Av Kari Elisabet Svare, medlem Oppland MDG
I starten av dette året, den 3. januar, marsjerte israelske bakkestyrker inn i Gaza og drepte 1300 palestinske barn, kvinner, gamle. I kampene gikk 13 israelske soldatliv tapt, og innen troppene trakk seg ut hadde de systematisk bombet og rasert det meste av offentlige bygg. Aldri noen sinne har så mange nordmenn gått i flokk med fakler, for å kaste lys på et skeivt og blodig maktforhold; en krig ført mot sivile fengslet bak murer som angriperne bevoktet. Et år etter befinner det palestinske folk seg atter i skyggen, mer kuet, mer skadelidende, mer desillusjonert, et helt folk fengslet og glemt av alle unntatt israelerne som holder hardt på sitt 60 års lange maktgrep.
I lille Norge har vi fokusert på mer smålige affærer. Misfornøyde politimenn nektet å passe på oss og fange skurker og ellers ordne opp fikk de ikke mer penger, og det fikk de. Gullgutten Røkke slapp unna med klapp på skuldra etter noe som lignet stygt en storsvindel. Både han og Brustad var åpenlyst forbanna ei stund, og så gikk det over. Hissige diskusjoner om hijab i politiet raste lenge og vel, før politikerne fikk rodd hele hodestasen inn i smult farvann. Valg har det og vært uten at viktige saker ble så mye som nevnt, ja, om andre ser som meg, at ei framtid å leve i er noe vi ønsker. Store ord om skuter som må snus ble en vits da et av få klimatiltak, vår første biodieselfabrikk, grunnstøtte på avgifter som ville gjøre biodieselen dyrere enn vanlig diesel. Også måten det skjedde på da! Den Stolte regjering på Berget driver verken med symbolpolitikk eller forbilledlig virksomhet, men heller politisk friksjon mot et levelig framtidsklima.
Full City tømte seg i vår norske skjærgård og var en påminner om hvor ille det går om ikke beredskapen er i orden, og det er den ikke. Det er lite trolig at vi vil være beredt når det virkelig gjelder, selv om forsøk kan spores. Ikke siden fugleinfluensaen har noen pandemi blitt hauset mer opp enn den svinske. Vi var forberedt på det verste, og lettskremte folk måtte ty til sprøyta for å roe nervene. En vanlig influensa tar gjerne 1000 liv. Ved årsskiftet hadde omtrent 27 norske liv gitt tapt for svineriet. I rett perspektiv virker en vanlig influensa mer skremmende enn den vi er blitt skremt av i høst. Jeg tror bestemt at hadde folk forstått konsekvensene av å fortsette som vi stevner, ja da ville panikken feid oss over ende. De færreste liker at jeg sier sånne ting, men det gjør jeg.
Værforhold er som alltid uberegnelige. Hvem vet i hvilken grad jordskjelvene i Italia og alle voldsomme uvær som har rast over andre folkeslag langt unna oss er menneskeskapte, men at isbreer verden over smelter så det synes, og at CO2-konsentrasjonen i lufta øker, er målbart og sikkert. At slike utslipp varmer opp atmosfæren, og at det finnes en grense for hvor varmt det kan bli, er heller ingen hemmelighet. Det lekes fortsatt med klodens tålegrenser hvilket inkluderer framtidsscenarier som vil få oppblåste miniproblemer av i dag til å bli det de er; smuler og rask.
At Obama tar tak i nedrustning er selvsagt en gledessak, men du verden hvor langt vi har å gå innen vi slutter å være våre egne største fiender. I mellomtida prøvesprenges det litt her og der så ingen skal føle seg for trygge til virkelig å legge våpnene ned.
Takk og pris for absurde sirkus, som det i Amerika da en stakkars, skakkjørt stjerne på død og liv måtte heises opp på en himmel fri for ekte guder. For en fryd at vi kan dvele ved ting vi samtidig kan riste på hodet av, som rettløse saker i Kongo, og vende øynene vekk fra andre kriser. Mange, som den i Darfur, har vart for lenge, likeledes krigen i Afghanistan, som stadig er i tv-ruta fordi norske soldater deltar i kamper som ikke fører til det bedre. Vanlige afghanere får imot oss og andre, som bare vil bevare freden. Det er ikke til å undres over om vi tenker på hvor få nordmenn som må dø før det er helt forferdelig.
De fleste I Norge har overlevd både svineinfluensa og finanskrisa så langt. Kjøpekraften er oppegående, og julehandelen gikk som smurt. Det meste er ved det vante, og vi fortsetter å gjøre ting vi for lengst burde sluttet med. Det er ikke alt som kan glemmes eller går over av seg selv. Vi har ikke evigvarende kvoter på feilgrep, mistolkninger, uvaner og uforstandig livsførsel. Mye av det gamle blir omstøpt i nye former. Selvplagere for eksempel finnes fortsatt. De bestiger himmelhøye fjell og fryser frivillig av seg fingre og tær. Profeter finnes kan hende og, men alle som stikker hodene fram i vår tid får skraper og skrubbsår eller det som verre er. Selv Jesus eller hans søster ville møtt motbør i mediasamfunnet. Vi hadde nok ikke oppdaget himmelbesøket før det var for seint denne gangen heller. Hvor utviklet vi er blitt eller om innviklet er et bedre ord eller uutviklet, ja, se det er et aktuelt spørsmål. Samtidig skjer det gode ting, og de fleste mennesker er i grunnen ok, men det spørs om det er nok i det lange løp.
