Foto: Adam Billyeald

Last ned:

• Prinsipprogram

• Nasjonalt arbeidsprogram 2009-2013: Bokmål | Nynorsk

Merk: I lokalvalgkampen har lokallagene våre ofte egne lokale programmer som komplementerer de nasjonale. Dette gjelder f.eks. alle de store byene som Oslo, Bergen og Trondheim.

Felleseuropeisk valgmanifest

Her kan du lese det felleseuropeiske valgmanifestet som Miljøpartiet De Grønne var med på å vedta og som ligger til grunn for De Grønnes arbeid i Europaparlamentet: En grønn fremtid for Europa

Du kan også lese en utførlig redegjøring for vår energipolitikk her: Grøn energi i blå økonomi?

Kontakt oss!

Vi erkjenner at vi ikke har fullstendige løsninger på alle problemene menneskene står overfor. Vi stiller oss derfor ydmyke overfor fagkompetanse, forskermiljøer og organisasjoner som deler våre mål, og arbeider hele tiden med å videreutvikle politikken vår.

Du er velkommen til å kontakte oss eller kommentere de enkelte programpunktene her på mdg.no – vi gjør vårt beste for å svare alle innen 24 timer.

Foto: blubee

Ingen energibruk kan vokse evig

Omfanget av fornybar energi på jorda er teoretisk sett enormt, og ingen begrensende faktor i seg selv. Men energibruken vår kan ikke sees isolert fra de aktivitetene den legger grunnen for, og som i sin tur gir andre problemer: Materialbruk, arealkrav og forurensning. Derfor kan ingen form for energibruk vokse evig. Med fortsettelse av dagens vekstdrivende økonomi vil nye energiformer kun være en utsettelse av problemet. En viktig del av klimapolitikken vil derfor være økonomisk nyorientering. Parallelt med utslippsmål for klimagasser må det settes nasjonale tak på den totale energibruken per innbygger.

Effektive og rettferdige tiltak

Klimautfordringen er en sak for å legge prinsipper til side og få i gang raske og effektive tiltak. Tiltakene må likevel ha folkelig oppslutning for å lykkes. Sosial profil er derfor avgjørende både innenlands og internasjonalt. Miljøpartiet De Grønne ser personkvoter som et rettferdig og effektivt tiltak for enkelte varer og tjenester som er enkle å registrere bruken av, og som det ikke finnes reelle alternativer til på kort sikt.

Norge kan bidra raskt og mye

Uansett hvor internasjonale forhandlinger fører oss, mener Miljøpartiet De Grønne at Norge må gå foran med offensive tiltak: I første rekke stans i videre nyutvinning av olje og gass, parallelt med omfattende og kontinuerlig ENØK-innsats i alle sektorer. Med visse unntak regner vi det da som realistisk å dekke samlet norsk stasjonær og mobil energibruk med ren energi uten nye utbygginger. Slike blir eventuelt nødvendige først når eksport kommer på tale, og det må da gjøres en grundig drøfting av hvilke energikilder og teknologier som er ønskelige.

Energirike land må dele med seg

At energiselskapene i et fritt energimarked spekulerer i eksport av strøm kan ikke hindre oss i å vurdere gode fellesskapsløsninger over landegrensene. De rene energiressursene er svært ulikt fordelt i verden, og vi er blant de rikeste i så måte. Miljøpartiet De Grønne ønsker en kraftig satsning både på ENØK og utbygging av nye energikilder, som bidrag til regional selvforsyning med klimanøytral energi. Vilkåret er at fossil- og kjerneenergi faktisk erstattes, og at samarbeidslandene har en offensiv strategi der egne tiltak innen ENØK og fornybar energi ligger til grunn. Nyutbygginger må underlegges strenge lokale miljøhensyn.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. At all energipolitikk ses i sammenheng med økonomi og forbruk generelt.
2. En ny «Kyoto-avtale» der alle land er med, og der et tak på samlede globale utslipp som innebærer global klimanøytralitet i 2050 ligger til grunn; at hovedfokus for utslippsreduksjonene blir på de f.eks. 10 000 største globale punktutslippene og tilhørende konsern/stater, med oversiktlige og reelle nedtrappingsplaner finansiert i fellesskap.
3. At Norge uansett global avtale setter opp en nasjonal plan for klimanøytral selvforsyning med all stasjonær og mobil energibruk innen 2020; at planen skal tallfeste sektorvise utslippsmål i absolutte tall på CO2-ekvivalenter; at ENØK i videste forstand må prioriteres før nyproduksjon av ren energi.
4. At Norge om mulig samarbeider med naboland om regional klimanøytral selvforsyning via ikke-kommersielle forpliktende avtaler – også her må ENØK prioriteres først.
5. At tiltak i fjernere land (f.eks. CDM-tiltak) må komme i tillegg til slik selvforsyning.
6. Å innføre krav om at en andel av energiforbruket i alle store nybygg skal dekkes av alternativ lokal energi (f.eks. bio-, sol-, berg- eller havvarme, vindmøller).
7. Å trappe opp moderniseringen av eksisterende vannkraftverk for å øke effektiviteten.
8. Positivt fokus på vegetabilsk mat; redusert kjøttproduksjon.
9. Utprøving av toprissystem og/eller personkvoter som erstatning for avgifter på strøm.
10. At klimatiltak skal utformes slik at de ikke rammer sosialt skjevt.

Du kan også lese en utførlig redegjøring for vår energipolitikk her: Grøn energi i blå økonomi?

