Johan Galtung hevdet i 1989 at et betydelig politisk paradigmeskifte var på trappene, den blå–røde-aksen skulle endre seg betraktelig, og på vei ned møte en ny akse bestående av de grønne mot de brune. Dette er nå i ferd med å skje, tolker vi EU-valget rett. Det er ikke lenger like lett å skille de såkalte blå og røde partiene fra hverandre. De ser ut til å svinge seg i den samme markedsliberalistiske valsen. Det som nå skimtes i horisonten er den grønn–brune aksen. Men det er noe som ikke stemmer. For de færreste europeere gidder å ta sine valg på alvor. Sitater fra flere europeiske aviser viser en politikerforakt som er i ferd med å kapre sofaen. Og disse sofavelgerne utgjør faktisk over halvparten av de om lag 388 millioner stemmeberettigede ved EU-valget. Det blir spennende å se hvor mange som orker å reise seg i september.
De høyreradikale kreftene sveiper over Europa, og feier med seg alle som hviler blikket for lenge på fiendebildet tegnet av religionen islam. Og vær ikke i tvil, brune sympatisører stiller til valg, og de stemmer. Med disse sterke strømningene har den grønne bevegelsen blitt en viktig motpol til en ellers frådende høyrebølge. Kampen mellom reduksjonisme og holisme er i gang. Og det er på alle måter en verdikamp.
Hvilke verdier har så mennesker i Sør-Korea, Uganda, Peru, Nepal, Pakistan, New Zealand, Papa Ny-Guinea, Egypt og Russland til felles? Og er ikke Norge et lite rikt land i nord avsondret fra den ellers så brutale virkelighet? Nei, denne reisen er vi på sammen. Den grønne bevegelsen samles rundt flere grunnleggende aspekter: frihet, mangfold, solidaritet, feminisme, sosial rettferdighet, grasrotdemokrati, desentralisering, økologisk visdom, ikkevold, personlig og global bevissthet og ansvar. Og ikke minst, vårt mest upopulære kort her hjemme, økt livskvalitet fremfor økt levestandard. Vi er det eneste norske partiet som eksplisitt går til valg på redusert forbruk. Ikke særlig taktisk!
«Tenk stort, stem grønt!» roper vi i stedet. Og noen lytter. Europaparlamentet teller nå 53 grønne seter, en rekordøkning som vitner om en grønn tendens i store deler av Europa. I Frankrike kom Eva Joly inn i EU-parlamentet for Frankrikes grønne parti, Europe Écologie/Les Verts med 16,2 % oppslutning. Belgia har to grønne partier hvorav Ecolo fikk 23,3 % av de belgiske stemmene ved EU valget. Heldigvis. For på den motsatte siden har vi blant annet det finske nasjonalistpartiet «De Sanne Finner», som også økte stort, fra 0,5 til over 9 %. Dansk Folkeparti gjorde også et brakvalg. Det samme gjorde andre radikale partier på ytterste høyre flanke, som det Britiske Nasjonalistpartiet (BNP) og det nederlandske Frihetspartiet.
I de fleste land vil den grønne bevegelsen fortsette å være rene opposisjonspartier, selvsagt, siden De Grønne ofte ønsker en grunnleggende systemendring. Det er for eksempel ikke sannsynlig at De Grønne i Pakistan vil overta ledende maktposisjoner med det aller første. Pakistans grunnpilarer er «Peace, Grassroots Democracy, Social Justice and Ecological Wisdom.» Disse prinsippene deler de med den globale sammenslutningen av grønne partier, Global Greens, som ved forrige kongress i Brasil i 2008, hadde 78 land representert. De Grønnes sosiale program bygger på like rettigheter, uavhengig av kjønn, rase eller legning. Noen land har derfor fått en ny politisk æra som følge av De Grønne, en strømning som anerkjenner kvinner, selv i et landskap hvor de etablerte partiene mener vi bør leve uten rettigheter. Menneskers rett til å elske hverandre, uavhengig av legning og tro,og omsorg og respekt for naturen, som De Grønne er mest kjent for, ligger naturlig nedfelt i mange mennesker, men altfor mange kommer ikke dette bevissthetsnivået før magen slutter å skrike av sult, og redselen for å miste livet og de man elsker minsker. For andre, er fråtseri og frykt for det ukjente like lammende. Den Grønne politikken handler om solidaritet, på tvers av abstrakte grenser.
Våre velgere og medlemmer over hele verden vet at det ikke bare er ved politiske valg at verden forandres. Vår virkelighet kan forandres utifra de personlige valgene vi tar. Det betyr at mange velger å leve sitt liv i dialog og samhørighet med våre prinsipper. Dette gjelder også de nitten afrikanske grønne partiene, selv om de ikke lever under våre forutsetninger. Flere nasjoner som realistisk sett kanskje kunne være bærere av en nagende aversjon mot vesten, vår utnyttelse, undertrykkelse og korrumperende virksomhet, har også sterke grasrotbevegelser som styres etter ikkevoldelige, demokratiske og økologiske prinsipper. Disse felles verdier er, slik jeg ser det, er en sårt tiltrengt kraft i det ellers aggressive og maktsyke hierarkiet som omgir vår klode. De Grønne er tjent med sin langsiktighetstenkning, og det å fortsette å være et dynamisk og bevisst parti, i takt med tiden. Vi mennesker kan ikke fortsette å klynge oss til bakstreverske «sannheter», holde fast i systemer og strukturer som gjør oss syke, og som utarmer ressurser og menneskeliv over hele kloden. Det er vårt valg. Ta det.
Tanja Caldecourt,
talsperson Oppland MDG
