- Regjeringen kaller dette et kompromiss, vi kaller det voldtekt av kysten sier Seija N. Klaveness, fylkesleder for Miljøpartiet De Grønne i Nordland. – Det er åpenbart at bruk av begrepet kompromiss er helt feil, når man gir full gass i Nord-Troms, Finnmark, Barentshavet og Nordland. Oljemotstandernes viktige seier i Lofoten, Vesterålen og Senja ble dessverre et alibi for økt petroleumsvirksomhet i resten av nordområdene uttaler Klaveness i en felles pressemelding fra Grønn Ungdom og MDG Nordland.

Klaveness påpeker at heller ikke fiskerne i Lofoten kan føle seg helt trygge i årene som kommer. Forrige tirsdag beskrev NRK hvordan havstrømmene kan føre oljesøl fra nyåpnede blokker i sør rett inn i de mest sårbare områdene i Lofoten. Det er Havforskningsinstituttet som har vist hvordan regjeringens klarsignal for oljeboring utenfor Helgeland også truer de omstridte områdene lenger nord. Miljøpartiet De Grønne Nordland og Grønn Ungdom reagerer sterkt og mener regjeringen burde ha lyttet til advarsler fra blant annet, direktoratet for Naturforvaltning og åpnet langt færre blokker.

- Det finnes ingen konsekvente oljemotstandere på Stortinget sier Hanna E. Marcussen, som er nasjonal talskvinne i Miljøpartiet De Grønne. Hun er ikke imponert over regjeringens oljekompromiss – Vi er selvsagt sjeleglade for å ha vunnet kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja, men å omtale helheten i den nye forvaltningsplanen er en miljøseier er rett og slett absurd, mener Marcussen. Hun mener avgjørelsen i Lofoten, Vesterålen og Senja nå bør bli et veiskille i norsk oljepolitikk – I fremtiden må vi ha langt høyere ambisjoner enn å stanse oljeindustrien i noen få enkeltområder, klimaet krever en gradvis avvikling av all petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.

Miljøpartiet De Grønne får støtte av Svein Joar Husjord, som er landsstyremedlem i ungdomspartiet Grønn Ungdom og bosatt i Lødingen, – Det er meningsløst å tro at oljeboring kan bidra til en varig revitalisering av lokalsamfunnene i hele Nord-Norge. – Hadde vi latt næringslivet i regionen få større råderett over egne naturressurser, kunne vi skapt virkelig utvikling, ikke bare brakkerigger og turisthotell i Lofoten, Vesterålen og Senja. Han anbefaler de folkevalgte å kvitte seg med lupen og skaffe seg briller i distrikts- og utviklingsspørsmål. – Vi trenger folk som tør peke på de virkelige løsningene i stedet for løfte frem et oljeeventyr som uansett vil være over på noen tiår, avslutter Husjord.

 

I forrige nummer av Ny Tid gikk GU leder Knut F Qvigstad til frontalangrep på regjeringens grove ansvarsfraskrivelser i miljøpolitikken.  Her kan du lese hele saken 

Fra Ny Tid – nr 45.2010

En iskald lørdag tidlig i desember var Grønn Ungdom ute i Oslo-gatene for å dele ut julekort med miljøvennlige gaveforslag. På kortene tipset vi folk om at de beste julegavene kanskje ikke finnes i byens overfylte kjøpesentre, men snarere i form av spennende opplevelser og mer felles tid. Det beste i livet er jo ofte gratis og i et moderne samfunn – der både unge og gamle har langt flere materielle ting enn de trenger – gjelder dette ordtaket også for julegaver.