Foto: Helle Bakke

Tilbake til politikken

Miljøpartiet De Grønne ser det som et gode å kunne reise for å se andre folk og steder. Ordinær reising i jobbsammenheng er et nødvendig onde som kan og bør reduseres. Varetransport kommer i en mellomstilling, der mye er positivt og mye er overflødig. Den samlede trafikken er likevel en alvorlig trussel mot natur, liv og helse, og at den generelt øker i takt med økonomien ellers utgjør en alvorlig utfordring. Grønn samferdselspolitikk handler om redusert transportbehov, ny teknologi og rettferdig fordeling av reisemuligheter.

Bilen trengs ikke overalt og ikke hele tida

Biltrafikken er en direkte årsak til klimaendringer, skogog fiskedød, avlingsskader og alvorlige sykdommer. I Norge er hundretusenvis alvorlig plaget av veistøv, eksos og trafikkstøy. Trafikkulykkene koster hundrevis av menneskeliv og fører til titusenvis av personskader. Landskap, dyrkamark og bomiljø vil fremdeles bli vandalisert dersom vi fortsetter samfunnsplanleggingen på bilismens premisser. Bil og drivstoff er like fullt nødvendig mange steder i Norge, og vil lenge være det – dette må samferdselspolitikken ta hensyn til.

Jernbane er hovedregelen

Miljøpartiet De Grønne mener at elektrisk bane må være hovedpilaren både i bytrafikken og i lengre landtransport. Godstogene må ha egne vogner for kjøretøyer, med svært rimelige billettpriser for bilog trailersjåfører. Vi vil bygge nye høyhastighetsbaner og oppgradere eksisterende jernbanestrekninger i stedet for fortsatt kapasitetsøkning i veinettet og flytrafikken. Vi vil likevel støtte bygging av omkjøringsveier rundt tettsteder og tunneler forbi rasutsatte områder, der kollektivtrafikk alene ikke kan løse utfordringene.

Skipsfart for framtida

I store deler av Norge og verden er sjøveien en naturlig og viktig samferdselsåre. Naturinngrepene er få og ulykkesfrekvensen lav. Dagens båttrafikk er likevel sterkt forurensende. Hurtigbåter kan sammenlignes med fly i så måte, og må kun brukes der de av naturlige grunner er det eneste hurtige alternativet. Også for skipstrafikken må det utvikles teknologi for rene energikilder og mer effektive skrog.

Alternativer til flytrafikk

Flytrafikken har med god grunn blitt et symbol på klimabelastningen i rike land. Den er raskt økende, tekniske alternativer finnes knapt på tegnebrettet engang, og mye av flytrafikken er et luksusog overskuddsfenomen. Miljøpartiet De Grønne vil styrke alternativene til flytrafikken.

Til fots og på sykkel

Ingen reisemåte er så energisparsom, miljøvennlig og tilgjengelig som gangog sykkeltrafikken. Miljøpartiet De Grønne vil fremme disse alternativene i byer og nærmiljø, ved å prioritere sammenhengende nett av sykkelog gangveier. Byene bør også ha offentlige bysykler med formålstjenlig oppstilling nær kollektivstasjoner og parkeringsplasser.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. Å skrinlegge alle veiprosjekter med unntak av rene nærmiljøog sikkerhetstiltak, og veier der kollektivløsninger ikke utgjør noe reelt alternativ.
2. At by- og tettstedsutvikling skal planlegges for redusert daglig behov for privatbil, med felles garasjeanlegg utenfor bomiljøet.
3. Utprøving av toprissystem og/eller personkvoter som erstatning for miljøavgifter i samferdselssektoren, innenfor rammene av sektorvise utslippstak.
4. Forbud mot nysalg av rene bensinog dieselbiler fra 2013.
5. Snarlig forbud mot nysalg av personbiler med CO2utslipp utover 250 g/km; gradert engangsavgift fra 70250 g/km; samme regler for miljøsertifisert biodrivstoff.
6. Utredning og innføring av lignende opplegg for større kjøretøyer, sjøfart og fritidsbåter som skissert for personbiler.
7. Fjerning av årsavgiften og frysing av drivstoffavgiften, til fordel for fleksibel veiprising som øker med bedre kollektivtilbud.
8. Lavere fartsgrenser på veiene av hensyn til både miljø og sikkerhet.
9. Å legge til rette for at all godstransport kommer over på bane der dette er et reelt alternativ.
10. Å skrinlegge alle planer om flyplassutbygginger.
11. Vesentlig billigere kollektivtransport.
12. Et nettverk av nye høyhastighetsjernbaner på strekningene OsloBergen/Haugesund/Stavanger, OsloKristiansand, OsloTrondheim/Ålesund, OsloGøteborg, OsloStockholm og TrondheimNarvikTromsø, med sikte på fullføring innen 30 år; opprustning av lokale og regionale jernbaner i tilknytning til høyhastighetsnettverket; elektrifisering av alle jernbanestrekninger.
13. Å legge til rette for at gangog sykkeltransport blir et reelt alternativ i alle byer og tettsteder.

