Ane Aadland
Gjøvik 8.mars 2010

I år er det hundre år siden Clara Zetkin lanserte ideen om en internasjonal kvinnedag. Det gjorde hun på den første internasjonale kvinnekonferansen, som ble arrangert i København 1910. Her hjemme ble dagen første gang markert i 1915. Den gang var det stemmerett for kvinner som var i fokus.

Etter mange år uten markeringer ble dagen relansert i 1972. Det var da FNs generalforsamling besluttet at 1975 skulle være FNs internasjonale kvinneår. Initiativet kom fra FNs kvinnekommisjon, blant annet fordi “Erklæringen om avskaffelse av diskriminering mot kvinner ” fra 1967 ikke virket etter hensikten. Kvinneåret skulle få fart på sakene!

Mottoet var likestilling, utvikling og fred. Som vi har sett til alle tider henger dette nøye sammen. Fred er en forutsetning for utvikling, og kvinner er ekstra sårbare i krig og konflikt. Først i 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon mot overgrep mot kvinner i krigssituasjoner. Kvinneåret ble til kvinne TIåret, og det ble arrangert flere internasjonale kvinnekonferanser og tribunaler. Den første konferansen i tiåret var i Mexico City i 1975, deretter København i 1980 og Nairobi i 1985.

Blant tribunalene var et i Brussel i 1977, hvor temaet var menns vold mot kvinner. Der deltok også norske kvinner, som startet en krisetelefon da de kom hjem, for å se om det var behov for krisesenter i Norge. Det var det, og i 1978 åpnet Nordens første krisesenter i Oslo. Camilla krisesenter. I år, 32 år senere, har vi fått krisesenterloven, en lov som pålegger kommunene ansvar for å opprette krisesentertilbud til voldsutsatte i nære relasjoner, også menn.

I 1995 ble det arrangert en ny kvinnekonferanse, i Beijing denne gang. Der ble det vedtatt en plattform , som blant annet skulle sikre kvinner retten til å bestemme over eget liv, helse, utdanning, og muligheten til å inneha lederroller i samfunnet.

I disse dager arrangeres Beijing +15 i New York , hvor kvinner fra hele verden er samlet for å se hvor langt vi har kommet. Eller hvor kort. Det avhenger både av hvor i verden vi befinner oss og hvor på samfunns-stigen. Men noe som kan ramme alle, uansett hvor i verden og sosial status, er vold og overgrep.

Høsten 2008 kom en nordisk voldtekts-rapport som nå har blitt oppdatert. Rapporten heter “Case closed, Rape and Human Rights in Nordic countries.” Rapporten viser oss nok engang at rettsvernet er mangelfullt for voldtektsofre i Norge, og resten av Norden. Norge ligger på bunn i Norden når det gjelder domfellelser i voldtektssaker. Bare en av åtte anmeldelser fører til domfellelse. I tillegg er det dessverre langt fra alle overgrep som anmeldes i første omgang. Rapporten viser også at det fortsatt er sånn at fordommer om kvinners seksualitet svekker kvinners troverdighet i rettssystemet. Vi skriver likestillingslandet Norge, 2010. Så mye for kvinners rett til eget liv og helse.

Nå har vi også fått forbud mot kjøp av seksuelle tjenester her i landet. I Bergen er størstedelen av kvinnene som selger seksuelle tjenester trafikkerte, det vil si utsatt for menneskehandel.

Jeg spør igjen: Hvor langt har vi kommet?

Til sommeren arrangeres det VM i fotball i Sør-Afrika. Kvinneorganisasjoner har drevet opplysningskampanjer de to siste årene for å prøve å forhindre at unge jenter havner i prostitusjon i forbindelse med arrangementet. Under slagordet : “Buying sex is not a sport” prøvde CATW, et samarbeid mot sex-handel med kvinner, å mobilisere mot sex-kjøp også ved forrige fotball-VM.

Er det lov å håpe at ihvertfall norske menn som reiser til VM klarer å finne glede og trøst på andre måter enn ved å kjøpe sex? Så også unge jenter i Sør-Afrika kan få bestemme over sitt eget liv og sin egen helse, og forhåpentligvis få seg en utdannelse så de kan bli neste generasjons ledere?