Stø kurs mot økologisk kollaps

Dessverre er det nødvendig med mer drastiske tiltak enn miljøvennlige gaveforslag, hvis nordmenns forbruk av naturressurser skal senkes til et bærekraftig nivå. Uansett hvor mange julekort Grønn Ungdom deler ut på kalde desemberlørdager og uansett hvor mange ganger vi resirkulerer gavepapiret, vil julehandel og årlig forbruk fortsette å sette nye rekorder i overskuelig fremtid. Etter seks år med Erik Solheim som miljøvernminister er den norske økonomien i større utakt med ressursgrunnlaget enn noensinne. Faktum er at vi holder stø kurs mot økologisk kollaps. Hva har regjeringen tenkt å gjøre med det?

Et politisk ansvar

Holdningsendringer og bevisstgjøring rundt personlige valg er selvsagt  en viktig forutsetning for å skape et bærekraftig samfunn, men det er ikke tilstrekkelig. Grønn Ungdom mener det er et politisk ansvar å forhindre at landets økonomi belaster verdens økosystemer tre til fire ganger mer enn de kan tåle over tid.

 Miljøvernminister Erik Solheim skyr imidlertid forbruksdebatten som pesten. Dermed føyer han seg inn i rekken av handlingslammede miljøvernministre som snakker med alvorlig mine om at biologisk mangfold, naturressurser og økosystemer raseres. Men som ikke løfter en finger for å gjøre noe med den viktigste årsaken til at dette skjer.

Grove ansvarsfraskrivelser fra regjeringen

Det er feigt og galt av en miljøvernminister å skyve fra seg ansvaret for forbruket slik Solheim gjør. Resultatet av strutsepolitikken er at folk flest opplever dårlig samvittighet og apati i hverdagen når de stilles ovenfor et problem som synes alt for uhåndterlig fordi landets myndigheter konsekvent stikker hodet i sanden.

 Finanskrisen er et godt eksempel på at noe er grunnleggende galt med hele det økonomiske systemet. En hendelse som omtales som en krise i konvensjonell økonomisk forstand har nemlig skapt et større pusterom for miljøet enn noe regjeringsvedtatt miljøtiltak noensinne har maktet. For første gang på mange år falt forbruket av kjøtt, klær, sko, flyreiser og mange andre forbruksvarer. I år er økonomien ”friskmeldt” og handelsnæringen venter en vekst på fem prosent i julehandelen.

Ifølge regjeringen er denne livsstilen ikke et miljøproblem

Faktum er at gode tider i økonomien betyr at naturgrunnlaget ødelegges i økende tempo. Hvis vi skal realisere et økologisk bærekraftig samfunn innenfor rammene av en slik økonomi vil dette forutsette en konstant krisesituasjon og økende arbeidsløshet. Heldigvis finnes det et alternativ til dagens destruktive økonomiske logikk

 I Miljøpartiet De Grønne tror vi det er mulig og nødvendig, å skape et bedre samfunn, samtidig som det materielle forbruket reduseres. En forutsetning for at dette samfunnet skal bli en realitet er imidlertid at økonomisk vekst forkastes som et mål i seg selv. Ved å senke arbeidstiden kan vi dele arbeidet mellom oss og unngå at reduksjon i forbruket fører til arbeidsløshet. I tillegg må staten gripe aktivt inn i økonomien og vri insentivene vekk fra materielt forbruk og over på produkter som ikke belaster naturressursene våre. Ingen kan påstå at flere restaurantbesøk, operaforestillinger, eller Spotify abonnementer skaper nevneverdig økt press på naturen.

En økonomi som henger på greip

Bare ved å inkorporere økologiske kostnader i det økonomiske regnskapet kan vi skape en økonomi som henger på greip. Mens den konvensjonelle økonomiens logikk forteller oss at det koster like mye å ta med hele familien på en god lokal restaurant som å ta flyet til Roma, vil prisene i en grønn økonomi reflektere de reelle kostnadene. I en slik økonomi vil trengselen på kjøpesentrene avta merkbart, selv i julestria. Dessverre har Erik Solheim og hans regjeringskolleger blikket stivt rettet mot sin egen målsetting om tredoblet forbruk de neste femti år.

