Beklager at det tok så lang tid før kommentaren din ble lagt ut. Litt oppstartsproblemer her.

Men til saken: Du har noen gode poenger her – jeg må riktignok si meg sterkt uenig i at all klimaforskning fra 80 – tallet og utover er usikker, men samtidig er det ingen tvil om at Klimapanelet ikke har klart å formidle klimatrusselen på en god nok måte. Men dette dreier seg mer om dårlig håndtering av en sensajsonshungrig presse, enn dårlig forskning. Dette kan nok ha bidratt til at politikerne frykter dyre tiltak mer enn nødvendig, fordi oponinen er mer opptatt av store overskrifter, enn tørre forskningsrapporter. Et interessant spørsmål er imidlertid hva som er alternativet til FNs klimapanel som autoritet i klimaforskning. Er det egentlig mulig å skape en helt politisk nøytral institusjon av en slik størrelse? Forskningen må tross alt finansieres. Det er selvsagt mulig å skape et mangfold av institusjoner, i stedet for å satse på bredde internt i klimapanelet, men det vil kreve større ressurser, både i form av finansiering og kontrollmekanismer.

Uansett hva man måtte mene om FNs klimapanel er det definitivt enormt gap mellom ord og handling i klimapolitikken og årsaken til dette er ikke at politikerne er spesielt dårlige mennesker, eller notoriske lystløgnere. Årsaken er snarere at politikerne, i likhet med de fleste andre samfunnsengasjerte mennesker ser at klimatrusselen krever en omlegging av samfunnet og tilpasser retorikken etter dette. Samtidig kommer de til kort når konkrete tiltak skal iverksettes, fordi de ser at en effektiv klimapolitikk ikke er forenelig med andre deler av politikken. Det er aldri lett å forandre på noe bestående, spesielt ikke når man må ta beslutninger som er upopulære på kort sikt. Da blir det veldig mye enklere å fortsette i det gamle sporet. I tillegg har kommersielle aktører, som for eksempel oljenæringen alt for stor innflytelse på politiske beslutninger.

Knut Q

Norge, med våre kjære miljøforkjempende politikere i spissen, slo på stortrommen og lovet kjempestore utslippskutt, vel vitende om at de aldri kom til å måtte gjøre som de lovet.

Klimaspørsmålet er så ekstremt mangenyansert og i en viss grad dårlig dokumentert at det skal svært lang tid til før noen stater vil komme til en form for enighet. Rio-erklæringen og liknende er mer en pekepinn, det er ikke snakk om særlig bastante regler.

Dette fører naturligvis til at verdens ledere egentlig ikke VIL enes om noe monumentalt klimaforlik. Dette er ikke nytt. Veldig få statsledere vil gå inn i en voldsomt dyr prosess, uten å vite om det egentlig vil ha noen reell effekt. Å gjennomføre svært kostnadskrevende kutt i utslippene av en gass som utgjør 0,04% av jordens atmosfære er en veldig tung politisk beslutning å ta.

Resultatet blir at ingenting skjer. Ingen vil ta på seg jobben det er å kanskje kaste bort samfunnets og borgernes penger på noe man ikke har bevis på at vil fungere.

All klimaforskning fra 1980-tallet og utover er svært usikker, nærmest synsing. Forskere vil naturligvis la sine teorier bli farget av sitt eget politiske syn på klimasaken. Dette er klimasakens største problem: At den eneste anerkjente klimaforskningsinstitusjonen er et politisk FN-organ.