Ane Aadland
Gjøvik 8.mars 2010
I år er det hundre år siden Clara Zetkin lanserte ideen om en internasjonal kvinnedag. Det gjorde hun på den første internasjonale kvinnekonferansen, som ble arrangert i København 1910. Her hjemme ble dagen første gang markert i 1915. Den gang var det stemmerett for kvinner som var i fokus.
Etter mange Ã¥r uten markeringer ble dagen relansert i 1972. Det var da FNs generalforsamling besluttet at 1975 skulle være FNs internasjonale kvinneÃ¥r. Initiativet kom fra FNs kvinnekommisjon, blant annet fordi «Erklæringen om avskaffelse av diskriminering mot kvinner » fra 1967 ikke virket etter hensikten. KvinneÃ¥ret skulle fÃ¥ fart pÃ¥ sakene!
Mottoet var likestilling, utvikling og fred. Som vi har sett til alle tider henger dette nøye sammen. Fred er en forutsetning for utvikling, og kvinner er ekstra sårbare i krig og konflikt. Først i 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon mot overgrep mot kvinner i krigssituasjoner. Kvinneåret ble til kvinne TIåret, og det ble arrangert flere internasjonale kvinnekonferanser og tribunaler. Den første konferansen i tiåret var i Mexico City i 1975, deretter København i 1980 og Nairobi i 1985.
Blant tribunalene var et i Brussel i 1977, hvor temaet var menns vold mot kvinner. Der deltok også norske kvinner, som startet en krisetelefon da de kom hjem, for å se om det var behov for krisesenter i Norge. Det var det, og i 1978 åpnet Nordens første krisesenter i Oslo. Camilla krisesenter. I år, 32 år senere, har vi fått krisesenterloven, en lov som pålegger kommunene ansvar for å opprette krisesentertilbud til voldsutsatte i nære relasjoner, også menn.
I 1995 ble det arrangert en ny kvinnekonferanse, i Beijing denne gang. Der ble det vedtatt en plattform , som blant annet skulle sikre kvinner retten til å bestemme over eget liv, helse, utdanning, og muligheten til å inneha lederroller i samfunnet.
I disse dager arrangeres Beijing +15 i New York , hvor kvinner fra hele verden er samlet for å se hvor langt vi har kommet. Eller hvor kort. Det avhenger både av hvor i verden vi befinner oss og hvor på samfunns-stigen. Men noe som kan ramme alle, uansett hvor i verden og sosial status, er vold og overgrep.
Høsten 2008 kom en nordisk voldtekts-rapport som nÃ¥ har blitt oppdatert. Rapporten heter «Case closed, Rape and Human Rights in Nordic countries.» Rapporten viser oss nok engang at rettsvernet er mangelfullt for voldtektsofre i Norge, og resten av Norden. Norge ligger pÃ¥ bunn i Norden nÃ¥r det gjelder domfellelser i voldtektssaker. Bare en av Ã¥tte anmeldelser fører til domfellelse. I tillegg er det dessverre langt fra alle overgrep som anmeldes i første omgang. Rapporten viser ogsÃ¥ at det fortsatt er sÃ¥nn at fordommer om kvinners seksualitet svekker kvinners troverdighet i rettssystemet. Vi skriver likestillingslandet Norge, 2010. SÃ¥ mye for kvinners rett til eget liv og helse.
Nå har vi også fått forbud mot kjøp av seksuelle tjenester her i landet. I Bergen er størstedelen av kvinnene som selger seksuelle tjenester trafikkerte, det vil si utsatt for menneskehandel.
Jeg spør igjen: Hvor langt har vi kommet?
Til sommeren arrangeres det VM i fotball i Sør-Afrika. Kvinneorganisasjoner har drevet opplysningskampanjer de to siste Ã¥rene for Ã¥ prøve Ã¥ forhindre at unge jenter havner i prostitusjon i forbindelse med arrangementet. Under slagordet : «Buying sex is not a sport» prøvde CATW, et samarbeid mot sex-handel med kvinner, Ã¥ mobilisere mot sex-kjøp ogsÃ¥ ved forrige fotball-VM.
Er det lov å håpe at ihvertfall norske menn som reiser til VM klarer å finne glede og trøst på andre måter enn ved å kjøpe sex? Så også unge jenter i Sør-Afrika kan få bestemme over sitt eget liv og sin egen helse, og forhåpentligvis få seg en utdannelse så de kan bli neste generasjons ledere?