Foto: KaVass, Creative Commons-lisens

Det beste fra plan og marked

Grønn økonomi er en blandingsøkonomi der økologiske, sosiale og demokratiske mål er vesentlig styrket, på bekostning av kommersielle interesser. Markedet, basert på privat eiendomsrett og konkurranse, er effektivt og uproblematisk på begrensede områder, og har derfor en sentral rolle i grønn økonomi. Kapitalismen – opphoping av kapital via utbytting av arbeidskraft, eller å tjene penger på å ha penger – er derimot et usosialt prinsipp som ofte ødelegger det positive ved markedet. Vi ser at de to prinsippene overlapper hverandre – utfordringen er å finne gode rammer for innhold, omfang og styring av begge, ikke minst hvilke områder de må holdes unna. Her er det behov for nytenkning, men også å ta opp igjen ordninger som er praktisert tidligere. Penger skal primært være et praktisk byttemiddel i realøkonomien, ikke et spekulasjonsobjekt å bli rik på i seg selv.

Redusert arbeidstid framfor økt kjøpekraft

Vi kan ikke låse oss til økonomisk vekst som vilkår for stabilitet og velferd. I prinsippet kan vi se for oss typer av økonomisk vekst som ikke drar med seg mer økologisk belastning enn i dag, men i praksis er dette knapt mulig på sikt, og det er heller ikke lenger noe vilkår for det gode liv i i-landene. Tvert imot mener vi at mer frivillig og sosial aktivitet vil gi oss en annen og rikere form for vekst. Miljøpartiet De Grønne ønsker derfor at økt produktivitet, som i seg selv er et gode, primært skal omsettes i redusert arbeidstid heller enn økt kjøpekraft. På denne måten kan man trinnvis innføre for eksempel 6-timersdag med «full lønnskompensasjon», men ikke «vekstkompensasjon» – det vil si at veksten tas ut som mer fritid i stedet for økt kjøpekraft.

Felleseie og demokratisk kontroll på viktige områder

Kontroll med naturressurser, drift av infrastruktur og velferdstjenester er i hovedsak uaktuelle områder for kommersielle interesser. Der det er tradisjon for privat virksomhet innen slike områder, må strenge konsesjonsvilkår gjelde. Stat og kommuner bør suppleres med samvirkeforetak, stiftelser og mindre lokale aksjeselskaper. I andre sektorer er regulerte markedsløsninger best. Men effekten av politiske rammer avtar ofte når selskaper vokser og tillemper seg en tilsvarende mangesidig og diffus makt, så størrelsesbegrensninger må være en del av rammeverket. Internasjonal handel må ikke hindre demokratisk kontroll med naturressurser, eiendomsforhold, pengepolitikk, skatte- og velferdssystem, arbeids- og miljølovgivning. Verken EU eller WTO tjener grønne mål med de formål disse organisasjonene har i dag. Norsk arbeid innen slike organisasjoner må eventuelt ha et grønt samfunn som siktemål.

Det må lønne seg å handle grønt – også økonomisk

Et problem med markedet er at prisene i liten grad avspeiler sosiale og økologiske kostnader. De fleste av oss handler mer etter pris enn samvittighet, og ordninger med positiv eller negativ produktmerking virker for lite og sent. I hovedsak må vi i dag dessuten betale ekstra for etiske og miljøvennlige produkter. Dette må snues, ved at samfunnet i langt sterkere grad rasjonerer eller avgiftsbelegger nyuttak av naturressurser, forbyr forurensning og stiller krav til sosialt akseptabel produksjon og handel. Slik blir de varene vi ønsker skal overta markedet billigst eller enerådende.

Miljøavgifter må være smarte og sosiale

Avgifter på miljø- eller helseskadelige produkter og aktiviteter skal ha som formål å gjøre seg selv overflødige, og kan derfor bare være tidsbegrensede tillegg til vanlig skatt, og da øremerket tilsvarende gode tiltak. De fleste slike avgifter er i dag «flate», og virker usosialt ved at de i mindre grad rammer de rikeste. Avgiftene må derfor enten gjøres progressive (f.eks. toprissystem på strøm), erstattes helt med personkvoter, eller tilpasses ulike behov (f.eks. veiprising). Vi må også bort fra ordninger der vi betaler avfallsgebyr i tillegg til sluttbehandlingsavgift som en del av kjøpesummen. En rekke produkter det er viktig å samle inn igjen etter bruk må heller pålegges pant, med satser som gir effektiv innsamling.

Aktiv næringspolitikk

De statene vi omtaler som i-land har alle ført en bevisst og aktiv næringspolitikk, selv om dagens politiske ledere gjerne snakker som om det er det frie markedet som har drevet nasjonen framover. Ny teknologi oppstår, blir allmenn, og til slutt avleggs. Næringspolitikken må kontinuerlig støtte opp om fronten i denne løypa, i motsetning til den nyliberalistiske næringsnøytraliteten der kortsiktig gevinst og langsiktig stagnasjon ofte blir resultatet. Rammen må uansett være langsiktighet, sosial og økologisk bærekraft.

