I Budstikka 18. august forteller Høyres Arve Røys Stranden hvordan Høyre vil gjøre veiene sikrere ved å bruke milliarder på flere og større veier, samt midtdelere og litt maling for å gjøre fotgjengerfeltene nær skolene mer synlige. Sikkerhet er viktig, det er vi enige om. Men midlene for å nå målet er vi uenige om, skjønt midtdelere på utsatte strekninger og bedre merking og opphøyning av fotgjengerfeltene er vi selvsagt for. Det er flere og større veier som er et dårlig tiltak.
Miljøpartiet De Grønne vil i stedet for større veier satse på å få mest mulig trafikk over på trikk, buss og tog. Vi vil heller bruke milliardene på å forbedre kollektivtilbudet med hyppigere avganger, bedre materiell og planlegging som minimerer driftsavbrudd og forsinkelser. Dessuten vil vi bygge ut et sykkelveinett som tar sykkelen på alvor som et transportmiddel. Da mener vi fysisk separerte, dedikerte sykkelveier der man kan få sykle uten stadig å måtte bremse ned for fotgjengere, og uten å måtte smyge seg ytterst i veikanten mellom grøfta og trafikken som suser forbi. Sykkelveinettet må være sammenhengende og sykkelveiene må føres gjennom kryss. Hvis vi legger til rette for en god opplevelse når man lar bilen stå, vil vi oppnå gevinst i form av bedre nærmiljø, mindre klimagassutslipp og bedre helse.
Det eneste som er sikkert med flere og større veier er at vi får mer biltrafikk. Strand skriver selv: “Vi vet at trafikkmengden på en veistrekning har den direkte påvirkning på ulykkestallet.” Mer biltrafikk betyr flere ulykker. Dessuten følger også større klimagassutslipp. Det er feil vei å gå, i en tid der klimaendringene stadig overgår selv de mest pessimistiske prognosene. Asker og Bærum, samt Akershus fylke bør i stedet satse på grønne løsninger som ikke bare tar hensyn til dagens bilisters sikkerhet, men også fremtidige generasjoner og de mennesker som bor i områder som er mer utsatt for konsekvensene av klimaendringene enn oss.
Det beste er om vi kan gjøre noe med mennesket! Hvis behovet for å streife rundt overalt i sin rotløshet kan begrenses, og det samtidig tilrettelegges for meningsfyllt sysselsetting (ofte kallt arbeid eller fritidssysler) nær hensiktsmessig bosetting vil mye være gjort. Mange flere av oss vil da oppdage det meningsløse i å sitte ensomme i lange bilkøer for å komme på jobb (samkjøring/kollektivtransport er likevel løsningen der transport ikke kan unngås) eller køing for å flykte vekk i helga (til hytta vi ikke trenger) eller stange rundt på flyplasser i nådeløs flukt fra «Gud vet hva» – oss selv?