– Vi er selvfølgelig glade for at regjeringen velger å prioritere miljø- og klimaspørsmål sterkere enn hva har blitt gjort tidligere, men dette går fortsatt altfor sent, sier Marcussen
– Hvor er den storstilte satsingen på høyhastighetstog og hvor er viljen til å ta et valg mellom vei og jernbane, spør hun. Her ser vi igjen den samme satsingen på to hester som vi har vært vitne til så mange ganger før. Dette lyser av beslutningsvegring – ikke fremtidsrettet og visjonær politikk.
MDG har tidligere tatt til ordet for å bruke av oljefondet til å bygge ut bærekraftig infrastruktur i Norge.
– Oljen kommer ikke til å vare evig, vi har allerede passert utvinningstoppen på norsk sokkel. Både fra et klimaperspektiv og for å tilrettelegge Norge best mulig for fremtiden – da all energi må komme fra fornybare kilder – hadde et gigantløft for å frigjøre Norge fra oljeavhengigheten vært nødvendig for at vi skal kunne tro på denne regjeringens miljøprofil. 17 milliarder til vei og 8,84 milliarder til jernbane er ikke overbevisende, fortsetter Marcussen.
MDG reagerer også kraftig på det de oppfatter som manglende vilje til å prioritere forskning på fornybare energikilder i stedet for petroleumsforsking.
– Det er heller ikke overbevisende at regjeringen skryter av at de ønsker å bruke 300 millioner på forskning og utvikling av fornybar energi og karbonfangst og -lagring. For det første bør ikke disse to postene nevnes i samme setning da den første bidrar til å forkorte fossilalderen og den andre bidrar til å forlenge den. For det andre er ikke beløpet spesielt imponerende satt opp mot de 200 millionene regjeringen ønsker å bruke på seismikkskyting alene. Seismikkskytingen må anses som subsidiering av oljenæringen, og er således et skritt tilbake for miljøet, sier Marcussen.
– Også her ser vi at regjeringen ikke er villige til å ta tydelige valg, men i stedet satser på både klima og olje. Slik satsing vil dessverre gi svært små resultater og er ikke i nærheten av det vi forventer av en en regjering som hevder å være ganske grønn, avslutter Marcussen.
Olje er penger. For å løse klimakrisen trenger vi penger.
Norge burde ikke sette mer penger inn i oljefondet, det er nå vi trenger de. Pengene burde heller brukes på storskala klimatiltak, som å utbygge norskekysten med vindmøller og bølgeenergi. Men til det trenger vi penger. Få innser egentlig hvor mye penger Norge egentlig har.
Vi produserer 30% av det USA gjør og en firedel av Saudi Arabia. http://www.nationmaster.com/graph/ene_oil_pro-energy-oil-production
Dette er mye.
I steden for at Kristin Halvorsen invisterer disse pengene i aksjeselskaper burde de brukes. Norge enorme frykt for inflasjon er ubegrunnet. USA og Saudi Arabia har ingen problemer med å bruke pengene sine. USA bruker i tillegg mer enn de har. Hvorfor skal det være Norges jobb å stoppe inflasjon, når slike giganter ikke bidrar i det hele tatt. Penger er til for å brukes, og inflasjon kommer til syvende og sist av hvor enkelt det er å ta opp lån. Dette fordi at banken skaper pengene når den låner de ut, nye penger må lånes ut for at de gamle pengene skal kunne betales inn. Det kan derfor aldri bli en slutt på å låne ut. Hadde ikke banken skapt pengene, hadde det ikke vært inflasjon. Det hadde også vært dårligere økonomi. Inflasjon er nødvendig for en økonomi i vekst.
Karbonfangst og lagring er kjempeviktig å få til. 36% av verdens elektriske produksjon kommer av kull. I tillegg vil verdens elektriske behov bare øke å øke. Bare i USA er det forventet å øke 51%. Kull kan dekke dette tapet.
Kunne man derfor hatt “clean coal” ville en stor del av co2-problemet være løst. Et miljøparti som er imot dette kan ikke taes seriøst.
En annen ting er at man klarer ikke avskaffe bilen. Folk vil ha bil og de har rett til å kjøre bil. Det er ikke noe galt i å satse på veiutbygging. En må ha biler som ikke slipper ut co2. Dette er ingen umulighet.
Clean coal og co2 frie biler, ville vært to kjempetiltak for å redusere verdens co2 utslipp. Kull og biler er det 2 største utslipperene av co2 i USA. Dette fokuserer ikke miljøpartiet på engang.
Det er rett og slett ikke mulig for verdens største nasjoner å få all sin elektrisitet fra fornybare ressurser. Dette kan bare gjøres i miniøkonomier som på island der det bor 300 000.