Et enkelt og sosialt skattesystem

Det samlede skattenivået må dekke ønsket omfang av fellestjenester. Skatteøkning kan derfor være nødvendig for å muliggjøre velferdsreformer, men også for å overføre arbeidskraft til offentlig sektor når arbeidsmarkedet er stramt. I motsetning til rentejusteringer gir skatten mulighet til å ta sosiale hensyn når aktiviteten i økonomien skal reguleres. Vi ønsker et enkelt skattesystem der kun prosentsatsene justeres ved behov. Mange skatte- og avgiftsordninger kan avvikles, med mindre byråkrati, bedre oversikt og sosial fordeling som resultat. Merverdiavgiften er en hovedkilde til offentlig inntekt, og tungt innarbeidet i de fleste land. Likevel er den både usosial (en regressiv skatt) og arbeidskrevende, og bør på sikt erstattes av økning i de andre skattene. I første omgang må den brukes aktivt til å gjøre ønskede produkter billigere. Vanlig inntekts- og formueskatt må uansett bli mer progressiv enn i dag, for å få til en ønskelig sosial utjevning.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. Å innføre nasjonale mål på økologisk bærekraft og livskvalitet som utfyller BNP.
2. Å opprette et bærekraftdepartement som er overordnet de andre departementene.
3. En avklaring av hvilke områder private selskaper kan virke på og hvor store de kan bli.
4. Innføring av en internasjonal avgift på omsetning av verdipapirer, som skal øremerkes globale miljøtiltak for å redusere klimagassutslipp.
5. Langt strengere regulering av finanssektoren, med sikte på et sunnere og bedre samsvar mellom real- og finansøkonomien.
6. Forbud mot shortsalg av aksjer ved Oslo børs samt mot etablering av hedgefond i Norge.
7. Utredning av alternative systemer for rente- og valutapolitikk.
8. Samarbeid med fagbevegelsen om forsøk med tariffavtaler der redusert arbeidstid erstatter reallønnsøkning.
9. Å sikre offentlig eierskap og politisk kontroll med infrastruktur og velferdstjenester, energi og drikkevann.
10. At New Public Management avvises som prinsipp i offentlig sektor.
11. Å erstatte EØS-avtalen med en eller flere demokratisk jevnbyrdige handelsavtaler.
12. Å få WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet inn under FN, der de må støtte opp om FNs øvrige arbeid.
13. Å sette et nasjonalt tak på arealbruk og uttak av lagerressurser til næringsformål.
14. Å allmenngjøre prinsippene for rettferdig handel til å gjelde alle importvarer.
15. Å styrke økologiske og sosiale mål i selskapslovgivningen.
16. En utvidet norsk arbeidsmiljølov med solidaransvar som hovedprinsipp; å øke fagorganisertes innsynsrett i arbeidsforholdene; å likestille turnus- og skiftarbeid; reell likelønn; ingen aksept for sosial dumping.
17. Reell lønnsutjevning til fordel for tradisjonelle kvinneyrker, inkludert like vilkår for turnusarbeid i helse- og sosialsektoren og skiftarbeid i industrien; kjønnskvotering i yrker der ett kjønn er vesentlig underrepresentert; samarbeid med relevante forbund for å bedre kårene for alle marginaliserte grupper i arbeidslivet.
18. Avvikling av merverdiavgiften (moms) på økologiske varer, gjenbruk, kollektivtransport og andre miljø- eller helsegunstige varer og tjenester.
19. Innføring av pant på en rekke produkter, f.eks. kjemikalier, hvitevarer og elektronikk.
20. Økte krav til produktkvalitet; utvidelse av garantitiden på varer som kan lages mer holdbare enn i dag, f.eks. elektronikk, hvitevarer og sportsutstyr.
21. En næringspolitikk basert på aktive politiske prioriteringer av gunstige sektorer og teknologier, f.eks. ENØK og ren ny energiteknologi istedenfor fossil energi.
22. En sterkt progressiv og felles skattetrapp for lønns-, kapital- og alle andre slags inntekter; en sterkt progressiv skattetrapp på formue; minstefradrag på 2 G i inntektsskatt og 30 G i formueskatt; avvikling av rentefradraget utover normalt studie- og boliglån.
23. Å avvikle arbeidsgiveravgiften.
24. Sosial profil på alle miljøtiltak (jf. 4. Energi).

Foto: L.C. Nøttaasen, Creative Commons-lisens

Vi erkjenner at verdenssamfunnet i dag i stor grad er avhengig av de fossile energiressursene olje, gass og kull. Tilgangen på disse ressursene, iallfall olje, har mest sannsynlig passert toppen: Årlige nyoppdagelser er mindre enn årlig forbruk, noe som avspeiles i prisen som øker i snitt med årene. Derfor må en ansvarlig politikk ta sikte på innfasing av andre energikilder, før behovet blir akutt. Av hensyn til klimabidraget fra disse energikildene har vi heller ikke tid til å vente på at de siste kildene går tomme.

Norges største politiske paradoks

Brenning av fossil olje, gass og kull utgjør hoveddelen av menneskehetens bidrag til klimaendringene. Fortsettelse av leting og nyutvinning må også av den grunn raskt erstattes av innsats for grønn energi, herunder ENØK. Oljepolitikken er det største hinderet for våre ambisjoner i miljøpolitikken, og utgjør Norges største politiske paradoks.

