Ifølge FNs klimapanel har vi bare fire år på å snu veksten i verdens klimagassutslipp. Derfor må høstens lokalvalg handle om klima.

Valget 11. og 12. september kan bli historisk. Denne gangen skal det norske folk velge lokalpolitikere for en valgperiode som kulminerer i tidenes viktigste deadline i internasjonal klimapolitikk.

Over hele verden mobiliserer Miljøpartiet De Grønnes søsterpartier sine organisasjoner og folkevalgte i håp om å skape en kursendring de neste fire årene. I Norge er grønne listekandidater over hele landet klare for å gjøre en innsats i arbeidet for en revitalisering av klimakampen. Vi mener det er på tide at velgerne krever en storstilt,grasrotbasert klimadugnad i landets kommunestyrer.

Stoltenbergs avledningsmanøver

Hvis Norge skal bli en pådriver i arbeidet for å oppnå konkrete klimakutt, må noe endres. Ferske tall fra SSB viser at norske utslipp steg med nesten fem prosent i 2010. Dermed er norske klimagassutslipp like høye som i 2005. Den rødgrønne regjeringen har sløst bort seks verdifulle år ogsamtidig bestemt seg for at ethvert «realistisk» klimatiltak forutsetter at velgerne slipper å løfte en finger.

Jens Stoltenbergs ensidige fokus på månelandinger, teknologisentra og regnskogbevaring har på mange måter fungert som en avledningsmanøver og fjernet fokus fra tiltak som kan gjøres i hverdagsliv og lokalmiljøer.

Må bli aktive

Hvis vi skal løse klima og miljøutfordringene må vi bruke et mangfold av virkemidler. Vellykkede tiltak for regnskogbevaring og resultater i internasjonale klimaforhandlinger er viktig, men enda viktigere er det at enkeltmennesker og lokalsamfunn aktiviseres. De som tror at menn i dress vil løse krisen er de samme som ser klimaproblemet isolert fra problemer knyttet til ødeleggelse av økosystemer, utryddelse av arter og ressursmangel.

Grønn Ungdom mener at disse utfordringene må løses samlet. Det krever at vi må satse tungt på fornybar teknologi, men samtidig endre levemåten vår.Forbruket må reduseres kraftig og økonomien må bli mer lokalt forankret. Krav om lønnsvekst må erstattes med redusert arbeidstid og vi må skape en økonomi uten veksttvang.

Ideen om at norske kommunestyrevedtak skal løse klimaproblemet kan virke merkelig. Men hvis vi forsøker å løse framtidens utfordringer samlet vil klimatiltakene utløse positive bieffekter i landets lokalsamfunn. Vedtaket om å forby bensinbiler i sentrum av tettstedet vil skape bedre luftkvalitet, tryggere fotgjengere og syklister, og mer trivsel. Vedtaket om å gi betingelsesfrie lån for å installere varmepumpe vil lønne seg for både kommunen og velgeren i det lange løp. Vedtaket om å skrinlegge en planlagt veiutbygging kan hindre at matjord legges under asfalt og at naturområder raseres, samtidig som kommunen kan bruke midlene på bedre kollektivtransport. I en framtid der både fossil energi og mat kan bli svært knappe goder er disse tiltakene helt nødvendige.

Våkne fra dvalen

Like viktig som å aktivisere lokalmiljøer og kommunestyrer er muligheten til å tvinge fram et taktskifte på riksnivå. Ingen andre steder har så få mennesker så store muligheter til å gjøre noe for verdens klima som nettopp i Norge. Som forvaltere av et oljefond tilsvarende 1 – 2 prosent av verdens aksjekapital, og som innbyggere i en viktig olje og gassnasjon, kan nordmenn flytte fjell i internasjonal klimapolitikk, samtidig som vi faktisk har råd til å investere i radikale tiltak på lokalplan. Tilsynelatende kostbare omlegginger til en fossilfri infrastrukturvil i praksis lønne seg på lang sikt, også økonomisk.

Det er på høy tid å vekke det slumrende klimaengasjementet i det norske folk. De neste fire årene ligger hele verdens framtid i potten. I denne desperate situasjonen er det bare et drastisk og umiddelbart stemningsskifte i norsk og internasjonal politikk som kan snu trenden.

