US and Europe, so that’s the other part of the campaign which we’re working on now to develop. And that’s going to be, then, trying to get strategic screenings for politicians and in political forums, and also to bring it to communities and team up with civil society – as far as we can go to get community screenings and really get people engaged. Because I think it’s a story that speaks to your heart, and I think after you’ve seen it, you just can’t continue doing just the same. I think everyone feels the urge to join the movement for climate justice. And for us it is important to hold the leaders accountable to the goals they made in Paris, and it needs to be something more… of course I’m a big fan of eating less meat or riding bikes, I think we should all do that, but we need to also put pressure on our politicians, and to make something bigger together. So it’s really building on Kisilu’s collective model.

Lage: Innsikten i Kisilus kamp for å mobilisere bønder i Kenya til klimasaken, skal altså mobilisere politikere i Vesten og land som slipper ut mye klimagasser til å skjerpe seg. I filmen følger vi da også Kisilu i det han reiser fra gården for å få makta i tale. Han drar både til Norge og til klimakonferansen COP21 i Paris i 2015, møtet hvor den globale klimaavtalen som trådte i kraft i fjor ble vedtatt. Jeg spurte ham om han opplever at politikerne og byråkratene han snakker med lytter til ham i det hele tatt:

Kisilu: Only some few. Or, actually, not…yeah, they are listening, but they are not taking action. Some others are hiding, because if I like to see them, listening – like when I was in Paris, I targeted some people to listen to my voice, probably I could not find them. I don’t know where they were. But, the majority are listening – and also, they reacted through questions and what have you – eventually, like, when we were in Paris – they signed [the Paris agreement]. Although the signing is not that mighty strong as I expected. But altogether it’s a little bit better than other COPs before COP21.

Lage: Så, selv om mange lytter, er det få som handler – og når de først handler, så er de ikke handlekraftige nok. Parisavtalen ble en skuffelse for Kisilu, men bedre enn ingenting. Det er tydelig at han i utgangspunktet forventer den samme dedikasjonen fra verdens ledere som den han selv greier å mobilisere. I en av scenene i filmen som gjorde størst inntrykk på meg personlig, blir Kisilu under klimatoppmøtet informert om at den indiske statsministeren Modi skal ha sagt at India burde få slippe ut mer CO2, siden Vesten har fått tjene seg rike på karbonforurensning så lenge, og India burde få slippe til. I et rent rettferdighetsperspektiv er ikke dette et helt urimelig krav, siden India og andre lav- og mellominntektsland har minimal skyld i utslippene som har hopet seg opp i atmosfæren siden den industrielle revolusjonen, men Kisilus intuitive respons var at “nei, Modi burde ta tilbake den uttalelsen og tenke om igjen”. At en mektig leder påberoper seg retten til å forurense mer, fremfor å mane til felles innsats mot forurensningen, er ikke konstruktivt, ifølge Kisilu.

Kisilu: Climate change must be understood to everybody as a global issue. I believe we all contributed to it. And some others contributed more than others. Including that leader. So I suggest he needs to  be in the front line of repairing what has been gone astray. Instead of (deliberately) refusing to join, and having this rough talk… Yeah, trying to kill other’s spirit of joining and fighting.

Lage: Kisilu og hans kone Christina har syv barn. I filmen får vi et innblikk i hvordan de hele tiden må sørge for å holde de økonomiske hjulene i gang slik at de får betalt for skolegangen til barna. Familien lever under et stadig press for å få endene til å møtes, samtidig som mye energi går med til det frivillige og ubetalte klimaarbeidet – som er selvsagt er minst like nødvendig for barnas framtid som skolegangen er. Jeg spurte Kisilu om han også lærer ungene sine om klimaendringene, og om de i så fall forstår hva det er.  

Kisilu: The climate change has become a day-to-day discussion in my home. So it is through this discussion that every child – every my child is aware that I’m working on climate change, and I have described already what climate change is. And also nature has also educated them what it is – this and that. To prove: One of my daughters (was very utterly disturbed), until (she) thought I must be present so as I can create a defense on her. And she requested to me not to die, you know. She doesn’t know whether dying is obvious and comes from a supreme person. She requested to me not to die. It is from that point of it I discovered that we are sharing the same feeling with the children. Although they are young, but…they are seeing, and they are thinking also.

Lage: Ungene har altså ikke bare et begrep om klimaendringer, men direkte erfaring med hva det kan innebære, og gir uttrykk for en lignende uro for framtiden som den Kisilu selv føler på. Avslutningsvis spurte jeg både Julia og Kisilu om de opplever at arbeidet med filmen har forandret livet deres på noen måte.

Julia: Yeah, I think it has very much changed my life, seeing the unpredictable weather that close. Of course I kind of heard about it, but now…I know much more about it. I can’t say I experienced it as Kisilu of course, but now we are so close friends, and I have a very close friend who’s seen this – every day. So that’s one way. I know much more, I felt it much closer. And that’s what we’re hoping to do with the film as well, because you all get to know Kisilu. And I hope you all will feel that you are his friends, and that we need to join in what he’s doing and [join] in his fight. But it, yeah…and it’s also changed… I got a great friend, and a great collaboration. And we’ll be working together, like – now the film is finished, but we’re only half done. Now, this is when we’re gonna make impact together, so the collaboration continues, and what we’re gonna create together.

Kisilu: Yeah, the way of thinking and understanding things now is very different, because – sure – nowadays, to live alone means to die. You have to live with others. For discussion, for your own safety, you know. For now, when I am addressing this climate change, it needs a lot of discussion, a lot of interaction. Yeah. A lot of advising, you know. But you can’t discuss something when you are alone, so it needs everybody to be friend to (each other) globally. So that’s a very big lesson, according to me. Network is very important in this, teamwork. Respect in one’s opinion, yeah. Training yourself to listen, even if we are used to not listening – you have to train yourself to listen this time.

Lage: Til sist spurte jeg Julia når vi i Norge kan forvente å få se filmen. Og det er ikke før til høsten for de fleste av oss kanskje, så det er bare å smøre seg med tålmodighet. Men det finnes måter vi kan hjelpe med å framskynde tilgjengeliggjøringen på. Her er Julia:

Julia: We’re waiting to know what kind of broadcast plans we’ll get in Norway. At least for broadcast, it’s not gonna be before the autumn. But we’re teaming up with a lot of civil society in Norway, and with Klimavalgalliansen, to bring it out in different local community screenings before the elections in Norway. And that’s also something that we would love your help with: If you know of anyone who wants to arrange a screening or who are eager to use the film, we would love to hear from you, and you can get more information on our website, www.thankyoufortherain.com, and also we would love to bring it to cinema as well. But that’s also something…these films are really hard to get an audience to attend to, so that’s also something where we’re going to need a lot of help to mobilise people. And we’re gonna try to convince the cinemas that this is a film that needs to go to cinema, but we’ll only make that if we can also bring the audience to the cinema. But we’re gonna do our level best, as Kisilu says: we always do our level best.

Lage: Thank you very, very much, both Julia and Kisilu, for joining me. It was a very pleasant talk, and I wish you the best of luck with your work, and I will ensure that I will work as hard as I can on my part as well. So we’ll see…we can make it, I’m sure.
Kisilu/Julia: Thank you also.