Gjør oljefondet til et framtidsfond

Miljøpartiet De Grønne ser det norske «oljefondet» som dypt problematisk på minst tre nivåer: Fondet er basert på klimaskadelig produksjon, fondet investeres i menneske- og miljøfiendtlig næringsliv og fondet setter opp spekulasjon i markedet som en løsning på framtidige utfordringer. Vi mener fondet bør brukes på grønn teknologi, grønne arbeidsplasser, på utviklingstiltak, miljøtiltak og helsearbeid, og at det bør underlegges langt strengere etiske regler enn i dag.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. Et 20 års moratorium mot leting etter nye olje- og gasskilder på norsk territorium.
2. Gradvis nedtrapping av eksisterende petroleumsvirksomhet på norsk sokkel; at statlige selskaper pålegges å følge opp dette også utenlands, herunder å trekke seg fra de verste påbegynte prosjektene som f.eks. tjæresandproduksjon i Canada.
3. Varig vern mot all petroleumsvirksomhet fra Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet og Svalbard.
4. At staten skal bruke eierskapet i selskaper som StatoilHydro til å gå i front for ny energiteknologi.
5. Å skrinlegge alle planer om flere olje-, gass- eller kullkraftverk i Norge.
6. At utvikling av teknologi for CO2-fangst (CCS) blir overlatt til land som er tungt avhengige av fossile energikilder, mens Norge konsentrerer seg om de rene energikildene vi er rike på.
7. At «oljefondet» omdisponeres til investeringer innen energi, infrastruktur og grønt næringsliv i Norge, til internasjonal forskning innen klima- og miljøvennlig teknologi og økonomi, og til nødhjelp og utvikling i u-land.
8. At eksisterende utvinning av olje og gass pålegges å overkompensere for egne utslipp slik at virksomheten blir klimanegativ.

Foto: suzettesuzette, Creative Commons-lisens

Landbruket – en politisk næring med mange formål

Norsk landbruk holdes oppe til tross for at klima og topografi, men også den (i konvensjonell betydning) høyt utviklede økonomien vår, tilsier at maten burde vært produsert i andre land. Landbruket handler derfor mest om beredskap og bosetning, om helse, miljø- og kulturverdier, og er stort sett avhengig av tollvern og betydelige offentlige tilskudd. Mattrygghet er en menneskerett, og Miljøpartiet De Grønne støtter derfor opp om det offentlige ansvaret for matproduksjonen. Om nødvendig er det like naturlig med offentlig lønn til bønder som til leger og lærere. Støtteordningene i næringen er det knapt mulig å ha full oversikt over; her bør mye forenkles, samtidig som den sosiale og økologiske profilen forbedres.

Nok mat – nå og i framtida

Folkeøkning og klimaprognoser er blant flere faktorer som varsler store utfordringer for verdens mattilgang. Grønn politikk må både redusere disse truslene og legge til rette for å takle dem om de blir virkelighet. Konvensjonelt landbruk med kunstgjødsel er best når målet er kortsiktig høy avling per dekar. Tar vi hensyn til varig fruktbarhet i jorda, tilgangen på nok og rent vann, dyrevern, biomangfold samt lokal kontroll med ressurser og kunnskap, kommer økolandbruket bedre ut. Det er vist at Norge med økologisk landbruk kan fø egen befolkning med god margin. Uansett driftsmåte er vi i framtida helt avhengige av å få til resirkulering av næringsstoffer også fra menneskekloakk, og endret kosthold i retning mindre importert kjøtt, men mer lokalprodusert, økologisk mat.

Jordvern og prioritering av areal

Av hensyn til naturvernet bør ikke det dyrkede arealet i Norge utvides særlig, og av klimahensyn må særlig myrene få ligge i fred. Det blir da avgjørende å ta vare på de arealene vi har, både med tanke på omfang og kvalitet. I dag er den beste matjorda vår under sterkt press, særlig fra vei- og tettstedsutbygging. Vi må også bruke matjorda fornuftig ved å prioritere menneskemat framfor dyrefor, og så favorisere de husdyrene som utnytter de gjenværende grovforarealene mest effektivt. Storfe, sau og geit kan og bør avvennes dagens høye kraftfôrbruk.

Beitebruk

Vi har rike beiteressurser, men potensialet begrenses av både dyrevern (hensynet til beitedyra) og artsvern (hensynet til ville dyr). Typiske beitedyr som sau og rein har både kulturell og næringsmessig betydning. Mye av norsk sauehold kommer dårlig ut når man måler klimaeffekt, areal- og forutnytting for kjøttproduksjon. Men om hele dyret, ikke minst ulla, utnyttes betre enn i dag, kan sauen framstå som et godt miljøvalg. Flere beitedyr bruker områder som knapt kan brukes til annen matproduksjon. Med riktig valg av raser og forbedret samlet ressursutnytting, kan derfor beitepotensialet utnyttes bedre i områder med mindre åkerjord og færre rovdyr.

Omsetning av gårdsbruk

«Den omvendte flyttestrømmen» fra by mot bygd hindres i dag av at svært få gårdsbruk kommer på salg. Ved driftsavvikling ender altfor mange landbrukseiendommer som fritidsboliger og leiejord. På sikt forringer dette både bosetning og fagmiljø i bygdene. Vi erkjenner at større enheter i noen tilfeller er nødvendige for å sikre både bosetning og rasjonell drift, men dette bør også få et motstykke i oppdeling av en og annen større eiendom til folk som ønsker småskala- og kombinasjonsbruk.