Derfor må en ny og radikal klimapolitikk gjøres til en hovedsak i lokalvalgkampen og til et folkekrav i årene som kommer, og derfor ber Grønn Ungdom om at miljøorganisasjoner, ungdomspartier, fagbevegelse og enkeltpersoner bidrar til å sette klima på agendaen.Vi er nødt til å sende et kraftig signal inn i norsk politikk.

Knut F Qvigstad – Leder Grønn Ungdom

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Ny Tid)

Foto: Arbeiderpartiet

Statsministerens nyttårstale var blottet for visjoner, endringsvilje og løsninger på vår tids store utfordringer. Derfor har Grønn Ungdom skrevet den nyttårstalen Jens burde ha holdt.

Kjære alle sammen!

Denne nyttårstalen blir ikke helt som de andre nyttårstalene jeg har holdt. På vegne av hele regjeringen vil jeg gjerne annonsere at vi planlegger å endre politikken vår kraftig på flere områder. Etter å ha brukt fem nyttårstaler på å snakke om alt som går bra for denne regjeringen, skal jeg i dag snakke om det som går dårlig. For i fem år har denne regjeringen sviktet totalt der det gjelder som mest. 

Ethvert samfunns viktigste oppgave er å forvalte naturressursene sine på en bærekraftig måte. Som statsleder er jeg ansvarlig for at vår livsstil ikke ødelegger menneskehetens livsgrunnlag og jeg er ansvarlig for at vårt forbruk ikke legger beslag på en uforholdsmessig stor del av jorda.

I min tid som statsminister har det norske samfunnet dessverre økt sitt økologiske fotavtrykk kraftig. Vi har mislykkes fullstendig i å føre en ansvarlig miljøpolitikk. Min regjering og min generasjon er i ferd med å gjøre seg skyldig i en vanvittig masseutryddelse av andre arter og et grovt ressursran fra verdens fattige og fra våre egne barn.

Nå er det på tide å gjøre opp. Hvis vi ikke legger om kursen totalt vil vi gå inn i historien som den tidenes mest handlingslammede regjering, til tross for at vi har tidenes største handlingsrom. De neste tre årene vil derfor kjennetegnes av en helt ny politisk retning fra vår side. I årene som kommer skal bygge videre på alle de gode sidene ved det flotte velferdssamfunnet vi har bygget opp, samtidig som vi starter omformingen av Norge til et økologisk bærekraftig samfunn.

Mitt første og kanskje viktigste grep er å sette ned foten for oljeindustrien. Nå har jeg endelig våknet opp fra oljerusen og i resten av min regjeringstid skal ikke åpnes flere olje og gassfelter på norsk sokkel. Vi skal ikke bare verne Lofoten, Vesterålen og Senja, vi skal sørge for at all prøveboring opphører i morgen. Når vi vet at tre fjerdedeler av verdens fossile ressurser må bli liggende i jorda, er det galskap å tømme norsk sokkel til siste dråpe!

Samtidig ønsker vi å senke utvinningstakten på de eksisterende feltene kraftig. Ved å innlede en gradvis og kontrollert utfasing av all petroleumsvirksomhet vil vi frigjøre utrolig mye spisskompetanse og menneskelige ressurser som kan settes inn i arbeidet med å utvikle teknologi, energiproduksjon og næringsliv som passer inn i visjonen om et økologisk bærekraftig samfunn.

I tillegg vil regjeringens økonomiske politikk endre seg radikalt. Dagens hodeløse jag etter mer økonomisk vekst raserer ikke bare klimaet, men også naturområder og økosystemer over hele verden. Forbruket vårt tar rett og slett for mye plass. Hvis alle hadde brukt like mye som oss hadde vi trengt tre jordkloder. Til tross for dette har min regjering gjort alt vi har kunnet for å få folk til å ta en ekstra runde med handleposene. Nå gjør vi helomvending. Heretter vil redusert forbruk være en av våre viktigste målsettinger.

Jeg er overbevist om at et grønnere samfunn vil være et hyggeligere, sunnere og bedre samfunn. Redusert privatforbruk og mindre oljepenger betyr ikke at vi må ofre noe som er viktig. Tvert i mot. Redusert forbruk betyr også redusert arbeidstid, mindre stress og mer tid de aktivitetene som egentlig gir livet mening. Mindre oljepenger inn i samfunnet betyr ikke mindre velferd, men mindre oljeavhengighet og mer plass til et næringsliv verden har bruk for – også på lang sikt.

