jeg deler bekymringen for den skyttergravskrigen som har dominert spørsmålet så lenge jeg kan huske.

Denne har ikke ført til annet enn et rovdyrkompromiss som lett kan oppfattes som et dårlig kompromiss mellom SV og Sp i den rødgrønne regjeringen, et kompromiss som ikke er særlig positivt for verken rovdyrbestandene eller bøndene. At det finnes ekstremisme på begge sider i debatten er i mine øyne vanskelig å overse.

Jeg mener også det er verdt å skille mellom landbruksinteresser og jaktinteresser.

Påstanden om at Norge i hovedsak består av kulturlandskap er en noe diskutabel påstand; og kommer også ann på hvordan man definerer dette. Det er lite sann villmark igjen, og mye av denne har forsvunnet de siste 100 årene, uten at jeg klarer å se at dette er et argument mot å ivareta biologisk mangfold. Man bør huske på at store rovdyr også har en nyttefunksjon i form av å opprettholde balanse i økosystemer. I dag gir voksende hjortetall flåtten bedre vilkår, hjorten skaper problemer for mange bønder, og klimaendringer skaper rom for «invasjon» av sortlistede arter som villsvin. Å tilskrive de få ulvene som (uavhengig av tallenes nøyaktighet) finnes i Norge mytiske egenskaper – på godt og vondt – gir en rimelig meningsløs debatt.

En erstatningsordning basert på rovdyr i et område vil gi økonomisk mulighet til å gjennomføre forskjellige ordninger for å begrense rovdyrtap, basert på lokale forhold og forutsetninger. Gjeting er i hovedsak ikke økonomisk bærekraftig, og kan være vanskelig selv med støtteordninger, men f.eks. bruk av gjeterhunder, rovdyrgjerder, omlegging til saueraser som kan være mindre utsatt (såkalt «steinaldersau»), omlegging til andre driftsformer osv. kan være aktuelle virkemidler. Noen quick fix-løsning finnes imidlertid ikke i dette spørsmålet.

Det viktigste, mener jeg, er at det kommer en anerkjennelse av at rovdyrbestander i tradisjonelle beiteområder innebærer tapt eller redusert beiterett, at dette skriver seg fra nasjonale interesser (å ha levedyktige rovdyrbestander ut fra et biologisk mangfold-perspektiv) og at dette følgelig bør erstattes. En erstatningsordning basert på rovdyrbestander vil være en slik anerkjennelse og erstatning.

Selv bor jeg et helt stykke fra nærmeste asfaltkant. Det rovdyret jeg selv har stiftet bekjentskap med er imidlertid verken ulv eller jerv (som er det av de større rovdyrene som tar flest beitedyr), men hauk. Rovdyrtap er alt annet enn hyggelig, men hauken har en opplagt og naturlig plass i norsk fauna, og argumenter for ulvejakt som like gjerne kunne brukes som argumenter for å ta livet av all hauk er rett og slett lite gjennomtenkte.

mvh

Øyvind Strømmen
landsstyremedlem, MDG

Sau er pga maten den spiser (gress, urter, ugress) en stor matvaresikkerhet i Norge, etter kornlagre (som vi ikke har) men kanskje fremfor grønnsaker som er utsatt for klima og sykdommer. Og for oss er vel plagg med norsk ull eller norsk lin de mest miljøvennlige klesvalgene.

Jeg begynner å helle mot at kombinasjonen sau på utmarksbeite og ulv er umulig uten tap til rovdyr. Vi må prøve nye tiltak, men det er kanskje et valg blant onder å ta ut de mest aggressive individene i Norge. Jeg tror vi må forsøke hardere å sikre bestanden av ulv i Norden, utenfor beiteområder (sukk).

Forskning og forvaltning har ikke den troverdigheten og tilliten som er nødvendig og «miljøpartiet» de grønne har ikke kommet med ett konkret gjennomførbart forslag. – Men så er det da ikke akkurat noen folkebevegelse heller.

Eller er det slik at mdg helst ser beitebruk og jordbruk nedlagt og bønder utryddet?

Det er nå skutt 5 ulv i Gudbrandsdalen siste 12 mnd. Det viser ikkje at jakta er ute av kontroll, men at bestanden er ute av kontroll i den forstand at den skaper konflikter langt utanfor dei områdene der det var forutsatt.

Øst for Glomma er det nesten ikkje beitedyr lengre, området er overgitt til rovdyra. Men ulv og Gudbrandsdalens omfattande beitebruk høyrer ikkje saman. Der blir konfliktene for store.

Nå er revira lengre øst i stor grad fyllt opp, med stadig strøm av utflyttere på vandring vestover inn i viktige beiteområder som resultat.

Ulvesona fungerer nå som oppformeringssone, den bør heller bli ei buffersone slik at unødvendige dyretragedier og konflikter kan unngås i størst mogleg grad. Det er nødvendig for å sikre langsiktig forståing og aksept for ulv.