Vi lever i verdens rikeste land i verdens rikeste tid. Hva i all verden skal vi med enda mer penger? Egentlig kunne vi ha jobbet gradvis mindre for hvert år uten å oppleve et fall i verdiskapningen. Vi kunne fått mer tid til å pleie sosiale relasjoner, familieliv, god mat, friluftsliv og alt annet som egentlig fyller livet med mening.

Bedre løsninger

Stadig bedre teknologiske løsninger og effektiv produksjon gjør at verdiskapning og velferd kan sikres, samtidig som arbeidstiden senkes. Nordmenn flest velger imidlertid ikke å benytte seg av denne muligheten. I stedet for å jobbe mindre fortsetter vi i stressende fulltidsjobber og opplever hvordan tidsklemma blir stadig mer kveldende. Hvorfor må vi absolutt hente utbyttet av den teknologiske utvikingen i form av mer lønn i stedet for mer tid?

Kortere arbeidstid er en logisk konsekvens av det fallende behovet for arbeid. Men i Norge har åttetimersdagen stått urørt i mer enn 90 år. I denne perioden har det norske BNP mangedoblet seg og resultert i en forbrukskultur som bidrar til å undergrave menneskehetens livsgrunnlag. Derfor er det nødvendig med et paradigmeskifte i den økonomiske politikken.

Regjeringen vil tredoble forbruket

En moderne økonomisk politikk må bygge på en erkjennelse av at jordas…

Norge liker å profilere seg som verdensledende på klima. Men hvis alle skal kutte like lite som oss i egne utslipp, vil verden aldri klare å stanse klimaendringene.

Hvis verden skal unngå en temperaturøkning på mer en to grader celsius må de rike landene i verden antakelig kutte sine utslipp med mellom tjue og førti prosent innen år 2020. Sunn fornuft tilsier at vi bør kutte minst førti. Målsettingene som er formulert i den ferske rapporten Klimakur 2020 viser imidlertid at regjeringen velger å ignorere sine internasjonale forpliktelser.

For et halvt år siden mottok Jens Stoltenberg mottok stående applaus på klimamøtene i forkant av København. Norge var nemlig blant de første landene som kunne annonsere at vi ville kutte 40 prosent innen 2020. Slik det ser ut i dag skal imidlertid ikke regjeringen kutte førti prosent allikevel, regjeringen har i stedet forlatt høstens målsetting fordi verden mislyktes i å inngå en bindende avtale i København. Hva er logikken i dette? Man skulle tro at fraværet av en global avtale gjør det ekstra viktig at noen land markerer seg som foregangsland, men Norge velger altså å stille seg på sidelinjen, til tross for at oljefondet opplever en avkastning på 613 milliarder i 2009.

Stoltenberg og Solheim står da igjen med den gamle målsettingen om å kutte tretti prosent i utslippene før 2020. Regjeringen ser dermed bort fra at sunn fornuft egentlig tilsier at vi bør kutte minst førti. Men hva mener regjeringen egentlig når de lover å kutte tretti prosent? Av og til kan det høres ut som om de mener at vi skal kutte tretti prosent av utslippene her i Norge. Det er en sannhet med sterke modifikasjoner. En tredjedel skal kuttes helt andre steder, gjerne i utviklingsland, som nesten ikke har noen utslipp fra før. I enkelte tilfeller skal vi faktisk kutte i utslipp som foreløpig ikke eksisterer. Hvorvidt kvotekjøp kan, eller bør regnes som norske utslippskutt er egentlig ikke poenget her. Poenget er derimot at FNs klimapanel har anbefalt at vi bør kutte førti prosent i de rike landene i verden. Dette målet kan ikke nås ved å betale for utslippskutt i utviklingsland.

Hvis vi utelater kvotekjøp, planlegger regjeringen Stoltenberg å kutte tjue prosent i egne utslipp 2020. Regjeringen velger nok en gang å ignorere alminnelig folkevett, som tilsier minst førti prosent kutt og satser på at det går greit med tjue. Men hva mener regjeringen egentlig når de sier at de skal kutte tjue prosent av utslippene? Det er lett å få inntrykk av at dette dreier seg om kutt i de faktiske utslippene fra det norske samfunnet. Det er også en sannhet med modifikasjoner. I rapporten Klimakur 2020 kan vi lese at norske utslipp kun skal reduseres fra 54 millioner tonn til 45- 47 millioner tonn. Altså 13 prosent.

Hvordan henger dette sammen med lovnaden om 20 prosent kutt? Hvis vi ser nærmere på rapporten finner vi snart en slags forklaring på denne gåten. En tredjedel av kuttene som skal foretas innenlands skal nemlig tas gjennom såkalte ”skogtiltak”. Det vil si at regjeringen skal pynte på landets CO 2 regnskap ved nyplanting av skog, eller ved å plante trærne tettere sammen. Ulempen ved skogtiltakene er at en rekke studier sår tvil omkring den faktiske klimaeffekten.

Jeg er klar over at alt dette egentlig er gammelt nytt. Fokuset på å kutte i utviklingsland og vedtaket om å inkludere skog i klimaregnskapet er nedfelt i Klimaforliket som ble vedtatt av Stortinget i 2008. Fordi alle partiene med unntak av Frp er en del av dette forliket har kritikken av forliket vært totalt fraværende. Sannheten er at samtlige Stortingspartier forsvarer utslippsmål som er så små at verden aldri vil nå sine klimamål, hvis alle sk[ulle gjort som Norge.

...Les mer