Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet Dei Grøne

frisinna – nytenkjande – radikalt

Den «farlige» sekularismen

Sekularismen er ikke noen tro, men snarere et system som søker å tøyle den religiøse tvangsmakta. Mens et verdslig samfunn ikke er til hinder for frivillig, privat religionsutøvelse, er et teokratisk statsstyre uforenelig med individuell livssynsfrihet, skriver fylkesleder Mats Indrefjord Høllesli i en kommentar til Mohammad Usman Rana.

4. mars 2008Del på FacebookDel på NettbyDel på MySpace

Med sin kronikk i Aftenposten 26.02 dro Mohammad Usman Rana i gang en heftig debatt om religionens stilling i en angivelig «ekstremsekulær» norsk offentlighet. Det er skarpe og til dels provoserende synspunkt medisinstudenten lufter, noe forrige ukes ordskifte viser til fulle. At temperaturen og engasjementet antyder alt annet enn religiøs maktesløshet i den politiske diskursen og således markerer et langt mektigere paradoks enn de «ekstremsekulære» innleggene Rana mener å ha fått imot seg (jf. «En paradoksal debatt», 02.03), skal vi la ligge. Det mest bemerkelsesverdige ved Ranas meningsutvekslinger er nemlig ikke budskapet, men hans beherska knefall for verdslige debattkonvensjoner. Når han gjennom sine runde og høgstemte formuleringer søker legitimitet ved å appellere til folks fornuftsbestemte preferanse for rettferd og likhet, bidrar han til å kamuflere stridens egentlige kjerne.

Vi har tross alt ikke, slik Rana forsøker å gi inntrykk av, å gjøre med noen Davids kamp mot Goliat der to sammenliknbare – men for tida noe disproporsjonale – livssynstradisjoner barker sammen. Sekularismen er jo ikke noen tro, men snarere et system som søker å tøyle den religiøse tvangsmakta. Mens et verdslig samfunn ikke er til hinder for frivillig, privat religionsutøvelse, er et teokratisk statsstyre uforenelig med individuell livssynsfrihet. En offentlighet som vekter rasjonelle argumenter tyngre enn religiøse, er av den grunn en langt mindre trussel mot religionen enn hva det motsatte forhold er for fritenkerne.

I praksis får vi dette godt illustrert ved forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov, som altså vekker betydelig harme i mer bokstavtro kristne og muslimske miljøer. Der en sekulær og liberal stat lar individet vurdere den moralske riktigheten av homofilt samliv, vil Rana og hans meningsbrødre ta valget for alle. Mens en fundamentalist i et sekulært samfunn fritt kan la være å leve ut sin homofile legning (i eller utenfor ekteskapet), tilkjennes ikke den praktiserende homofile noen som helst rett i en stat som baserer seg på gudegitte normer.

Av dette forstår vi at det er tapet av tvangsmakt overfor annerledestenkende, ikke en reell undertrykking, de konservativt religiøse nå beklager seg over. Når Rana foreskriver at «det offentlige rom i Norge liberaliseres», betyr det altså at han vil ha seg frabedt å få «passet sitt nøye påskrevet» når han i religionens navn tar til orde for å slå ned på avvik fra «den ene sannhet». Derfor blir det smått komisk når medisinstudenten, retorisk og publikumsbevisst som han er, presterer å trekke inn forsvar for «pluralisme» og «mangfold» i argumentasjonen sin mot de sekulære.

Enda mer absurd blir det når Trond Ali Lindstad, tilsynelatende uutfordra, følger opp i Dagbladet 02.03 og trekker paralleller mellom dagens norske sekularisme og totalitære religiøse styrer. Den høyst emosjonelle krenkelsen en bokstavtro muslim eller kristen måtte oppleve ved å se andre handle i strid med en religion disse ikke bekjenner seg til, sidestilles med direkte undertrykkelse i form av ufrivillig underkastelse av autoritære ideologiske eller religiøse doktriner. Med det drar en religionsfriheten så langt at den blir en tvangstrøye for store deler av befolkningen. Lindstad og Rana synes således ikke å respektere den for Norge bindende FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og dens viktige begrensing av trosfriheten når den kommer i konflikt med «andres rettigheter og friheter» (art. 18).

Sjøl om verdslige krefter i dag står sterkt, må vi ellers ikke glemme at religionen kort tid tilbake dominerte det offentlige Norge. Om vi ikke vokter oss vel, er det kanskje heller ikke lenge til vi er tilbake dit vi var. Den «ekstremsekulære» offentligheten skal i alle fall være forsiktig med å bli så «moderat» som Rana vil ha den. Når synspunktene til de konservativt troende i dag ikke vinner gehør, er det nemlig ikke «antidemokratiske hersketeknikker» som har skylden, men kompromissløse meningsprodusenter som forsvarer det enkelte menneskets rett til å forme sitt eget liv. Tilsvarende er det ikke fordi det eksisterer noe meningsdiktatur at de strengt religiøse akker seg over «nagling og korsfestelse»; det er fordi vi i dag er velsigna med en fri presse som våger å utfordre. Kritiske spørsmål kan det være vanskelig for dogmatikerne å håndtere, men de er høyst nødvendige for at et mangfoldig og demokratisk samfunn skal kunne fungere. Derfor får vi håpe Rana, Lindstad og deres meningsfeller òg i framtida blir møtt med et krast «hvorfor» når de med Koran og Bibel i hånd søker å innskrenke andre menneskers frihet.

Gå til: Topp – Den «farlige» sekularismen

Miljøpartiet Dei Grøne – Miljøhuset Grensen 9 B, 2. etg – Postboks 9124 Grønland, 0133 Oslo – mdg@mdg.no

Side driven av WordPress. Nettredaktør: Jarle Fagerheim