Økologisk skogbruk

På samme vis som for landbruket ønsker Miljøpartiet De Grønne et desentralisert og allsidig skogbruk som tar hensyn til lokale økosystemer, kultur- og naturverdier. Skogbruket er og skal være en stor leverandør av fornybare materialer og energi. Skogen må forvaltes etter økologiske prinsipper. Både næringen selv og naturen vil tjene på å bruke et økologiregelverk etter modell fra landbruket. Skogøkosystemene huser store deler av de artene som er truet i Norge. Flere store sammenhengende inngrepsfrie områder må derfor vernes. Skogen har også en stor rolle i klimaregnskapet, som må avklares nærmere for norsk skogbruks del. Skogreisning og treslagsskifte som går på bekostning av det lokale biomangfoldet er uansett ikke akseptable alternativer til klimatiltak i samfunnet for øvrig.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. Nordisk selvforsyning med korn, potet, frilandsfrukt og -grønnsaker, melk, kjøtt og egg, inkludert selvforsyning med for, gjødsel, såfrø og energi.
2. Et forenklet støttesystem som sikter mot et heløkologisk landbruk, årsverksinntekt på industrinivå og brems på brukssammenslåingen.
3. Å utvikle gjødselproduksjon basert på kloakkslam, til erstatning for kunstgjødsel. Det delstatlige selskapet Yara har her et spesielt ansvar.
4. Styrking av Debio som kontrollorgan for økologisk virksomhet; gratis økologikontroller; økologisk sertifisering for tekstilproduksjon.
5. Avvikling av omsettelige melkekvoter. Kvotene skal følge utøveren og tilbakeføres til staten når de går ut av bruk.
6. At staten ikke skal involvere seg i «opplysningskontorene» for kjøtt og andre animalske produkter, men etablere et næringsuavhengig opplysningskontor for mat og helse, som også tar hensyn til dyr og miljø.
7. Å oppheve forbudet mot dyrking av industriell hamp.
8. Flere kolonihager og skolehager.
9. Avvikling av odelsloven; fri prissetting på landbrukseiendommer; varig bo- og driveplikt i konsesjonsloven; frysing av dagens arealgrenser for konsesjon.
10. Å innføre/utbrede regelverk for økologisk skogbruk, med vekt på bevaring av biomangfold og landskapsverdier, energibruk og forbud mot giftsprøyting og kunstgjødsel; å endre tilskuddsordningene i tråd med dette.

Foto: Håkon M. E. Sundaune, Creative Commons-lisens

Mer fokus på sjøen

Fiskeripolitikken er lite belyst og debattert utenom i næringen selv. Dette står i sterk kontrast til at fiske, og sjøbruk generelt, er vår nest største eksportnæring. Når «oljeeventyret» tar slutt bør sjøbruk kunne bli den største, selv med strenge krav til økologisk og sosial bærekraft. Ikke minst er havet globalt en helt avgjørende matkilde, som ofte kommer i skyggen av problemstillingene i landbruket.

Gjenåpning av fiskeriallmenningen

Lukking av fiskeriallmenningen, strukturering og privatisering av kvoter har vist seg mislykket: Vi ser opphopning av ressurser hos noen få eiere, kapasitetsøkning og press på fiskeressurser med høy verdi, men også underfiske på arter som kunne vært utnyttet bedre. Vi opplever nedleggelser av landmottak, utarming av lokalsamfunn og at det har blitt vanskelig å etablere seg som fisker. Miljøpartiet De Grønne vil gjenåpne fiskeriallmenningen.

Tilbake til kysten

Vi har fått en kapitalintensiv næring i form av fartøyer der store verdier går til finansnæringen. En følge av dette er en flåte som er lite robust i perioder med mindre kvoter, og som derfor presser myndighetene til å tøye kvotene utover det økologisk tilrådelige. En annen konsekvens er at fisken tas stadig lengre fra kysten, med negative konsekvenser for energibruk til drivstoff/frysing og utarming av mottak og industri på land som resultat. For enkelte bestander betyr det at fisken taes før optimal alder, slik at bestanden kommer inn i en ond sirkel – denne må brytes.

Fiskerisamvirke etter modell fra landbrukssamvirket

Fiskeomsetningen på hjemmemarkedet sliter med vedvarende strukturproblemer. Innenlandssalget av fisk kunne vært doblet med bedre kvalitet og produktspekter. Hovedhinderet for dette er sen og dårlig distribusjon, som blant annet bunner i ensporet fokus på eksport innen fiskeindustrien. En større økning i fiskekonsumet vil gi helsegevinst for både individer og samfunn.

Mindre fiskeoppdrett

Oppdrettsnæringen slik vi kjenner den i dag har miljøproblemer på alle kanter. I tillegg er eierskapet så konsentrert at hvert nytt anlegg i liten grad tilfører lokalsamfunnene noen verdi. Noen av problemene (f.eks. overgjødsling og rømming) kan løses med landbaserte anlegg, andre (bærekraftig fôr og sykdomsspredning) kan det ikke. I all hovedsak kan fiskeoppdrett bli et bærekraftig tilskudd til norsk sjøbruk kun ved en vesentlig reduksjon i omfanget. Fiskeoppdrett utgjør også en utfordring når det gjelder dyrevern.