Knut F Qvigstad – Leder Grønn Ungdom

Jens Stoltenberg på Huk

Hvis verden skal unngå en temperaturøkning på mer en to grader celsius må de rike landene i verden antakelig kutte sine utslipp med mellom tjue og førti prosent innen år 2020. Sunn fornuft tilsier at vi bør kutte minst førti. Målsettingene som er formulert i den ferske rapporten Klimakur 2020 viser imidlertid at regjeringen velger å ignorere sine internasjonale forpliktelser.

For et halvt år siden mottok Jens Stoltenberg mottok stående applaus på klimamøtene i forkant av København. Norge var nemlig blant de første landene som kunne annonsere at vi ville kutte 40 prosent innen 2020. Slik det ser ut i dag skal imidlertid ikke regjeringen kutte førti prosent allikevel, regjeringen har i stedet forlatt høstens målsetting fordi verden mislyktes i å inngå en bindende avtale i København. Hva er logikken i dette? Man skulle tro at fraværet av en global avtale gjør det ekstra viktig at noen land markerer seg som foregangsland, men Norge velger altså å stille seg på sidelinjen, til tross for at oljefondet opplever en avkastning på 613 milliarder i 2009.

Erik Solheim

Stoltenberg og Solheim står da igjen med den gamle målsettingen om å kutte tretti prosent i utslippene før 2020. Regjeringen ser dermed bort fra at sunn fornuft egentlig tilsier at vi bør kutte minst førti. Men hva mener regjeringen egentlig når de lover å kutte tretti prosent? Av og til kan det høres ut som om de mener at vi skal kutte tretti prosent av utslippene her i Norge. Det er en sannhet med sterke modifikasjoner. En tredjedel skal kuttes helt andre steder, gjerne i utviklingsland, som nesten ikke har noen utslipp fra før. I enkelte tilfeller skal vi faktisk kutte i utslipp som foreløpig ikke eksisterer. Hvorvidt kvotekjøp kan, eller bør regnes som norske utslippskutt er egentlig ikke poenget her. Poenget er derimot at FNs klimapanel har anbefalt at vi bør kutte førti prosent i de rike landene i verden. Dette målet kan ikke nås ved å betale for utslippskutt i utviklingsland.

Hvis vi utelater kvotekjøp, planlegger regjeringen Stoltenberg å kutte tjue prosent i egne utslipp 2020. Regjeringen velger nok en gang å ignorere alminnelig folkevett, som tilsier minst førti prosent kutt og satser på at det går greit med tjue. Men hva mener regjeringen egentlig når de sier at de skal kutte tjue prosent av utslippene? Det er lett å få inntrykk av at dette dreier seg om kutt i de faktiske utslippene fra det norske samfunnet. Det er også en sannhet med modifikasjoner. I rapporten Klimakur 2020 kan vi lese at norske utslipp kun skal reduseres fra 54 millioner tonn til 45- 47 millioner tonn. Altså 13 prosent.

Hvordan henger dette sammen med lovnaden om 20 prosent kutt? Hvis vi ser nærmere på rapporten finner vi snart en slags forklaring på denne gåten. En tredjedel av kuttene som skal foretas innenlands skal nemlig tas gjennom såkalte ”skogtiltak”. Det vil si at regjeringen skal pynte på landets CO 2 regnskap ved nyplanting av skog, eller ved å plante trærne tettere sammen. Ulempen ved skogtiltakene er at en rekke studier sår tvil omkring den faktiske klimaeffekten.

Jeg er klar over at alt dette egentlig er gammelt nytt. Fokuset på å kutte i utviklingsland og vedtaket om å inkludere skog i klimaregnskapet er nedfelt i Klimaforliket som ble vedtatt av Stortinget i 2008. Fordi alle partiene med unntak av Frp er en del av dette forliket har kritikken av forliket vært totalt fraværende. Sannheten er at samtlige Stortingspartier forsvarer utslippsmål som er så små at verden aldri vil nå sine klimamål, hvis alle sk[ulle gjort som Norge.