Den grønne ideologien

– Gårsdagens ideologier kan ikke løse framtidens problemer, skriver Ingrid Liland, nestleder i MDG.

19. desember 2022 ble verdens land enige om en ambisiøs naturavtale. Å følge den avtalen betyr et globalt paradigmeskifte. "Nå er det naturens tur", har det blitt sagt.

Flere spørsmål tvinger seg fram: hvorfor har det ikke vært naturen sin tur til nå? Hvorfor har regjering etter regjering i Norge bygget ned natur og vært med på å skape ei naturkrise? Hvorfor må det et paradigmeskifte til for å ta vare på selve livsgrunnlaget?

Det grønne alternativet

Svaret er åpenbart: 1900-tallets dominerende ideologier tar ikke nok hensyn til naturen. For å løse naturkrisen trengs nytenking. Grønne partier har derfor vokst fram som alternativ til røde og blå over hele verden.

I tillegg til å bygge på det beste fra rød og blå ideologi, har grønn ideologi med seg en grunnleggende erkjennelse: mennesket er en del av naturen. Vi kan ikke vinne om vi kjemper mot naturen. Politikken og økonomien må spille på lag med den.

Den røde og blå ideologien har til felles at de ønsker velstandsvekst for mennesket. Det har løftet mange ut av fattigdom. Det har sikret fordeling av velferd og makt. Det har gitt oss et fantastisk, unikt samfunn her hjemme i Norge.

Men både den røde og blå ideologien har latt være å ta innover seg at livsgrunnlaget på jordkloden er den mest grunnleggende rammebetingelsen for vår velferd.

Dagens ledere avgjør framtiden

Oppvokst i et norsk kystsamfunn var det tidlig klart for meg at menneskets gode liv er helt avhengig av naturkreftene og det vi kan høste av naturen. Men de siste århundrene har mennesket blitt så dominerende at naturens utvikling også er avhengig av hva vi gjør.

Våre politiske ledere har ansvar for at naturen kan forsyne oss med det vi trenger: mat, rent vann, ren luft, stabilt klima og robuste økosystemer. Ikke bare i dag, men i framtiden.

Målet for all politikk må være gode liv for alle, for alltid. Kortsiktig gevinst og økonomisk vekst kan ikke gå på bekostning av naturens tålegrenser. Det høres så selvfølgelig ut, men verken vi eller andre velstående land har klart å lage velferd uten å overbeskatte naturen.

3/4 av forbruket vårt går utover det som hadde vært vår andel av jordens ressurser. Det er ei gjeld som folk andre steder i verden, og de som kommer etter oss betaler.

Sammen kan vi kreve endring!

Nå møter vi ressursveggen. Prisstigning i samfunnet, strømkrise, klimakrise, naturkrise, krise i verdens matsystemer er alle symptomer på at vi nærmer oss terskelen for hvilken menneskelig aktivitet jorden tåler. Den røde og blå ideologien har sett seg blinde på kontrakten mellom individet og staten, og glemt at det er naturens ressurser som setter rammene.

I krisetid er det lett at grupper settes opp mot hverandre. At politikken blir en kamp mellom grupper, der noen må vinne og noen må tape. At vi må velge mellom gode liv for oss, og folk langt borte. Mellom naturen, og folks velstand. Mellom å takle krisen her og nå, og bygge samfunnet for neste generasjon.

I stedet kan vi forene gruppene og kreve av våre politiske ledere at alle skal ha rett på gode liv innenfor naturens tålegrenser. Den norske velferdsmodellen ble skapt nettopp fordi vi en gang valgte å ikke sette grupper opp mot hverandre, men heller utvide hvem samfunnet, økonomien og demokratiet skulle være til for. Vi gjorde det gjennom samarbeid og felles mål. Vi skulle sikre velferd for alle. I dag er ikke alle med. Skal velferdssamfunnet overleve tiden vi er inne i må vi igjen favne enda bredere: de mest sårbare blant oss, folk langt unna, dyr og natur og fremtidige generasjoner.

For alle, for alltid

I kampen for solidaritet i dette århundret må vi inkludere de gruppene som havner utenfor de røde og blå skylappene. Samtidig som vi løfter folk i Norge og verden ut av fattigdom så vi skape og fordele verdier uten å ødelegge naturen. Derfor bygger grønn ideologi på solidaritet med alle mennesker, med dyr og natur, og med framtidige generasjoner.

Den norske debatten skjer først og fremst i spenningen mellom rødt eller blått. Men det finnes grønne krefter i alle partier – Miljøpartiet De Grønne har selvfølgelig ikke enerett på på grønn ideologi.

Men så lenge diskusjonen skjer mellom rødt og blått, er sjansen stor for at naturen taper nok en gang, tross all verdens naturavtaler. Bruker vi heller krisetiden til å diskutere hvilke grønne løsninger, har vi muligheten til å gjøre noe virkelig historisk: sikre gode liv for alle, for alltid.

Hva synes du? Bli med i diskusjonen på Facebook!

Teksten ble opprinnelig publisert i Adresseavisen 2. januar 2022.