Ny MDG-rapport: Fossilfritt Norge

Last ned rapporten som PDF her

Sammendrag

Norges utslipp av klimagasser er på rundt 12 tonn per person per år. Med 9 milliarder mennesker og like rettigheter til å forurense vil vår kvote være på om lag 1 tonn per person i 2050. Det er derfor betydelige utfordringer hvis vi skal ta klimautfordringen på alvor, og samtidig ha et mål om en rettferdig global fordeling. Mot denne bakgrunnen er Norges 11 % vekst i utslippene siden 1990 sterkt beklagelig. Vi snakker her om utslipp innen Norges grenser. Men det er flere måter å se på nasjonale utslipp, og alle tre omhandles i denne
rapporten:

1. Nasjonale utslipp som skjer innen de nasjonale grenser – dette er det mest utbredte perspektivet og benyttes i Kyoto-protokollen, av Statistisk Sentralbyrå osv.
2. Globale utslipp som skjer som følge av forbruket som skjer innen nasjonens grenser – dette vil innebære at vi ikke står til ansvar for petroleumsutslippene, siden mesteparten av petroleumsproduktene eksporteres og konsumeres utenfor Norge, men vi må inkludere utslippene som skyldes produksjon av varer i utlandet som konsumeres i Norge, for eksempel flatskjermer fra Korea.
3. Globale utslipp som skjer som følge av aktivitet innenfor nasjonale grenser – et slikt perspektiv holder land som Brasil ansvarlig for regnskoghogst, og Norge ansvarlig for petroleumsutvinning.

Med det tredje perspektivet blir Norges utslipp omtrent 10 ganger så store som med «Kyoto-perspektivet» (perspektiv 1).

Vi argumenterer for en kontrollert nedtrapping (myk landing) av petroleumsaktiviteten av flere grunner:

1. Forutsigbarhet og lavere omstillingskostnader for norsk industri – både for
   arbeidsstyrke og kapital.
2. Politiske signaler – globalt sett er vi fanget i et «fripassasjerdilemma».
3. Verdier og nytte – fossile ressurser har større verdi som innsatsfaktor i prosessindustri enn til rene energiformål. På sikt vil dette øke verdien og prisen for fossile brennstoffer, godt mulig med bedre avkastning enn «pensjonfondet utland». Det er derfor rasjonelt å la petroleumsressursene ligge i ro lenger.

Selv om veksten i forbruk av fossile ressurser hovedsakelig vil skje i u-land fremover, vil den klare majoriteten av petroleumsforbrukerne være vestlige land. Det er derfor ikke i solidaritet med u-land at vi eventuelt fortsetter med uavkortet petroleumsaktivitet.

Andre tiltak vi anbefaler er økt utbygging av fornybar kraft i solidaritet med EU, hvor vi kan bidra med lavere utslipp i elektrisitetssektoren og økt energisikkerhet. Her har vi en rekke lavthengende fornybare frukter som bør selges til EU. Dette er også et argument for å effektivisere og redusere innenlands energibruk, innen alle sektorer. En fornybar kWh fra Norge betyr en mindre fossil kWh i EU, og økt energisikkerhet. Videre anbefaler vi å fortsette med å la norsk gass gå direkte ned til Europa, kontra å forbrenne den i Norge for å produsere elektrisk energi. Gassnettet er dessuten allerede utbygd og representerer en av de mest effektive måter å transportere energi på. Innen persontransportsektoren anbefaler vi at det innføres et transporthierarki, hvor gange og sykkel er på topp, deretter kollektivtransport og til slutt bilbruk. Hierarkiet benyttes aktivt i byplanlegging, og gir klare signaler om prioritering når interessekonflikter om areal og ressurser oppstår.

Til slutt utfordrer vi dagens løsningsforslag for å løse klimakrisen, som vi mener er for snevre og teknologifokuserte. For å løse klimaproblemet bør vi se en rekke faktorer i sammenheng: livskvalitet, ressursbruk, annen forurensning, forbruk, meningsfylt arbeid, samfunnsøkonomi, regional og global rettferdighet. Det blir også forenkelt å vurdere nytten av klimaprosjekter med vanlig kostnad/nytte vurdering, hvor nytten av et stabilt klima i 2200 er verdsatt til omkring verdien av en krone-is. Vi må huske at de valgene vi gjør i dag i stor grad bestemmer hva slags samfunn vi har i 2050.