Med tro på fremtiden og hva det nye året vil bringe ønsker jeg dere alle et godt nytt år!

Knut F Qvigstad (Leder Grønn Ungdom)

Jens Stoltenberg på Huk

Hvis verden skal unngå en temperaturøkning på mer en to grader celsius må de rike landene i verden antakelig kutte sine utslipp med mellom tjue og førti prosent innen år 2020. Sunn fornuft tilsier at vi bør kutte minst førti. Målsettingene som er formulert i den ferske rapporten Klimakur 2020 viser imidlertid at regjeringen velger å ignorere sine internasjonale forpliktelser.

For et halvt år siden mottok Jens Stoltenberg mottok stående applaus på klimamøtene i forkant av København. Norge var nemlig blant de første landene som kunne annonsere at vi ville kutte 40 prosent innen 2020. Slik det ser ut i dag skal imidlertid ikke regjeringen kutte førti prosent allikevel, regjeringen har i stedet forlatt høstens målsetting fordi verden mislyktes i å inngå en bindende avtale i København. Hva er logikken i dette? Man skulle tro at fraværet av en global avtale gjør det ekstra viktig at noen land markerer seg som foregangsland, men Norge velger altså å stille seg på sidelinjen, til tross for at oljefondet opplever en avkastning på 613 milliarder i 2009.

Erik Solheim

Stoltenberg og Solheim står da igjen med den gamle målsettingen om å kutte tretti prosent i utslippene før 2020. Regjeringen ser dermed bort fra at sunn fornuft egentlig tilsier at vi bør kutte minst førti. Men hva mener regjeringen egentlig når de lover å kutte tretti prosent? Av og til kan det høres ut som om de mener at vi skal kutte tretti prosent av utslippene her i Norge. Det er en sannhet med sterke modifikasjoner. En tredjedel skal kuttes helt andre steder, gjerne i utviklingsland, som nesten ikke har noen utslipp fra før. I enkelte tilfeller skal vi faktisk kutte i utslipp som foreløpig ikke eksisterer. Hvorvidt kvotekjøp kan, eller bør regnes som norske utslippskutt er egentlig ikke poenget her. Poenget er derimot at FNs klimapanel har anbefalt at vi bør kutte førti prosent i de rike landene i verden. Dette målet kan ikke nås ved å betale for utslippskutt i utviklingsland.

Hvis vi utelater kvotekjøp, planlegger regjeringen Stoltenberg å kutte tjue prosent i egne utslipp 2020. Regjeringen velger nok en gang å ignorere alminnelig folkevett, som tilsier minst førti prosent kutt og satser på at det går greit med tjue. Men hva mener regjeringen egentlig når de sier at de skal kutte tjue prosent av utslippene? Det er lett å få inntrykk av at dette dreier seg om kutt i de faktiske utslippene fra det norske samfunnet. Det er også en sannhet med modifikasjoner. I rapporten Klimakur 2020 kan vi lese at norske utslipp kun skal reduseres fra 54 millioner tonn til 45- 47 millioner tonn. Altså 13 prosent.

Hvordan henger dette sammen med lovnaden om 20 prosent kutt? Hvis vi ser nærmere på rapporten finner vi snart en slags forklaring på denne gåten. En tredjedel av kuttene som skal foretas innenlands skal nemlig tas gjennom såkalte ”skogtiltak”. Det vil si at regjeringen skal pynte på landets CO 2 regnskap ved nyplanting av skog, eller ved å plante trærne tettere sammen. Ulempen ved skogtiltakene er at en rekke studier sår tvil omkring den faktiske klimaeffekten.

Jeg er klar over at alt dette egentlig er gammelt nytt. Fokuset på å kutte i utviklingsland og vedtaket om å inkludere skog i klimaregnskapet er nedfelt i Klimaforliket som ble vedtatt av Stortinget i 2008. Fordi alle partiene med unntak av Frp er en del av dette forliket har kritikken av forliket vært totalt fraværende. Sannheten er at samtlige Stortingspartier forsvarer utslippsmål som er så små at verden aldri vil nå sine klimamål, hvis alle sk[ulle gjort som Norge.