Foto: Chris-Håvard Berge (CC)

En lykkelig slutt på oljeeventyret

24. april 2017

Miljøpartiet De Grønne foreslår å fase ut norsk olje og gass over en 20-årsperiode, og bygge opp grønne arbeidsplasser. I stedet for å spille russisk rullett med klodens klima og Norges økonomi, vil vi satse på trygge norske arbeidsplasser.

Tirsdag 25. april diskuteres Miljøpartiet De Grønnes forslag om en forsvarlig utfasing av norsk oljeutvinning i Stortinget. I vårt forslag ber vi, kort oppsummert, regjeringen om å:

  1. Legge frem en plan for utfasing av petroleumsvirksomheten i perioden 2018-2040.
  2. Fjerne subsidier og skattefordeler til petroleumsnæringen.
  3. Legge frem en virkemiddelpakke for etablering av 10.000 nye jobber hvert år til erstatning for arbeidsplassene i petroleumssektoren.
  4. Legge frem et scenario for lønnsomheten på norsk sokkel som tar høyde for at den langsiktige oljeprisen kan bli halvparten av det som legges til grunn i Statoils analyser.
  5. Trekke Statoil ut av fossil energiproduksjon i utlandet og sette i gang en omstilling til et globalt fornybarselskap.
  6. Gjennomføre en risikovurdering for hvilke felt risikerer å aldri bli lønnsomme.
  7. Lage en petroleumsmelding om norsk olje- og gasspolitikk i lys av klimautfordringen og redusert oljepris.
  8. Gjøre det mer gunstig for oljeselskapene å investere i fornybare energiprosjekter.
  9. Etablere en avgift på olje- og gassaktivitet som går til et eget feltavviklingsfond for å redusere statlige kostander ved feltavvikling.

Det er to grunner til at vi foreslår dette:

Grunn 1: Klimaet tåler ikke olja

I Norge slipper vi ut litt over 50 millioner tonn CO2. Men norskprodusert olje og gass forårsaker omtrent 500 millioner tonn CO2-utslipp globalt hvert år. Så langt har Norsk olje og gass bidratt med rundt 16 milliarder tonn CO2 til atmosfæren. Hvis vi tømmer det som er igjen av olje og gass på norsk sokkel, betyr det 16 milliarder nye tonn med CO2.

Derfor er det et stort paradoks at beslutningene om å tildele nye oljefelter i Norge tas med mindre politisk kontrovers enn noen øres endring i drivstoffavgiften. Norge skryter av å ta en «lederrolle» i klimaforhandlingene, mens vi lukker øynene for de enorme klimakonsekvensene av vår største bransje. Selv om disse utslippene ikke telles på Norges regnskap, kan vi ikke si fra oss ethvert ansvar.

Nyhetssiden Carbonbrief anslår at vi har fire år igjen av dagens globale utslipp før vi er ute av stand til å nå 1,5-gradersambisjonen i Paris-avtalen. Mens verden tidligere har forsøkt å etablere et ovenfra og ned-rammeverk internasjonalt, har man nå gått over til nasjonale kutt kombinert med regionale og bilaterale samarbeid. Norge er i forhandlinger om en klimaavtale med EU som kommer til å skjerpe kravene til nasjonale utslippskutt. Regjeringens eget forslag til klimalov foreslår at Norge skal kutte mellom 80 og 95 prosent av klimagassutslippene våre innen 2050.

2050 høres ut som om det er langt inne i framtida, men det er ikke lenge i oljepolitikken. Det tok 40 år fra åpning av Goliat-feltet for oljeleting til feltet kom i drift. Tror vi virkelig at vi både kan løse klimautfordringene og satse på nye tiår med enorme investeringer i olje?

Både denne regjeringen og den forrige har fremhevet verdien av å ha «to tanker i hodet på en gang». Men vi ser stadig tydeligere bevis på at disse to tankene ikke lar seg kombinere. Det er ikke mulig å stoppe klimaendringene hvis alle oljeproduserende land gjør som Norge, og sikter mot maksimal olje- og gassutvinning de kommende tiårene. Vi har ingen garanti for at Norge vil vinne et slikt kappløp, men det vi kan være sikre på, er at karbonbudsjettene ikke tåler det.

Grunn 2: Norge vil tape i framtidens oljemarked

Den ferske rapporten fra IEA og IRENA «Perspectives for the energy transition: Investment needs for a low-carbon energy system» anslår at bruken av fossil energi vil være redusert til en tredjedel, og at oljemarkedet vil til 45 % av dagens nivå i 2050 dersom verdenssamfunnet investerer for å nå togradersmålet. Dette vil gi en 66 % sjanse til å klare det. Vi snakker med andre ord om stor risiko. For å være på den sikre siden, bør verdens land bort fra fossil energi enda raskere.

Logikken tilsier at den minst forurensende og billigste oljen og gassen vil vinne konkurransen i framtiden, når etterspørselen etter fossil energi stuper. Norsk olje og gass er ikke konkurransedyktig på noen av disse punktene:

–          Olja er for dyr: En studie publisert i Nature i 2014 peker på at all arktisk olje og gass må utelukkes i et slikt scenario – fordi den er for dyr.

–          Norsk olje er ikke verdens reneste, slik regjeringen ofte har hevdet: Som NRK Brennpunkt kunne avsløre i fjor, inneholder de to gigantfeltene Gahwar og Safniya i Saudi-Arabia langt større petroleumsreserver enn hele norsk sokkel, og de kan utvinnes med lavere CO2-utslipp per tønne. Ingen av dem ligger heller i sårbare fiskeområder.

Allerede ser vi flere eksempler på at norsk oljebransje taper konkurransen. Gasskraftverk i Norge har blitt et tapsprosjekt, og Statoil har tapt penger i hundremilliardersklassen i sine mislykkede forsøk på å satse i utlandet. I stedet for å forsøke å gamble enda mer med fellesskapets penger, bør vi bygge opp bærekraftige næringer.

Bare et ekte grønt skifte i norsk økonomi bort fra oljeutvinning kan gi en trygg og bærekraftig økonomisk kurs for Norge. Denne politikken kommer ikke til å bli vedtatt i Stortinget i dag, men den kommer til å bli vedtatt i framtiden. Skiftet fra fortidens fossile løsninger er uunngåelig.