Mer systemkritikk nå!

Av nettredaksjonen den 12. okt, 2011

Foto: woodleywonderworks, Creative Commons-lisens

Det er viktig å diskutere CO2-rensing, regnskogbevaring, Hardangermaster og klimaforhandlinger, men kan vi redde livsgrunnlaget vårt uten å gjøre noe med det økonomiske systemet?

I Klassekampen tirsdag 4.oktober spør Bjørgulv Braanen om ikke det er på tide å reaktivisere de tradisjonelle norske verdiene, som nøkternhet, måtehold og sparsommelighet. Det er en debatt vi er mer enn villig til å ta, vi har forsøkt å reise den i over 20 år. Årets valgresultat viser at tiden er inne for å skape den politiske bevegelsen Braanen etterlyser.

Finanskrisen viste at noe er grunnleggende galt med den økonomiske logikken som styrer dagens samfunn. En hendelse som opplevdes som en krise i konvensjonell økonomisk forstand skapte et større pusterom for miljøet enn noe regjeringsvedtatt miljøtiltak noensinne har maktet. For første gang på mange år falt forbruket av kjøtt, klær, sko, flyreiser og mange andre forbruksvarer. Allikevel var stortingspartiene rørende enige om at veksten måtte tilbake på sporet hvis velferd og økonomisk stabilitet skulle reddes. I stedet for å se krisens muligheter til grønne reformer, valgte norske politikere å ignorere at økonomien vår belaster verdens økosystemer tre ganger mer enn de kan tåle over tid. Så hvorfor er alternative økonomiske modeller aldri et tema i norsk politikk?

Tilbake til 70-tallet?

For omkring førti år siden var situasjonen annerledes. På 70-tallet opplevde verden en miljøpolitisk oppvåkning, som gjorde systemkritisk miljødebatt til en del av den politiske hverdagen. Med inspirasjon fra bøker som ”Limits to Growth” og ”Økologi, samfunn og livsstil”, ble det vanlig å sette spørsmålstegn ved om livsgrunnlaget ville tåle endeløs økonomisk vekst. Ikke minst Framtiden i Våre Hender vokste raskt og ble et tydelig talerør for et miljøvern som tok sikte på å endre hele samfunnet. I Norge hadde TV-apparatet akkurat blitt allemannseie og de første bildene av døende barn i sultrammede afrikanske land gjorde voldsomt inntrykk. Vestens tiltagende forbruksfest ble knyttet til u-landenes fattigdom, og sammenhengen mellom miljø, forbruk og fattigdom ble et tema alle måtte forholde seg til.

Kontrasten til den relativt smale og teknologifikserte miljødebatten som preger dagens Norge er slående. Hvorfor mistet det systemkritiske miljøvernet grepet på politikere, miljøorganisasjoner og folk flest? En av årsakene var at radikale politiske stemmer fikk dårligere kår når en nyliberal høyrebølge skyllet inn 80-tallets politiske landskap. En annen årsak er kanskje at 70-tallets nullvekstmodeller ble for naive og virkelighetsfjerne til å kunne knyttes opp mot praktisk politikk. Dermed stod systemkritikken svakt da liberale økonomer lanserte sitt motsvar. Teorien om at økt vekst ville bety at miljøproblemene ble løst raskere som følge av bedre teknologi passet perfekt for politikere som ønsket å fortsette som akkurat som før.

En oppgave for miljøbevegelsen?

Framtiden i Våre Hender fortsatte stadig å stille spørsmål med vekstideologien, men i møte med det nye politiske klimaet på 80-tallet valgte deler av miljøbevegelsen å tone ned systemkritikken til fordel for enkeltsaker. Denne strategien har gjort norsk miljøbevegelse i stand til å utvikle stor spisskompetanse på viktige saksområder. Bellonas troverdighet og tyngde i debatter om renseteknologi og atomavfall, og Natur og Ungdoms evne til å kombinere kompetente høringsuttalelser med synlig aksjonisme er gode eksempler på hva miljøbevegelsen har vunnet på å vrake systemkritikken. Det er lettere få innflytelse på hverdagspolitikken hvis man ikke stiller spørsmålstegn ved de grunnleggende premissene og ofte er det også mest hensiktsmessig. Men vil vi løse utfordringene uten å gå mer grunnleggende/grundig til verks?

Etter 40 år med politiske forsøk på å kombinere økonomisk vekst og bærekraftig utvikling, er det tydeligere enn noensinne at ”grønn vekst” i beste fall er en risikosport, og at en alternativ økonomisk modell er en forutseting for å løse miljøproblemene. En lang rekke studier viser at sammenhengen mellom vekst og miljøforringelse varierer fra område til område, men at den fortsatt er sterk når det gjelder de mest alvorlige utfordringene. Trusselen mot ozonlaget og utslipp av svovel er blant problemene som er løst i en periode med sterk økonomisk vekst. Derimot går økningen i CO2-utslipp og økologisk fotavtrykk fortsatt hånd i hånd
med vekst i BNP. Med referanse til WWF og World Watch Institute skriver Framtiden I Våre Hender følgende i 2010: ”Hvis veksten i økonomien og verdens befolkning fortsetter å vokse i samme tempo som i dag, antas menneskets forbruk å være mer enn det dobbelte av biosfærens produktive kapasitet om 25 år. Konsekvensen av denne overbelastningen kan bli at økosystemer kommer i ubalanse eller kollapser, med økende ressursknapphet som resultat”.

Kunnskapsbasert debatt er nødvendig

Derfor er det på tide å begynne å diskutere et realistisk alternativ til dagens økonomiske system. Det betyr ikke at vi skal tilbake til 70 – tallet, men at vi igjen må begynne å fokusere på sammenhengen mellom nye flatskjermer og sultende barn. I tiden frem mot Stortingsvalget i 2013 skal Miljøpartiet De Grønne utforme revidere sin politiske plattform og inviterer derfor miljøbevegelse, forskermiljøer, økonomer, biologer og samfunnsvitere til debatt om framtidens grønne økonomi. Hvordan skal vi, med politiske virkemidler, skape et norsk samfunn uten klimautslipp? Et samfunn der ressursforbruket er minst 70 prosent lavere enn i dag og samtidig sikre velferden? Bør vi iverksette reformer som legger til rette for kortere arbeidstid i stedet for å øke lønnsveksten? Hvordan kan reelle økologiske og sosiale kostnader reflekteres i prisen på en vare, og hvordan kan vi sette et tak på uttak av sårbare naturressurser?

Dette er bare noen av de spørsmålene som vi må finne gode kunnskapsbaserte svar på i årene som kommer. Vi tror disse svarene vi vise at dagens vekstøkonomi ikke er forenelig med å bevare en levelig klode. Samtidig tror vi også at en nødvendig reduksjon i forbruk ikke vil være til hinder for å skape et lykkeligere samfunn – snarere tvert i mot. Dermed kan vi allerede skjelne noen av grunntrekkene i en grønn økonomi. Det vi mangler er en bred debatt om hvordan vi kan nå dette målet.

Hanna E. Marcussen nasjonal talskvinne Miljøpartiet De Grønne
Knut F Qvigstad – Leder i Grønn Ungdom

 

Opprinnelig på trykk i Klassekampen torsdag 6. oktober.

×

Støtt Miljøpartiet de Grønne