Havpattedyr

Norsk hvalfangst er et mørkt kapittel i historien. På grunn av tidligere norsk overfangst har vi en stor del av ansvaret for at mange hvalarter er utrydningstruet. Miljøpartiet De Grønne er mot norsk hvalfangst og slutter oss til retningslinjene fra Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). Selfangst som storskala kommersiell næring må avvikles, og handel med produkter fra slik fangst må forbys.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. Å gjenåpne fiskeriallmenningen slik at alle kvalifiserte fiskere får personkvoter innenfor vitenskapelig fastsatte totalkvoter; å avvikle privateide/omsettelige kvoter.
2. Å begrense antallet fiskere når begrenset ressursgrunnlag krever det, ved at kvalifiseringen for kvoter forutsetter oppfylling av visse aktivitetskrav regulert i fiskermanntallet.
3. Å skjerpe inn reglene for fiskermanntallet slik at det bare er reelle heltidsfiskere innen hver flåtegruppe som har tilgang til åpen allmenning.
4. At råfiskloven og deltakerloven skal opprettholdes, med strenge grenser for hvor mange fartøy et rederi kan eie.
5. Å redusere havfiskeflåten til fordel for bærekraftig kystfiske.
6. Å utvikle det norske hjemmemarkedet for sjømat ved å opprette et fiskerisamvirke etter modell fra landbruket, i tilknytning til fisker- og fiskesalgslagene.
7. Å etablere samvirker for foredling og distribusjon av lokal fersk fisk.
8. En vesentlig reduksjon av omfanget av fiskeoppdrett gjennom regulering av fôrproduksjonen. Fiskefôr må bare baseres på avfall, ufisk og andreklasses kornvarer.
9. Større satsing på utnytting av vegetabilsk sjømat som f.eks. alger.
10. Å støtte arbeidet med reell økologisk sertifisering av all sjømat etter modell av landbrukssektoren, i påvente av full økologisering av sjøbruksnæringen.
11. Økt forskning på marinøkologi, årsaker til og konsekvenser av næringssaltutslipp, endringer i bunnvegetasjonen og innføring av nye arter.
12. Økt forskning på selektive og biologisk nedbrytbare redskaper, energieffektive fartøy og miljøvennlige drivstoffer.
13. At fangst- og avlivningsmetoder skal ta hensyn til forskning som fastslår at fisk kjenner smerte på linje med fugler og pattedyr.
14. Avvikling av hvalfangst og storskala kommersiell selfangst.

Foto: Tambako the Jaguar, Creative Commons-lisens

At arter oppstår og dør ut er en naturlig prosess. Vår egen art er likevel nå så dominerende at vi utrydder andre arter i et tempo mange ganger det historisk normale, som heller kan sammenlignes med dramatiske hendelser tidligere i jordens historie. Naturen tåler godt at en art forsvinner, mens det samlede artsmangfoldet som regel gjør økosystemene mindre sårbare. Økologisk sett er det da viktigst å bremse den samlede utryddingstakten, men enkeltarter med særskilt symbolsk status kan ha høy verdi for menneskets opplevelse av naturen. Artsvern handler derfor både om økologi og om kultur.

Artsvern krever områdevern

De fleste truede artene er planter, insekter, fugler og andre mindre dyr som vi ikke merker før de er borte. Slike arter er helst truet på grunn av at leveområdene deres forsvinner. Nøkkelen til artsvern er derfor områdevern, både som ordinære verneområder og via helhetlig forvaltning av alle naturområder. Samfunnet må ta kostnaden ved å verne langt større og flere typer areal enn i dag, og kommuner og grunneiere må kompenseres så det monner. I bunn må det ligge konkrete nasjonale mål med tidsfrister og sektorvise planer.

Fokus på fisk

Både matfiskforekomster (f.eks. kysttorsk) og viktige arter lenger ned i næringskjeden (f.eks. kolmule) har usikker status. Truslene spenner fra industrielt rovfiske, bunntråling og overgjødsling til oljeaktivitet, miljøgifter, sykdomssmitte og genetisk forurensning. Havtråling og oppdrett kommer spesielt dårlig ut.

Foto: yeimaya, Creative Commons-lisens

Rovdyr

Rovdyrene setter vernedilemmaet på spissen: Matproduksjon kontra artsvern, lokaldemokrati kontra fellesinteresser i naturarven. Bedre tiltak for sameksistens mellom husdyr og rovdyr trengs – vi kan ikke leve med dagens situasjon, enten husdyrene blir tatt av rovdyr eller møter andre skjebner i utmarka. Erstatning i etterkant er ikke holdbart, verken med hensyn til bønder, husdyr eller rovdyr.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. En økning i vernet av skog, våtmark, havbunn og andre artsrike biotoper i tråd med vitenskapelige anbefalinger. 15 % vern av hver naturtype er et minstekrav.
2. En solid naturmangfoldslov som også omfatter sjøbunnen.
3. Avvikling av de minst selektive fiskemetodene, som f.eks. havtråling; en vesentlig reduksjon i omfanget av fiskeoppdrett ned til et reelt bærekraftig nivå.
4. En reform av rovviltpolitikken der samlede utgifter til forebygging og erstatning av rovdyrskader gis som faste beløp til kommuner og/eller grunneiere som «huser» rovdyr. Støtten blir kun avhengig av rovdyrantall og -type, ikke omfanget av husdyrtap, og kan brukes til forebygging eller endret produksjon ut fra lokale valg.

Foto: Janet Stephens

Det er naturlig at folk tar utgangspunkt i egne behov og erfaringer i møte både med medmennesker og individer av andre arter. Uansett hvordan man rangerer artene seg imellom, vil oppøving av evnen til empati med andre mennesker og med dyr være to sider av samme sak. Dette har vi blitt stadig flinkere til, men fremdeles krenkes og mishandles dyr i stort omfang. Som hovedregel viser all ny kunnskap om dyrefysiologi at dyrene er mer like oss enn vi før har trodd. Tvil om hva et dyr kan kjenne av smerte og ubehag må derfor komme dyret til gode; dette gjelder også fisk og mindre «tiltalende» skapninger. Miljøpartiet De Grønne mener uansett at dyr har egenverdi utover eventuell nytte for oss mennesker; av dette følger at dyr også har rettigheter som vi må respektere. Det er derfor problematisk at dyretilsynet i Norge er lagt under Mattilsynet, noe som signaliserer at dyr kun har verdi som mat for mennesker.

Husdyrhold

Det finnes ingen fasit for hva som er «gode nok» leveforhold for husdyr, men mange husdyr – også i Norge – lever under forhold vi aldri ville akseptert for såkalte kjæledyr. Miljøpartiet De Grønne er særlig skeptiske til dyretransporter, som ofte tar 8-12 timer, og fjørfeproduksjonen som må reformeres drastisk. Heller ikke de «frittgående» alternativene er gode nok i seg selv. Økologisk landbruk er et steg i riktig retning; her er det blant annet strengere krav til rom og bevegelsesmuligheter både inne og ute, og forbud mot burhøns og pelsdyrhold.

Pelsdyr

Norsk lov er ennå ikke til hinder for de groveste brudd på dyrs rettigheter, og noen av de verste eksemplene finner vi innen pelsdyrnæringen. Miljøpartiet De Grønne går imot pelsdyroppdrett, og vil arbeide for et totalforbud mot oppdrett av dyr primært eller utelukkende for verdien av pelsen deres.

Forsøksdyr

Norge forbruker et stort antall forsøksdyr i undervisning og forskning. Dyrene brukes som modeller for oss selv, men vi påfører dem gjerne smerter vi ellers ville kalt tortur. Samtidig er dyreforsøk en vitenskapelig upålitelig metode, som ofte gir usikre eller misvisende svar. Miljøpartiet De Grønne tar avstand fra alle smertevoldende dyreforsøk.

Dyr til underholdning

Dyr vises fram som mer eller mindre ren underholdning, for eksempel på sirkus. Dette krever at dyrene nektes naturlig sosial atferd og miljø, og må begrenses eller forbys.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. At dyrs grunnleggende rettigheter skal grunnlovsfestes, som retten til å få dekket basale behov og retten til vern mot overgrep.
2. Å flytte alt dyretilsyn til et nytt dyreverndirektorat under miljøverndepartementet.
3. Full omlegging til økologisk landbruk og sjøbruk, med innskjerpede regler for husdyrhold, dyretransport og plasskrav til oppdrettsfisk.
4. Å sikre alle husdyrarter tilgang på et naturlig utemiljø; forbud mot alle former for husdyrhold der dyr holdes fanget i små rom eller bur.
5. Snarlig forbud mot bruk av forsøksdyr til forskning, undervisning og trening, som kan erstattes av de mange gode alternativene som finnes til slik bruk av dyr; forenkling av godkjenningsordningen for bruk av pasientmateriale til forskning.
6. Forbud mot de verste formene for bruk av dyr til underholdning, inkludert ville dyr i sirkus og «fang og slipp-fiske».
7. Å etablere hjelpesentre for hjemløse dyr i norske byer; at ideelle organisasjoner skal få økonomisk støtte til å drive behandling og omplassering av dyr.

Foto: Cristian Eslava, Creative Commons-lisens

Miljøpartiet De Grønne ser på digitale rettigheter som alminnelige universelle borgerrettigheter overført til den digitale sfæren. Retten til kunnskap, læring, deling, møtevirksomhet, samt ytringsfrihet, personvern og forbrukerrettigheter er rettigheter vi i Norge er vant til, og tar for gitt. Likevel er det et faktum at den digitale verden er et nytt miljø, og at rettighetene her må kjempes fram på nytt. Miljøpartiet De Grønne støtter initiativer for fri tilgang til digitalisert kunnskap og fri programvare. Det offentlige må bruke åpne standarder, for å sikre at folk ikke tvinges til å bruke for eksempel et bestemt operativsystem eller en bestemt nettleser for å få tilgang til offentlige nettsider. På den andre siden vil allmenngjøring av den digitale sfæren kreve økt fokus på personvern, ikke minst forebygging av identitetstyveri.

En moderne opphavsrettslov

Miljøpartiet De Grønne mener dagens opphavsrettsregler aktivt misbrukes på en slik måte at utvalget og tilgangen på kultur begrenses, og ønsker å endre lovverket slik at det blir enklere å lovlig dele kulturprodukter ikke-kommersielt. Det eneste reelle alternativet til dette er en videre oppblomstring av ulovlig fildeling, og kriminalisering av vanlige borgere. Samtidig er det viktig at et nytt lovverk sikrer opphavspersonens rettigheter.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

1. At det offentlige skal gå foran i bruken av fribrukslisenser som Creative Commons.
2. Støtte til utvikling av fri programvare.
3. Økt bruk av fri programvare i offentlig sektor, særlig i skolen.
4. Krav om at det offentlige bare skal bruke åpne mediatyper, ikke lukkede standarder.
5. Å gjøre offentlige kartdata gratis tilgjengelige for næringslivet og allmenheten.
6. Å sikre nettbrukere både ytringsfrihet og personvern, nasjonalt og internasjonalt.
7. En oppdatering av lovverket som gjelder identitetstyveri.
8. Å redusere opphavsrettens vernetid, siden denne i dag hindrer innovasjon, tilgjengelighet og berikelse av kulturallmenningen.
9. At Nasjonalbiblioteket får rett til å klarere bruk av såkalte foreldreløse verk, altså verk som omfattes av opphavsretten uten at det er mulig å komme i kontakt med opphavspersonene.
10. Et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut.
11. Å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk og andre medietyper lovlig, kombinert med en lisensavgiftsløsning for betaling til utøvere, produsenter og studioer.